Faren: - Jeg bærer ikke nag til noen. Det var et uhell.

DØDE ETTER HODESKADER: Jonas (20) segnet om på trening og døde knappe fire dager senere. Faren, Torkjell Andersen (innfelt), bærer likevel ikke nag mot noen.

DØDE ETTER HODESKADER: Jonas (20) segnet om på trening og døde knappe fire dager senere. Faren, Torkjell Andersen (innfelt), bærer likevel ikke nag mot noen. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

- Sorgen er som havet. Først krappe, voldsomme bølger. Så kommer de tunge dønningene. Roligere, og sjeldnere.

DEL

Onsdag 13. mars 2013: Jonas Andersen ler og gir beskjed til kompisen; – Den kjente jeg.

Boksetreningen er godt i gang i Taekwondo-klubben sine lokaler i Harstad. Jonas har endelig funnet et miljø han trives i, og en sport som gir ham mye.

Han hadde allerede fortalt familien at Harstad kanskje ikke er stedet å slå seg ned for godt, men han er fast bestemt på å fullføre lærlingkontrakten som kokk i Forsvaret.

Et steg videre i livet

Den unge mannen hadde likevel mange planer, så oppholdet i Harstad var et steg på veien videre i livet. Etter en litt trå start som ny i byen, ny på jobben, ble bokseklubben et viktig treffsted med venner og venninner, og en felles interesse.

Han er nybegynner, men har gjort store framskritt på kort tid. Han har hittil ikke sluntret unna noen treninger.

Arbeidsdagen på kjøkkenet i Forsvaret var over. Han hadde akkurat snakket med pappa på telefonen og oppdaget at det snart var påskeferie. De avtalte løselig at han skulle komme hjem til Storslett i ferien.

Jonas og kompisene har tilbakelangt første sparringsrunden. Han og ei jente er akkurat ferdige og de skifter partnere.

De er i gang igjen, og Jonas blir truffet av et slag. Han ler og konstaterer overfor kompisen at «du traff, den kjente jeg».

Så blir han med ett svimmel. Og kvalm. Sparringpartneren ber ham gå å ta seg en slurk vann.

Ingen respons

- Hva skjer Jonas, spør trener Tommy i det Jonas kommer tilbake fra vannpausen.

Han siger på kne foran de andre bokserne. Et øyeblikk står han i samme positur som fotballspillere i lagbildets første rad. Et kne i bakken, hendene oppå. Men det er noe som ikke stemmer. Blikket. Han svarer ikke.

- Du må svare! Ellers må vi ringe ambulansen!

Jonas siger sammen på matta. Ingen får kontakt med ham. I løpet av noen minutter er treningen snudd fra en ukentlig hverdagsaktivitet til et dramatisk skadested.

Redselen og fortvilelsen lyser i øynene på treningskompisene. Ambulansen kommer og tar ham hastig med seg til Harstad sykehus.

Henvendelsen foreldre ikke ønsker å forestille seg

Samtidig i Kautokeino. Pappa Torkjell Andresen har akkurat avsluttet ei god økt på tredemølla. Han er tilbake på hybelen. Arbeidsuka er godt i gang for Mattilsynets regiondirektør som pendler fra Storslett hvor familien bor.

Kulda har stålgrep på vidda og har sannelig ikke tenkt å slippe våren til. Ute er det fortsatt bikkjekaldt, registrerer Torkjell. Telefonen ringer.

- Det er fra Harstad sykehus. Er du pappaen til Jonas Andersen?

Henvendelsen og spørsmålet foreldre ikke makter å tenke på, ei heller ønsker å forestille seg, lander som et knyttneveslag i magen. Klokka er 21.45.

Bare minutter seinere sitter han i bilen. Foran seg har han fem timer kjøring over vidda gjennom Finland.

- Jeg spurte umiddelbart om det var alvorlig. Jeg hørte legen dra litt på det. Ja, klart det er litt alvorlig. Røntgenbildene viste en liten blødning. Rent umiddelbart var ikke meldingen så foruroligende. Eller kanskje jeg ikke skjønte alvoret. Ikke ville forstå?

Litt alvorlig. Liten blødning.

Helikopter til UNN

En time etter at han hadde startet kjøreturen, får han beskjed om at Jonas er hentet med helikopter til UNN.

Marsnatta er ikke bekmørk, men den er 29 minusgrader kald. Han pleier alltid å forflytte seg langs veiene med musikk i spilleren. Nå er det dørgende stille i bilen. Bare varmeapparatet, motoren og vinterhjulenes during mot den snødekte veien høres. Lite trafikk og nesten ikke et menneske er å se på den øde og mange timer lange veistrekningen i Nord-Finland. Han informerer familiemedlemmene etter tur om hva som har skjedd.

- Kjør pent, kjør rolig. Du får ikke gjort noen ting med å stresse. Kjør rolig. Hva om han dør? Kjør pent. Nå må du ikke tenke negativt.

Slik snakket han til seg selv.

- Jeg hadde tusen tanker i hodet. Jeg hadde høy puls og var redd, forteller han.

42 mil og fem timer seinere. Nøyaktig klokka 02.45 ankommer han sykehuset i Tromsø. Jonas var under full behandling.

- Det var et absurd syn. Jeg hadde snakket med ham bare noen timer tidligere. Nå lå han der. Den unge sterke, trente kroppen – helt livløs.

- Dette går nok ikke bra

Torkjell fikk ei seng. Onsdag hadde blitt torsdag. Kanskje var han borte noen ganger, men søvn ble det lite av.

Jonas blir operert om natta. Torkjell oppfattet ikke at det var kritisk. Tvert imot, og han klamret han seg til informasjonen om at sykehuset vurderte å vekke sønnen fra koma.

Om morgenen ankommer Jonas yngre søster Astrid Mathilde, farmor og Torkjells samboer. Gråt avløses av latter, håp av mismot.

- Dette går nok ikke bra, men vi skal intensivbehandle ham enda ett døgn. Så ser vi det an. Men dere må forberede dere...

Sier legen som nettopp har operert Jonas. Familien fikk beskjed om å sove og spise, mens helsepersonellet jobbet for å berge liv.

- Dere må fokusere på å ha krefter til å stå i det, var beskjeden.

Sønderknust sparringsparner

På andre sida av jordkloden har storesøster Aurora akkurat startet på en utflukt til en vulkan i Ecuador. Det var ikke lett for utvekslingsorganisasjonen å få kontakt med verken Aurora eller de ansvarlige for klasseturen. Hun rakk akkurat hjem i tide etter 36 timers flyreise.

Tidsnok til å få noen timer sammen Jonas og familien før avgjørelsen blir tatt. 17.mars koples pustemaskinen fra. Skadene han har er uforenelig med liv. 17.mars dør Jonas.

- En liten hjerneblødning burde man vel kunne håndtert? Hva hadde egentlig skjedd, spurte Torkjell og familien seg.

Det lurte alle andre også på. Legene, politiet, vennene, nærmiljøet. Nyheten om at Jonas hadde segnet om på trening og døde knappe fire døgn seinere, spredte seg til media.

Det ble politietterforskning og avhør. Tilbake satt også den sønderknust sparringpartneren. Gutten som hadde truffet ham med slaget som gjorde Jonas svimmel. Han følte skyld og var langt nede. Tilbake satt også en jaget bokseklubb.

Bokseklubben i mange avhør

- Vi savner Jonas. Vi savner ham på treningene. Jonas var en stille og rolig gutt. Og når han sa noe var det som oftest et gullkorn. Han likte å trene og ga alt, en kriger, som var blant de ivrigste, forteller trener Tommy Eriksen.

Det var i fjor høst Jonas dukket opp på trening for første gang. Ved juletider fikk han sine første boksehansker. Han ønsket seg utstyr, så det hadde pappa kjøpt og betalt.

- Jeg sa til ham at det føles litt rart for en far å kjøpe gaver til sønnen sin på www.neseblod.no. Det lo vi godt av, forteller Torkjell.

Tommy Eriksen og andre i klubben ble oppringt natt og dag etter ulykken. På et tidspunkt ingen visste hva som egentlig hadde skjedd. Legene skjønte ikke hva de store og dødelige hodeskadene skyldtes.

Bokseklubbens medlemmer var inne til flere politiavhør. Men politiet fant heller ikke ut at det hadde skjedd noe på treningen som førte til at Jonas hadde mistet livet.

- En grusom tid

- Det var ei grusom tid. Midt opp i alt glemte nok media at det var en venn av oss som hadde gått bort. Vi fikk ikke sørge... jeg kjenner det gjør godt å snakke om Jonas nå, sier treneren.

Det ble minnestund i bokseklubben og treneren dro også til begravelsen i Burfjord.

- Vi kjente ikke Jonas sin familie før dette, men fikk virkelig sett hvor han hadde det gode, lune lynnet sitt fra. Det er gode folk, sier Tommy som spesielt beundrer pappa Torkjell for sin åpenhet og den støtten han ga både klubben og treningskompisene etter dødsfallet.

- Han besøkte oss i klubben fjorten dager etter begravelsen. Jeg tror ikke mange klarer å være så rasjonell og omtenksom. Alle som har barn selv tenker at slikt ikke skal skje. Man skal ikke miste barna sine. Da er det kanskje lett å lete etter årsak, for så å plassere skyld, legger han til.

Aldri sett liknende hodeskader

Obduksjonsrapporten kom i sommer. Og litt nærmere en forklaring kom man. Og det er denne forklaringen, selv om den er usikker og umulig å sette to streker under, som er årsaken til at Torkjell Andersen velger å fortelle Jonas sin historie.

For aldri tidligere hadde legene på UNN sett et liknende tilfelle av hodeskade. Skaden var ikke forenlig med det som hadde skjedd på treningen den dagen.

- Jeg bærer ikke nag til noen. Dette var et uhell. Og det kan ha sammenheng med at Jonas hadde fått en liten hjernerystelse på trening lenge før. Hjernerystelser kan forekomme i alle kontaktidretter, det kan skje alle. Viktigste budskap, og lærdom etter dette, er å la være å trene før du er helt symptomfri, forklarer Torkjell.

Legene diskuterer i obduksjonsrapporten den omstridte diagnosen Second Impact Syndrome. Uten at de konkluderer. Ved hjernerystelse kan det oppstå innvendige hevinger i kraniet, og hjernen kan få problemer med å regulere sin blodstrøm.

Dersom man får et nytt slag mot hodet før den eventuelle første hevelsen er gått tilbake, kan et neste slag mot hodet få dødelig utgang. Selv om eksemplene på verdensbasis er få, har man har sett flere slike dødsfall i kontaktidretter, men antallet er for lite til at man kan slå det fast med sikkerhet.

Plagdes med hodepine

Jonas konsulterte ikke lege etter en tidligere trening den vinteren, hvor han hadde fått seg en trøkk som rammet nesen med opphovning og neseblod.

Han la heller ikke vekt på at han plagdes med hodepine før arbeidskollegene sendte ham til lege. De reagerte på at han hadde problemer med å finne de rette ordene når han snakket.

Legen mente han hadde hatt en hjernerystelse, og ba ham ta det med ro og ikke trene før fjorten dager etter at hodepine og eventuell svimmelhet var over.

- Jonas startet fjorten dager etter legekonsultasjonen. Han gledet seg til å kunne begynne på igjen. Han telte dagene.

Torkjell Andersen tenker ikke viss bare han ikke hadde drevet med boksing, om han bare hadde tatt det med ro, om noen bare kunne stanset ham fra å trene.

- Jonas sitt tilfelle var veldig sjeldent, og kunne kanskje vært forebygd dersom trening etter første uhell var unngått. Men det blir bare spekulering.

Vil ikke skylde på idretten

Torkjell erkjenner at boksing er en omstridt idrett, og selv om han mistet det dyrebareste han hadde, vil han ikke skylde på idretten. Han er heller ikke i mot proffboksing.

- Vi skal ha respekt for bokseidretten og ungdommene som driver med sporten. Jeg er ikke bitter på noen. Skal vi lære noe av Jonas død, er det å ta hodeskader veldig alvorlig. Jonas døde av massive hodeskader, men hva som var årsaken, vet ingen. Men kunnskap om hodeskader i alle idretter er viktig. Lege må alltid konsulteres og treningsforbud etterpå må være absolutt.

Bokseforbundet har retningslinjer for både støtteapparat, trenere og leger. I Harstad bokseklubb har de nå skjerpet ytterligere inn.

- Etter at Jonas døde er vi blitt enda mer restriktive. Og enda mer oppmerksomme på utøverne viss de får slag mot hodet. Nå behandler vi små hjernerystelser som store, med det føre-var-regimet det innebærer, sier Tommy Eriksen.

- Sjeldent tilfelle

En av legene som behandlet Jonas på UNN forklarer at Jonas tilfelle er svært sjeldent.

- Han hadde pådratt seg en lett hodeskade (hjernerystelse) tidligere, og da kan et nytt slag mot hodet bli fatalt. Vi anbefaler generelt ved hodeskader å unngå aktiviteter som kan medføre lignende traumer opp til 3-4 ukers tid, men dette tidsrommet avhenger av aktivitet og hvordan det går i ettertid av traumet. Her er det mye synsing, og Jonas var et sjeldent tilfelle som det ikke går an å generalisere ut i fra, sier nevrokirurg Andreas Sørlie ved UNN.

- Faren for at noe lignenede skal skje igjen, er meget liten.

Vel et halvt år har gått siden treningen den 13. mars. Familien sørger. De prater mye om storebroren i søskenflokken. Den aktive gutten som flyttet mye med foreldrene, og som måtte lære seg ankomster og avskjeder, på godt og vondt. Ungdomstida var løsrivelse samtidig som han søkte nye kunnskap og impulser i bøker.

- Han hadde et potensial til å bli en god samfunnskritiker. Han var opptatt av ikke å være mainstream. Sist vi møttes i Harstad flirte vi mye og hadde oss en god prat. Jeg var stolt over hvor åpen han var med meg. Slik snakket ikke jeg med min far...

- Sorgen er som havet

På kommoden i stua står bildet av Jonas og et lys. Minnestedet. Her ligger også kokkekniven han kjøpte mens han jobbet som lærling. En kostbar proffkniv han brukte av og til på jobb. Den ligger fortsatt i etuiet sitt.

- Han levde lenge på havregryn for å få råd til denne, forteller Torkjell.

For Jonas handlet kvalitet. Få, men skikkelige ting. På gutteturen med pappa til New York i fjor var det ei skulderveske som dro av gårde med alle de oppsparte lærlingkronene. Torkjell minnes turen med varme. Og er takknemlig for at de fikk oppleve metropolen sammen. Og Jonas valgte turistmålene med blant annet Guggenheim Museet som et «må se». Glad og lykkelig gikk han ut derfra med en van Gogh-plakat under armen.

Årets første snøfall stryker sin pastell over landskapet. Torkjell Andersen rusler rolig langs Reisaelva og medgir at årstidsskiftet fører tankene mot jul og familiehøytid.

- Vi har ennå ikke opplevd denne spesielle familiehøytiden uten Jonas. Det går ikke en dag uten at Jonas er med i tankene.

- Sorgen er som havet. Først krappe, voldsomme bølger. Så kommer de tunge dønningene. Roligere, og sjeldnere. Familien er i gang med det nye livet. Det uten Jonas. Neste helg ville Jonas fylt 21 år.

Artikkeltags