Hans Petter (53) terroriserte familien – nå hjelper han voldsofre

VIL HJELPE: Hans Petter Martinsen støtter eks-kona fullt ut, at hun står fram med sin historie om tiden sammen med eks-torpedoen. Selv har han begynt et nytt liv.

VIL HJELPE: Hans Petter Martinsen støtter eks-kona fullt ut, at hun står fram med sin historie om tiden sammen med eks-torpedoen. Selv har han begynt et nytt liv.

Artikkelen er over 4 år gammel

Etter at kona måtte flykte under politiets beskyttelsesprogram kode 6, begynte mannen Hans Petter Martinsen (53) å ta oppdrag for voldsofferforeningen. For å beskytte voldsutsatte kvinner og barn.

DEL

– Dopet gjorde meg følelsesløs og egoistisk. For selv det snilleste mennesket blir narkotika en besettelse som tar over hele livet og begynner å styre hjernen, tanker og følelser. Jeg ble som en levende demon, fullstendig uten empati for omgivelsene rundt meg.

Finnmark Dagblad treffer Martinsen på telefon fra Froland i Aust-Agder hvor han denne uka er for å misjonere og møte narkomane. Martinsen har siden han ble frelst i 2001 jobbet aktivt for å hindre at andre familier skal måtte oppleve det helvetet hans familie måtte gjennomgå de årene han mer eller mindre konstant gikk ruset og drev med torpedovirksomhet.

Martinsen støtter eks-kona fullt ut i det at hun står fram med sin historie for å bedre forholdene for voldsofre.

– Da hun dro i 1997, sammen med barna, begynte det å skje en endring inne i meg.

Etter anbefaling fra politiet begynte han i et halvt års behandling hos Alternativ til vold. En behandling han på det sterkeste oppfordrer andre voldsutøvere om også å søke seg til.

– Dette gjorde at jeg begynte å se meg selv utenfra. Jeg klarte å se hva jeg påførte omgivelsene rundt meg.

LES OGSÅ: Flyktet for livet da pappa ble galere og galere

Voldsoffer

Ekstorpedoen kom i kontakt med Landsforeningen for voldsoffer. Han ville hjelpe, og begynte å ta oppdrag som vakt for kvinner som ble utsatt for vold.

– Fram til jeg ble kristen og begynte på bibelskole i 2002 beskyttet jeg flere voldsutsatte kvinner og barn. Ordningen med voldsalarm fungerer dessverre dårlig i mange politidistrikt. Det går altfor lang tid fra kvinnen utløser alarmen til politiet dukker opp, sier Martinsen.

I denne perioden hendte det også at han som vakt fulgte en av kvinnene til det samme rettslokalet som han selv hadde stått tiltalt for vold mot kona.

– «Hva gjør den mannen her» utbrøt dommeren da han så meg. Kanskje absurd, men nå var jeg altså her i motsatt ærend. For å beskytte et menneske som trengte den beskyttelsen kona mi ikke fikk.

Frelst

I 2002 ble Martinsen rusfri og frelst av Jesus.

– Jeg har viet resten av mitt liv i arbeidet for å forhindre at unge begynner med rus. Den veien ut som jeg ser holder i lengden, er Jesus. Alle de narkomane jeg har fått ut av misbruket, har gått den veien. Men for noen har det ikke funket. Sånn er det. Men jeg gir aldri opp. Dette er det eneste jeg gjør. Om jeg bare berger ett menneske i den klassen jeg foredrar for, så har jeg nådd målet med arbeidet. Da har jeg spart både den unge, familien og samfunnet for enorme kostnader. Både menneskelige og økonomiske.

Til å begynne med oppsøkte han misbrukere på gata, før han bestemte seg for å jobbe forebyggende.

De siste 10 årene har han holdt utallige foredrag på skoler og steder der ungdom møtes, han har skrevet bøker og ønsker å gjøre alt han kan for med sin historie å hjelpe andre.

Misjonsmøte

– Etter et misjonsmøte i Arendal satt jeg hele natta på besøk i et hus hvor det nylig hadde vært politirazzia. To narkomane satt igjen. De var ikke hentet av politiet. Det så ikke ut der inne og historiene de kunne fortelle var redselsfulle. Besøket endte med at den ene, en kvinne, hørte på rådene vi ga og tok kontakt med sin familie som hentet henne.

– Narkotika er i dag samfunnsfiende nummer én. Samfunnet må gjøre alt hva de kan for å beskytte disse familiene som gjenopplever marerittet narkotikaen påfører dem. Hver dag dør det mellom to og fire unge mennesker som en direkte eller indirekte konsekvens av rus, sier Hans Petter Martinsen.

Etterlyser den røde løperen

Fire år etter at «rød løper» til voldsutsatte ble en del av kommuneloven, eksisterer tilbudet fortsatt bare på papiret.

I 2010 ble det bestemt at alle kommuner i Norge skulle opprette et samordna tilbud mellom offentlige nødvendige etater som politi, psykolog, NAV og advokat. Dette tilbudet skulle fungere som en rød løper direkte inn til hjelpeinstansene, for voldsutsatte som trenger akutt hjelp. Dermed skulle kvinner på krisesentrene bare trenge å gi beskjed om hvilken hjelp de ønsket, før de ulike instansene skulle samles til møte med kvinnen.

– Intensjonen var glimrende. Kvinnen skulle selv slippe å måtte oppsøke de ulike hjelpeinstansene for å brette livene sine ut for tilfeldige saksbehandlere gang etter gang. I enden av den røde løperen skulle det sitte kvalifiserte folk som skulle gi et helhetlig tilbud om hjelp, sier leder for Vest-Finnmark Krisesenter Anneli Eskelinen.

Fungerer ikke

Fire år etter loven ble vedtatt, fungerer den fortsatt ikke.

– Her bør kommunenen sette seg inn i loven for å gi det tilbudet de er pliktige til. Ordningen forutsetter kvalifisert fast personell utpekt til oppgaven, noe som ikke finnes i dag. Kvinnen står fortsatt helt alene, og må selv gå ut for å søke seg fram i hjelpeapparatet. Noe som kan gjøre terskelen unødvendig høy for å klare å bryte ut fra en voldelig relasjon, sier Eskelinen.

Eskelinen berømmer voldsoffer Gunn Bente Knudsen i Hammerfest som i Finnmark Dagblad sist lørdag gikk ut med sin historie på flukt under politiets kode 6, for å sette søkelys på problematikken. Reaksjonene etter at hun gikk ut var voldsomme og Knudsen mottok hundrevis av støtteerklæringer fra hele landet.

– Vi trenger et større fokus på hvor lite samfunnet legger til rette for å hjelpe disse kvinnene. At Gunn Bente Knudsen gikk ut og åpent fortalte hjelper ikke bare de som i dag lever under kode 6, men også andre kvinner som opplever vold i nære relasjoner.

Eskelinen har også hatt tilfeller med kvinner som flykter under kode 6, på krisesenteret i Hammerfest.

– Det ene tilfellet måtte vi sende herfra. Av årsaker jeg ikke vil si noe om, kunne hun ikke bo her, det andre tilfellet var en kvinne som kom fra utlandet. I begge disse tilfellene har vi hatt nær kontakt med politiet, noe som er nødvendig.

Eskelinen mener samtidig det er galt at det er kvinner og barn som skal måtte flykte, mens voldsutøveren får bli og leve fritt som han vil.

Urettferdig

– Det er helt forferdelig og slett ikke som det bør være, at kvinnen og barna må flykte uten at noen skal vite hvor de er. De må bryte opp fra alt, og leve som rotløse flyktninger i eget land, med alt det medfører. Ingen må vite hvor de er, de kan heller ikke ha kontakt med sin egen familie. Mens voldsutøveren får leve som før.

– Mye er galt med dagens system, sier Eskelinen som på ny vil ta saken opp for styret i Vest-Finnmark Krisesenter.

Fra politisk hold ønsker Eskelinen seg at det bevilges flere penger til finansiering av krisesentrene.

– Vi må ha rammevilkår for å kunne legge best mulig til rette for damene som søker tilflukt her. Jeg ønsker også at krisesentrene selv igjen skal overta styringen av pengene, sier Eskelinen.

Lover å skjerpe seg

Rådmann i Hammerfest, Leif Vidar Olsen, vil umiddelbart ta tak i loven for å samordne hjelpetjenestene til en rød løper for voldsutsatte kvinner.

Etter at Gunn Bente Knudsen fra Hammerfest sist lørdag sto fram i Finnmark Dagblad med sin sterke histrie om et liv på flukt fra sin voldelige eks-mann, vil rådmannen vekke til liv kommuneloven fra 2010 om «rød løper».

– All ære til Knudsen og hennes barn som sto fram. Det var rystende å lese, men helt nødvendig i forhold til å vekke sånne som oss, som helt klart ikke har gjort det vi burde. Nemlig for lengst å ha samordnet disse tjenestene.

Olsen gir også leder for Vest-Finnmark Krisesenter, Anneli Eskelinen, rett i at et slikt samordna hjelpesystem mangler.

– Hun har rett i det. I disse dagene er jeg med familien på vinterferie. Men jeg vil ta tak i saken straks jeg kommer hjem.

Berømmer

Olsen berømmer samtidig krisesenteret for den jobben de gjør.

– Jeg vet at Vest-Finnmark Krisensenter i dag har god kontakt med offentlige instanser. De gjør en uvurderlig god jobb.

– Du sitter også som styreleder i Vest-Finnmark Krisesenter. Hva vil du gjøre for å påvirke fra krisesenterets side?

– Det er klart at her har jeg en veldig god rolle til å medvirke til at samordninga blir god, sier Leif Vidar Olsen.

Artikkeltags