Fastklemt mellom trailer og fjellvegg i over fire timer

OVERLEVDE: Jan Erling Hals (61) mistet en fot, men overlevde den alvorlige ulykken. Fra sykesenga på UNN takker han for all hjelp fra leger, ansatte på UNN og redningsmannskaper. ? Det er fantastiske folk. Jeg kunne ikke blitt tatt bedre imot, og er svært imponert over måten de har tatt meg og min kone imot, sier mannen, som før dette aldri hadde vært på sykehuset en dag i sitt liv.

OVERLEVDE: Jan Erling Hals (61) mistet en fot, men overlevde den alvorlige ulykken. Fra sykesenga på UNN takker han for all hjelp fra leger, ansatte på UNN og redningsmannskaper. ? Det er fantastiske folk. Jeg kunne ikke blitt tatt bedre imot, og er svært imponert over måten de har tatt meg og min kone imot, sier mannen, som før dette aldri hadde vært på sykehuset en dag i sitt liv. Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

- Det er jo en yrkessjåførs mareritt. En fæl opplevelse jeg ikke unner noen, sier Jan Erling Hals (61) fra sykesenga på UNN da Nordlys besøker han.

Han har vært på veien kontinuerlig siden han var 21 år. Aldri hatt én eneste ulykke på 40 år. Før onsdag i forrige uke.

På vei fra Lysnes til Senjahopen i trailer krasjer han i Mefjorden, et stykke før Breitindtunnelen. Traileren sklir av den glatte, smale veien. Smeller inn i en fjellvegg.

LES MER: Her lå han fastklemt mellom fjellveggen og traileren i timesvis

- Det var nullføre pluss ute. Snø, regn og slaps. Et farlig og vekslende føre. Så når jeg først fikk trøbbel på isen var det gjort, sier han, og fortsetter:

- Egentlig var jeg heldig. På motsatt side bærer det rett på havet. Det hadde vært verre.

Ringte selv etter hjelp

Jan Erling var bevisst gjennom det hele. Ringte selv om hjelp, og geleidet redningsmannskapene til ulykkesstedet. Når disse først kom til stedet, kom de i en veteranbrannbil. Utstyrt med en vinsje som var for dårlig til å få den sønderknuste traileren fri fra fjellveggen.

Resultatet ble at Jan Erling satt fastklemt mellom traileren og fjellveggen i over fire timer, mens redningsmannskapene kjempet en desperat kamp mot klokka. Livet hans svant bort.

På et tidspunkt ble hans egen termos redningen.

- Jeg mistet såpass mye av kroppstemperaturen at de endte opp med å føre blodet mitt gjennom kaffetermosen min for å holde varmen oppe.

Hadde leggbeinet i hånda

Klemt med ansiktet mot fjellveggen, og to maltrakterte bein som satt fast, beholdt han likevel bevisstheten. Han kunne ikke nå det ene av beina. Det andre forsøkte han å løfte med hånda.

- Jeg tok tak. Løftet. Fikk med meg noe. Det var leggbeinet. Resten av foten sto igjen, sier han.

Utrolig nok klarte legene på UNN å lappe sammen denne foten. Men det andre beinet kunne man ikke berge. Man måtte amputere.

- Da jeg til slutt var klippet fri og fraktet til UNN, kom overlegen til meg. Jeg spurte om han kunne berge beina. Han sa det hadde gått for lang tid. Det var ingen utvei. Ingenting å berge. Det var en tung beskjed å få, sier han stille.

Berømmer redningsmenn

Beinet kunne kanskje vært berget hadde man hatt bedre utstyr. Likevel vil ikke Jan Erling skylde på redningsmennene. Tvert om, han berømmer dem.

- Jeg beundrer dem som er med på slike oppdrag. Utstyrt med gammelt utstyr, må det være en fæl følelse å ha når de ikke klarer å berge meg tidsnok. De hadde jo like mye panikk som jeg hadde, men jeg satt jo bare der. De gjorde jobben.

Han mener uansett at noe må gjøres med veisikkerheten nordpå.

- At vi ikke har gode nok veier er jo én ting. Men vi har heller ikke godt nok utstyr. Brannbilen som skulle redde meg hadde jo vært på veien like lenge som jeg har. Vi må få bedre utstyr til slike situasjoner. Slik kan vi ikke ha det, sier han og appellerer til regjeringen.

- Her må man bevilge penger. Det går en grensen ved Trondheim. Nord for den er forholdene alltid dårligere enn sørpå. Utstyret også.

Vil tilbake på veien

Nå forbereder han seg på å tilbringe de neste tre måneden på UNN. Deretter venter en opptreningsfase på opptil halvannet år. Men han nekter å gi opp. Yrkessjåføren gjennom 40 år vil tilbake til arbeidet han elsker. Hvis han kan.

- Jeg har jo lyst å komme tilbake. Men fra lyst til å gjøre dét, er det et langt stykke. Vi får se hva som skjer.

Arbeidsgiveren gjennom 38 år støtter han uansett fullt ut.

- Det varmer. Jeg har fått beskjed om at dørene står vidåpne for meg, hvis jeg vil tilbake.

Artikkeltags