På havets bunn ved Håkøya, innkapslet og konservert i tungolje fra Tirpitz, fant dykker Thomas Hansen et sjeldent krigsminne.

Lommeboka til Hans Grothe, en av de rundt 2400 som bemannet tyskernes største slagskip, var helt intakt – 59 år etter at Tirpitz ble senket.

Funnet ble gjort i 2003. I dag ligger det unike krigsminnet i en glassmonter i en tømmerbygning i Kåfjord i Alta.

Her, noen hundre meter fra stedet hvor Tirpitz fikk sitt banesår – skader som førte til at skipet ble slept til Håkøya ved Tromsø – har Even Blomkvist (52) bygd opp et oppsiktsvekkende museum.

Klikk deg inn i WEB-TV-reportasjen over, få en omvisning på museeet, hør Even Blomkvists historie om lommeboka og andre unike gjenstander han har fått tak i.

Skolebussjåføren var Tirpitz-spion

Det begynte da han var barn. Even reiste daglig fra hjemmet i Mathisdalen til skolen i Kåfjord. Harry Pettersen var sjåfør. Han var motstandsmann under krigen, og deltok i spionasjen mot slagskipet Tirpitz, som hadde havn i Kåfjord. Unge Even lyttet, og ville høre mer og mer. Harry fortalte gjerne.

Historiene var dramatiske, det ble utført vågale handlinger, det skjedde i Evens lokalmiljø, og det fikk direkte konsekvens for krigens fremtid.

I dag har Even Blomkvist verdens største samling av gjenstander, bilder og historie rundt Tirpitz. Bak hans museum ligger det tusenvis av dugnadstimer, en glødende interesse, pengemangel og litt frustrasjon over det offentlige som ikke støtter opp.

– Jeg har stor interesse for historie, og så verdien av det mange regnet som skrot. Allerede i unge år fylte jeg mye plass på gården hjemme med ting jeg fant i området her, forteller han.

Begynte i fjøset

Mens etterlatenskaper fra krigen stort sett ble kastet, tok Even Blomkvist vare på det han fant. Et eget rom i fjøset ble innredet, og ble etterhvert til et Tirpitz-museum. I dag er han etablert i en historisk tømmerbygning midt i Kåfjord, og samlingen er blitt omfattende.

Tirpitz Museum forteller historien, uten å hverken dømme eller fordømme. Her er bilder og gjenstander om dagliglivet i Kåfjord fra kjempeskipet med alt styret rundt seg kom i mars 1943, via de alliertes innsats for å ødelegge skipet, til det ble senket utenfor Tromsø i oktober 1944.

Tirpitz og det litt mindre slagskipet Scharnhorst, som lå i Langfjordbotn, utgjorde en konstant trussel mot de allierte konvoiene fra England til Murmansk. Uten materiell vestfra, ville den russiske offensiven neppe kunne fortsatt, og krigen kunne fått et annet utfall.

I Blomkvists museum blir historien fortalt via unike gjenstander, sjeldne bilder og presise tekster. Han opptrer gjerne selv som guide, og øker selv sin kompetanse gjennom besøk av eldre tyske, britiske og norsk menn.

Prioritert oppdrag: Senk Tirpitz!

Å senke Tirpitz ble en prioritert oppgave for de allierte, og det ble rekruttert spioner lokalt som rapporterte som smått og stort rundt krigsskipets og dets planer.

Harry Pettersen var ung da krigen startet, han ble rekruttert som agent og benyttet sin guttesjarm. Harry syklet frem til vaktposten, skrøt hemningsløst av det flotte skipet, spurte om detaljer, hvor de skulle og lignende. Vaktposten fortalte, og Harry syklet direkte til sin kontaktmann som hadde ulovlig radiosender. Krigsledelsen i London fikk samme dag de siste nyhetene fra Kåfjord.

Avanserte bomber

Så ble det sendt ulike typer bombefly med ulike våpen. En spesiell bombe, Johnny Walker, ble utviklet for å «ta» Tirpitz. Den ble sluppet i sjøen, og gikk vertikalt opp og ned. Eksplosjonen kom først når tuppen traff en skipsbunn.

Deretter ble det utviklet seks miniubåter med fire manns besetning. De øvde i England, og ble slept til Finnmarkskysten, for så å ta seg alene inn mot krigsskipet for å plassere bomber nærmest mulig, helst på skipsskroget. Tre miniubåter skulle ta Tirpitz, to Scharnhorst og en krysseren «Lutsow». Lite gikk etter planen, men to ubåter kom seg innenfor sperringene til Tirpitz. Eksplosjonen påførte en 18 meter lang flenge i bunnen av skipet, og avsluttet dets karriere som krigsskip.

Krigsveteraner

Even Blomkvist har i alle år hatt besøk av krigsveteraner. De liker at han har museum og viser frem, og ikke skaper egen business ved å selge gjenstander videre. Derfor gir man sine medaljer, bilder, uniformer, skipsmodeller, dagbøker og andre gjenstander til Tirpitz Museum.

– Dessverre er mine viktigste kilder i ferd med å dø ut. Men jeg er i Tyskland minst en uke hvert år, på bevisst jakt for å få et mer komplett bilde av det som skjedde, sier han.

Dekodingsmaskin

Samlingen begynte med en radiosender unggutten Even fant i et skur i Kåfjord. Han koblet den til strøm, og hørte plutselig tårnet på flyplassen i Alta.

Deretter har det gått slag i slag. Naboer og venner har kommet med gjenstander. Via andre samlere og interesserte har han fått gaver. Fra de som deltok på alle sider har Blomkvist fått mye, noe han både er stolt og glad for.

– Hva som står høyest på min ønskeliste nå? Jo, en enigma dekodingsmaskin. Jeg vet at det finnes en eller flere slike som kan knyttes til Tirpitz. En slik skulle jeg gjerne ha, sier Even Blomkvist.

Dykkere har i mange år gitt sine funn til Tirpitz Museum, og det er fortsatt håp om å finne en av de savnede miniubåtene. En slik ville bli museets høydepunkt.

Blomkvist og Putin

I dag er et spesielt automatgevær et av høydepunktene i samlingen. 92 år gamle Mikhail Kalashnikov, som utviklet våpenet med samme navn, hørte om Tirpitz Museum og ildsjelen Blomkvist. For to år siden kom en stor russisk delegasjon til museet og overleverte en spesiell versjon av AK 74, signert med gullskrift. To slike ble utlevert det året, til Even Blomkvist og president Putin.

– Russerne er stolt over sin krigshistorie, og det de utrettet i Finnmark i 1944/45. De var også involvert i angrepet på Tirpitz, blant annet ved å stille flybaser til disposisjon, sier Blomkvist.

Vet lite om krigen

Hver dag kommer turister fra mange land innom museet, og Blomkvist registrerer at spesielt unge tyskere vet svært lite om krigen og dens konsekvenser.

– Få tyskere vet at Finnmark og Nord-Troms ble brent. Krige er ikke tema i deres historiebøker, og historien rundt Tirpitz, Scharnhorst og de øvrige krigsskipene er lite kjent, sier han.

Blomkvist håper hans museum kan opplyse flere om historien, men også oppmuntre andre til å ta vare på ulik historie for fremtiden. Han håper også at hans private museum kan komme inn under en eller annen offentlig ordning, slik at fremtidens drift kan sikres. Selv lever han av å være oppmålingsingeniør, men håper at museet kan bli hans faste yrke om ikke altfor lenge.