Hege (43) satt fastklemt i en krasjet bil og så beinsplintene gjennom buksa

STØRRE SMERTER: Toppdommer Hege Steinlund sliter med stadig større smerter, ti år etter trafikkulykken.

STØRRE SMERTER: Toppdommer Hege Steinlund sliter med stadig større smerter, ti år etter trafikkulykken. Foto:

Av og
Artikkelen er over 4 år gammel

- Her er det vel ikke liv, så den første som kom til bilvraket. Han fikk svar: - Jo, her er det liv.

DEL

Hun satt fastklemt. Så beinsplinter som stakk ut gjennom buksa. Hege Lanes Steinlund visste at hun var stygt skadet. Front mot front. Krasjet var brutalt. Så ble det stille.

– Her er det vel ikke liv, sa en mann høyt, da han som den første nådde fram til bilvraket. Men han fikk respons.

– Jo, her er det liv.

Svaret kom fra vraket. Sannsynligvis med ganske myndig stemme. For det kom fra Hege Lanes Steinlund, en av landets mest kjente og meritterte kvinnelige fotballdommere.

Hun hadde det vondt, satt fast i den ødelagte bilen i grøfta i Indre Troms. Men hun var i live, og hun var bevisst.

– Jeg visste at begge beina var gått, for jeg så at den ene kneskålen gikk innover istedenfor utover. Jeg så også at det stod beinsplinter ut gjennom buksa. Den ene armen var brukket, og jeg trodde nesen var knekt, for jeg hadde skallet hodet i rattet.

Hun husker detaljene fra bilulykken for ti år siden. Smertene minner henne på det. De er der fortsatt, den dag i dag.

– Jeg har lært å leve med daglige smerter, forteller hun.

Ferdig som dommer

Nylig ble det kjent at Hege Lanes Steinlund henger dommerdrakten i skapet. 2013-sesongen ble hennes siste på banen. Beslutningen ble tatt i fjor.

Etter 27 års karriere med fløyte og flagg, som kretsdommer, forbundsdommer og FIFA-dommer. År med masse flotte og artige opplevelser, taklinger, frispark, gule kort, litt pepper fra irriterte spillere og trenere, og noen stygge slengere som «jævla kjerring» og «hore» fra et par tribuner. År med deltakelse som dommer i to fotball-VM, to EM og to OL i kvinnefotballen.

– Jeg er vel den norske dommeren, uansett kjønn, som har vært med i flest internasjonale mesterskap, sier hun.

Men nå er karrieren avblåst. Hun fant ut at hun hadde vært med lenge nok. Dessuten har skadene fra bilulykken innhentet henne for alvor.

– Jeg sliter mer og mer med smerter, og det blir tyngre å holde seg i den fysiske formen som kreves av en fotballdommer.

Braste inn i fronten

Om morgenen, mandag 24. mars i 2003, var hun på vei til lærerjobben på Bardufoss videregående skole. Elendig føre. Masse slaps på veien.

– Så ser jeg en bil som kommer mot meg, som er i ferd med å ta en forbikjøring. Sjåføren mister kontrollen over bilen og får sleng.

Hege vurderte å kjøre ut i grøfta på sin side, for å unngå krasj. Men det var bratt der. Noen stolper stod opp. Hun turte ikke.

Den møtende bilen syntes å få kontroll igjen. Det virket slik. Men så fikk den kontrasleng og braste rett inn i fronten på Heges bil.

En mann som kjørende bak trodde ikke hun kunne overleve dette. Smellet var meget kraftig, der bildeler fløy i alle retninger.

Men hun var i live. Høyre kneskål var knust, det andre beinet brukket, venstre arm brukket, og hun hadde skader i hodet. Batterisyre rant ned i panna. Hun var kraftig kvestet.

Hege satt fastklemt i 50 minutter.

– Jeg var bevisst hele tiden. Jeg merket at jeg ville sovne hen, men lot det ikke skje. Tenkte; fanden, jente nå må du ta deg sammen.

Pleietrengende

I tre måneder var hun fullstendig pleietrengende. Hun, den aktive læreren og godt trente fotballdommeren med 17 år på banen. Mamma til to barn, fem og ni år gamle.

– Ja, det var tøft å akseptere at du plutselig var helt hjelpetrengende. Jeg var gipset i begge beina og i en arm. Jeg kunne ikke røre meg uten hjelp.

Hun tenkte på hvor skremmende dette måtte være for barna. I de første dagene, på sykehuset i Tromsø, ble barna faktisk skjermet fra synet av henne.

– Batterisyre hadde rent ned på begge sider av panna, da jeg satt fastklemt i bilen. Jeg var blå, hoven og litt sårete i ansiktet. Det måtte være et skremmende syn, og det gikk en stund før barna fikk se meg.

Jobbet mentalt

Legene mente at hun bare kunne glemme fotballdømmingen framover. Hege var ikke enig. Målet var å komme seg tilbake der hun hadde vært.

– Jeg jobbet ganske mye mentalt med meg sjøl. Kunne ikke tillate meg å sitte og være deprimert. Jeg ville ikke være bitter og i dårlig humør. Det ville bare ha negative virkninger på dem rundt meg, og meg sjøl.

Hun var opptatt av hvordan hun skulle opptre overfor menneskene rundt henne. Hun ville være positiv. Startet dagene med situps på sengen, tross to bein og en arm i gips. Hun måtte føle at hun var i gang.

– I denne reportasjen har vi et foto av deg fra sykesengen den gang. Der du smiler bredt?

– Ja, men det er klart at det var tunge perioder, og jeg hadde store smerter.

Besto testene

Utrolig nok, allerede året etter var hun tilbake i dommerdrakten. Hun bestod de fysiske testene. I mai 2004 dømte hun kamp i toppserien, og i november var hun dommer i sitt første internasjonale mesterskap. I U-19 VM for kvinner, i Thailand.

– Du må ha en vilje av stål?

– Jeg er jo sta. Men det er om å gjøre å være bevisst sin egen tilstand. Hvordan vil jeg ha det? Jeg kunne lagt meg ned og vært kjempebitter, men da ville både jeg og de rundt meg hatt en mye dårligere hverdag.

I dag er hun sikker på at hennes interesse for fotball og karrieren som fotballdommer var helt sentral for hennes rehabilitering etter ulykken.

– Dels fordi jeg var i god fysisk form da jeg ble skadet, dels fordi jeg hadde et klart mål å trene fram mot etterpå.

- Alle spilte fotball

Hun satte alltid den første taklingen i knehøyde på motspilleren. For å sette seg i respekt for resten av kampen. Nei, det var ikke helt etter regelverket.

Men det bodde faktisk en fotballdommer i unge Hege Lanes Steinlund, der hun beinet rundt på banen som midtstopper i pikekamper for Furuflaten IL. Hun tilbragte det meste av sin oppvekst i denne fotballgale bygda i Lyngen.

– Når du bor på Furuflaten har du ikke noe annet valg. Alle var med i fotballen, og var du ikke med så var du litt merkelig, ler hun.

Fotballen var skrudd inn i genene hennes. Faren spilte, begge onklene, morfaren, søskenbarn, og moren var sentral i miljøet. En stund var faren trener og moren lagleder.

– Men takling i knehøyde var ikke helt etter dommerboken?

– Nei, men den gang var det veldig sjelden at man fikk gult kort på første takling. Du fikk alltid en kraftig tilsnakk først, men da hadde du allerede rukket å sette deg i respekt. I dag ville jeg nok kanskje ha fått gult kort, ja.

Forelsket seg

Lille Hege, som hun ble kalt på Furuflaten, falt for dommergjerningen som tenåring. Det vil si: hun falt for en pur ung dommer under en Nord-Norgescup i Finnfjordbotn.

– Jeg ble så forelsket og vi ble barndomskjærester. Han sa jeg måtte ta dommerkurs.

Som sagt, så gjort. I 1986 ble hun autorisert kretsdommer i Troms. Bare 15 år gammel.

– Men som tenåring, hvordan kunne du mobilisere myndighet ute på fotballbanen?

– Jeg tror det handler mye om å tørre å blåse i fløyta. Har du et bestemt trykk i fløyta, så tenker spillerne; oi, hun tør jo. Hun er ikke vaklevoren eller usikker. Men når dommeren har blåst i fløyta, er loddet på en måte kastet, understreker hun.

– Da tiltrekker du deg all oppmerksomhet. Alle snur seg og ser på deg. Da må du være klar til å ta en avgjørelse, så du må være ganske tøff da. Men dette har jeg aldri vært redd for.

Som ung jente fikk hun ganske tidlig være med som linjedommer, eller assistentdommer i den daværende TITO-serien i Troms. Sammen med gode læremestre. Fikk mye oppbacking og selvtillit.

– Jeg syntes det var kjempeartig, og synes alltid jeg har fått respekt der jeg har vært. Kanskje jeg hadde talent? Jeg vet ikke.

- De lever litt på gamle meritter

Men det var nære på en gang. Nære på at dommerkarrieren hadde tatt slutt, før den var kommet ordentlig i gang.

Stikkordet er gamle gubber med stort sjølbilde og stor tro på nedstøvede fotballferdigheter.

Oldboys-kamp mellom Storfjord og Karnes. 15-16 år gamle Hege fikk æren av å dømme.

– Jeg dømte frispark til et av lagene. Så er det slik at old boys-spillere sjøl tror at de er mer teknisk gode enn de er. De lever litt på gamle meritter. Så spilleren tok nok et dårligere frispark enn det han ville ta. Motstanderen snappet opp ballen og scoret. Da begynte lurvelevenet. Spilleren påstod at han egentlig ikke hadde tatt frisparket, og ville ta det på nytt.

– Det ble et helsike. 22 mannfolk stod rundt meg og ropte. Jeg mente jo at jeg egentlig hadde rett, men jeg var bare 15-16 og begynte å tvile. De var jo voksne mannfolk.

Da kampen var over blåste hun av, og sprang fra banen. Gråtende.

– Da jeg kom hjem, kastet jeg fløyta i veggen og sa; aldri mer!

Men dagen etterpå fikk old boys gutta bonanger. De skjønte at de hadde gjort noe galt. Det endte med at Hege fikk blomster på døren, med hilsen fra Storfjord og Karnes old boys. Slik berget de en lovende dommerkarriere.

Må tenke på opptreden

I dag kan hun le av opplevelsen. Den gang var det alvor, og det gir grunn til ettertanke i dag også, mener hun.

Trenere, ledere og foreldre må ha det i bakhodet, i aldersbestemte klasser. De må tenke på hvordan de opptrer overfor unge dommere.

– Spillerne er i begynnerfasen av sin karriere. Det er også dommerne. De må også øve og lære seg å bli gode. Skremmer vi bort unge dommere, så vi trøbbel. Det blir jo ikke kamper uten dommere.

– Spillere må spørre seg; hvilket nivå er jeg sjøl på, og hva kan jeg forvente meg.

Akkurat som hun selv sa til en old boys-spiller, som klaget på at ballen var for dårlig under en kamp:

– Jeg tror ballen står i stil med resten av gjengen på banen, så jeg tror vi bare fortsetter.

Får slengbemerkninger

– Jeg vil ikke se henne igjen, sa en sur trener. En spiller kalte henne «ho kjerringa på linja». Fra enkelte tribuner er hun blitt kalt både «jævla kjerring» og «hore».

Hege Lanes Steinlund har fått sine slengbemerkninger. Men ikke mange, mener hun. Ikke nok til å formørke eller prege hennes minner fra karrieren som assistentdommer i 86 kamper i herrenes eliteserie.

Ikke nok til å formørke minnet om at hun i 2010 ble den første kvinnelige assistentdommer i herrenes cupfinale på Ullevaal.

– Noen ganger må man vurdere hva de klager på, og så tenke; skal jeg ta dette inn over meg? Så langt, har det ikke vært noe særlig å ta inn over seg, smiler hun.

Dommere er forsiktige med å kommentere kamper i ettertid. For eksempel når en trener går ut i media og sier at de skulle hatt straffespark og mener de da kunne ha vunnet kampen.

– Vi kan ikke kontre med å si; men kjære deg, dere hadde fem 100 prosents sjanser og satte ingen av dem. Det kan vi ikke si.

– Mange ganger har vi jo veldig gode svar på kritikken, men vi kan ikke gå ut i media med dem.

Har bitt det i seg

Hege Lanes Steinlund har måttet bite det i seg. Akkurat som hun har gjort med smertene etter ulykken for ti år siden. Hun har dem fortsatt, i hodet, i nakken. Nå i det siste også i det ene kneet, som ble knust.

– Jeg har lært å leve med smerter. I perioder går jeg på smertestillende, men ikke hele tiden. Jeg har funnet mine egne metoder for å kunne leve med dette.

Hun kan føle seg vel ved å pynte seg. Eller ta seg en tur ut i frisk luft. Man kommer ingen vei ved å legge seg ned og kjenne på bitterheten. Da blir ting bare verre, er hennes filosofi.

Vil fortsette innen fotballen

Hun er ferdig som aktiv fotballdommer, men helt ferdig med fotball og dømming er hun ikke.

– Jeg har vært i samtaler med UEFAs dommerkomité, som vil bruke meg videre som observatør og innen dommerutvikling. Det håper jeg blir noe av.

På hjemmebane blir uansett garantert snakk om frispark og offside. Samboeren er nemlig svensk FIFA-dommer.

Artikkeltags