- Hadde ikke bestemor tatt meg med til barnevernet, hadde jeg sikkert endt opp med å tulle bort livet mitt

Oppmerksomhet: Som fireåring kom Isak og møtte sin nye fosterfamilie på Øra. ? Jeg fikk oppmerksomhet og omsorg jeg ikke hadde hatt tidligere, sier 16-åringen. Her er han sa mmen med hunden Karo som ble familiemedlem året etter Isak. (Alle foto: Marielle Eriksen)

Oppmerksomhet: Som fireåring kom Isak og møtte sin nye fosterfamilie på Øra. ? Jeg fikk oppmerksomhet og omsorg jeg ikke hadde hatt tidligere, sier 16-åringen. Her er han sa mmen med hunden Karo som ble familiemedlem året etter Isak. (Alle foto: Marielle Eriksen)

Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

– Hadde jeg blitt værende hjemme hos mamma til jeg ble eldre, ville jeg neppe fullført skolen og jeg ville rotet meg borti ting som ikke ville vært bra for meg, forteller 16 år gamle Isak Pettersen til Fremover.

Isak er opprinnelig fra Harstad og har den biologiske familien sin der. Det var da Isak var tre år at bestemoren la merke til den sviktende omsorgen fra moren hans, skriver Fremover.

– Mor la merke til at det var broren min, som er seks år eldre enn meg, som lagde mat til meg og fulgte meg til barnehagen, sier Isak og forteller at moren hans etter hvert ville at Isak skulle overnatte oftere og oftere hos bestemoren. Og til slutt koplet bestemoren inn barnevernet.

Isak var akkurat fylt fire år da han flyttet til Narvik.

En annerledes omsorg

Isak forteller at han ikke husker mye fra den tiden, men han husker at flytteprosessen var veldig skummel.

– Mor fulgte meg til Narvik. Og første natten var det så skummelt at hun måtte overnatte sammen meg hos fosterfamilien min, sier han.

Det tok likevel ikke lang tid før Isak fant seg til rette som en del av den nye familien sin.

– Jeg hadde ikke kjent en slik omsorg fra min biologiske mor, som den jeg fikk da jeg flyttet inn hos fosterforeldrene mine, sier han.

– Jeg var jo i tillegg så liten at jeg ikke helt skjønte hva som skjedde, sier han.

Isak er et av fosterbarna som fortsatt har kontakt med den biologiske familien sin.

– Jeg har hatt kontakt med de helt siden jeg flyttet til Narvik. Det er fint å vite hvem familien min er og at jeg kan ha kontakt med dem, sier han.

– Man leser stadig om personer som ikke vet hvem familien er, og at de bruker Facebook til å prøve å finne ut hvor man kommer fra.

– Jeg er heldig som vet det.

Både Isak og fosterfar Nic Elstad, har alltid vært åpen om at Isak har to familier. En i Narvik som han bor hos, og en i Harstad som har samværsrett.

Men å forklare dette, har ikke alltid vært like enkelt.

– De første årene var det ikke noen som tenkte over det, men så begynte vennene mine å spørre hvorfor jeg skulle til Harstad, sier han og forteller at han da måtte forklare at han hadde sin biologiske familie der.

– Det var ikke alltid de forsto, for barneskolebarn har ikke nødvendigvis hørt om barnevernet og fosterfamilier, sier han og forteller at det med årene også ble enklere å forklare.

– I dag forteller jeg det til de som har behov for å vite om det. Det gjør meg ingenting, sier han.

Oppdragelse

– Jeg kaller ikke Nic for pappa. Jeg synes det blir feil, selv om det er Nic som har foreldrejobben, så har jeg jo kontakt med mine biologiske foreldre. Og for meg vil de alltid være mine foreldre, sier Isak.

Likevel merker han at han på flere områder blir mer og mer lik Nic.

– Jeg begynner å tenke litt mer som Nic og vi har flere felles interesser, sier han.

De to var tidligere aktive syklister. Og nå er det blant annet en lidenskap for sportsbiler og amerikanske biler som opptar de to.

– Og fotball. Det er Liverpool som er laget vårt, sier han og Nic innrømmer at det ikke nødvendigvis er helt tilfeldig.

– Det er jo Manchester United som har sin storhetstid nå. Det kunne fort ha gått feil, at han ville begynne å holde med de. Så jeg var tidlig ute med å prøve å manipulere han over til Liverpool, sier Nic og ler.

Isak innrømmer at det er dels Nic sin fortjeneste og dels en kamerat som også likte Liverpool som står bak det.

Givende

Nic forteller at han ser på Isak som sin sønn og at forholdet deres er som ethvert annet far-sønn-forhold.

– Vi har våre diskusjoner om hverdagslige ting som å gjøre lekser og rydde rommet, sier han og forteller at oppdraget med å være en fosterforeldre slett ikke bare er et oppdrag.

– Det tok ikke lang tid før Isak var en del av familien, sier han.

Og for mange barn og ungdom er det viktig at det er noen som vil være fosterforeldre.

– Jeg er kjempeglad for at det finnes personer som Nic som søkte om å bli fosterforelder. For oss var det en klaff med en gang, men for mange barn og ungdom må man gjennom flere familier før man finner en man matcher med. Derfor håper jeg at flere også kan melde seg som fosterforeldre. Det er det behov for, avslutter Isak.

Artikkeltags