Et hundeliv

Petter Rønningen har overtatt jobben som daglig leder av Tromsø2018

Petter Rønningen har overtatt jobben som daglig leder av Tromsø2018 Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel

Petter Rønningen har en plan; Tromsø 2018 skal bli et idrettsarrangement.

DEL

– Søvnmangel? Nei, med slikt lys trenger man jo ikke søvn!

Det er seint på kveld etter en lang dag med møter da Nordlys setter skotuppen i døra og krever mer av den nyslåtte OL-direktørens dyrebare tid. Og Rønningen er velviljen selv. Strener ut på Prostneset i bare skjorta så fotografen rekker siste solgløtt. Fryser? Åneida, han lurte bare på om bildet ble bedre med jakke.

Tromsø 2018 trengte en tøffing bak roret etter at Bjørge Stensbøl mønstret av og etterlot seg en skute i fullt mytteri. Og det har de sannelig fått, for bare 1,2 millioner i året. Riktignok en tøffing på 68 år. Men sånne som Rønningen er gått ut av produksjon. Født inn i de harde trettiåra, ungdom i krigsårene, majors grad i Hæren, bankmann den gang man måtte se folk i øynene og ikke kunne gjemme seg bak en datamaskin, og ikke minst mannen som sto løpet fra start til slutt da lille Norge arrangerte Verdens Beste Vinterleker på Lillehammer.

Kort sagt en bulldoser, for å sitere Bodil Hjelbak Rønningen, som har delt de siste 48 årene med den tettbygde anleggsmaskinen som skyfler oss inn på et lånt kontor og ber oss fyre løs.

– Jeg har ingenting å skjule.

– Det har vi heller ikke antydet.

– Nei vel, sier Rønningen, og gjentar hele fem ganger i løpet av den neste timen at han intet skjuler.

På skrivebordet ligger allerede nypressede visittkort, selv om bare seks dager er gått siden Rønningen ble ansatt.

– Styret hadde åpenbart bestemt seg på forhånd?

– Tvert imot. De jobber raskt her.

– På direkte spørsmål gjorde du det klart at du ikke var aktuell for denne jobben?

– Det var for å holde media på avstand i tilfelle det skulle bli aktuelt. Så fikk jeg en henvendelse fra styret om det var mulig å utvide det engasjementet jeg allerede hadde. Smart innfallsvinkel, må jeg si. Så dro det seg til i løpet av en uke.

Og her sitter han i idretts-norges mest værharde posisjon. Rønningen, som da han ledet Lillehammers spede forsøk på å konkurrere om OL levnet Tromsø små håp.

– Mørkt som en romsdalsnikkers i februar.

Siden lot han seg leie inn som konsulent, slik han har hjulpet Nagano, Salt Lake City, Torino, Vancouver og Sotsji. Og gir seg straks til å skryte av lyset.

– Det beste konseptet jeg har sett noensinne.

– Så blir du også karakterisert som en leiesoldat, positiv til hvem som enn lønner deg?

– Jaha? Det er mange gode leiesoldater. Det går an å vinkle på flere måter. Jeg er en lojal medarbeider. Og jeg har selvtillit og selvinnsikt nok til selv å vite hva jeg står for.

– Selv kona di uttrykker skepsis til OL i Tromsø?

– Det er hun ikke alene om, forstår jeg. Men så snart vi har fått idretten med oss, kommer det til å påvirke opinionen.

– Er det hold i påstandene om at Tromsø 2018 er utsatt for en kampanje fra enkeltpersoner i idretten?

– Det har jeg ikke peiling på.

Rønningen dukket opp som reddende engel da Sparebank 1 presenterte sitt konjunkturbarometer. I hånden hadde han en jukselapp for å huske momenter som at kona er fra Hammerfest, at han anså befolkningen i nord som åpne og gjestfrie og at han var gått fra å være skeptisk tilskuer til å bli begeistret spiller på banen. Idrettsterminologi! sto det anført i margen.

Nå har han åpenbart lært det utenat, og lirer av seg samme lekse. Oppriktig begeistret for nordlendinger. Mange gode venner her. Fine år i forsvaret.

– Hvem skrev jukselappen?

– Jeg hadde... du tar opp dette på bånd, ja ...det jeg hadde lyst til å si hadde jeg selv formulert. Men jeg hadde ikke banket det ut på maskinen personlig.

Rønningen tilbrakte uansett halve sekstitallet hutrende i et knappetelt i Bardu.

– Hver soldat hadde en knappeduk, som kan kneppes sammen med andre duker for å lage telt. Mest effektivt er sju duker og sju mann i teltet. Mine beste år, både i alder og fysikk, sier Rønningen, som siden har latt seg forfalle dit hen at han ble kåret til «Årets grautgrams» på Ringebu.

Han må presses atskillig for å innrømme noen idrettsprestasjoner.

– Jeg bare holdt meg i form.

Bra nok, viser det seg, til å bli befalsskolemester på ski, krigsskolemester i bryting, NM-deltakelse i militært langrenn og orientering. Selvsagt har han halset seg gjennom Nimila og Birkebeineren – som han senere ble sjef for.

– Der jeg vokste opp var ski transportmiddel. Vi gikk på ski til skolen hver dag.

De som har hatt Rønningen som sin overordnede, er i tvil om han noensinne dimitterte som oberst.

– Militær lederstil er kanskje et kompliment for deg?

– Jeg kjenner meg ikke helt igjen i karakteristikken. Men militæret gir kvaliteter som går utenpå det meste av lederskap. Et OL-prosjekt går med stor fart, og bør ha presisjon. Klarer du ikke farten og presisjonen tror jeg kanskje ikke du egner deg i prosjektet.

Forut for Lillehammer-OL hadde han etter hvert en pen stabel oppsigelselser på skrivebordet.

– Hvis målene er satt, synes jeg bare man bør gi seg til å levere. Jeg har ikke spesielt godt utviklede evner til å gå rundt grøten. For noen kan det virke røft.

– Ubegripelig at du har bakgrunn som såpekoker?

– Gode offiserer er som poteten, de kan brukes til det meste. Mange gikk til personaljobber. Jeg ville ha noe mer operativt og mindre administrativt, så jeg jobbet i markedsavdelingen i Denofa Lilleborg.

Rønningen søkte seg inn i bank den gang det ble ansett som en trygg jobb.

– Bransjen i seg selv var ikke trekkplasteret. Vi ville flytte fra Oslo til en mindre by da ungene ble større. Så dukket det opp en stilling på Lillehammer, jeg og kona hadde tidligere kjørt gjennom Lillehammer og tenkt at det kunne være et sted å slå seg ned.

– Fordi folk forsto dialekten din?

– Jeg tilhører en generasjon som kom ut fra Gudbrandsdalen i en tid da dialekt ikke var populært. Faktisk var det en tendens til mobbing. Den måtte slipes til, og kom aldri tilbake. Det er jeg lei meg for. Nå er jeg nesten litt knotete. Je må faktisk te Gudbrandsdalen for å finne att kassetten med dialekta i huggu. Men når du nå komme innpå det kjenne je at je slege om med en gong. Rare greier!

Det er vanskelig å være skeptisk til Rønningen når han sitter slik og sier «je» med trillrunde øyne og rødmusset Flåklypa-oppsyn. Han makter å gi en aura av traust bondeblod og brunost på matpakka. Og slett ikke milliardoverskridelsene som kom frem under et svært hemmelig møte i forkant av Lillehammer-OL.

– Det ble truet med regelrett henrettelse om tallene ble lekket?

– En departementsråd var ganske klar i formuleringene, kanskje i den retningen ja.

– Har det vært for åpent i Tromsø?

– Jeg synes ikke det er grunn til å skjule kostnadene for anlegg og gjennomføring når det går til et så positivt arrangement.

Rønningen viser til Lillehammer, som havnet i bakleksa etter at oljen ble funnet, og den industrielle utviklingen skjedde på kysten.

– OL løftet oss frem 20-–30 år. Det er ikke så lett å male ut hva det vil bety for denne landsdelen.

Baksiden av medaljen er overdimensjonerte arenaer som forfaller. Rønningen vet alt om det, han har nettopp trukket seg fra styret i Lillehammer Olympiapark for å unngå interessekonflikt.

– Vedlikehold er dyrt. Så får man gjerne fokus på det. Men pressesenteret på Lillehammer ble bygget som distriktshøgskole på 45.000 kvadratmeter. Der er det 3000 elever nå. Hafjell har en omsetning på 50-60 millioner bare i alpinanlegget. En motor for servicenæringen i området. Kvitfjell er den største utbyggingsarenaen i Gudbrandsdalen. Uten OL ville dette trolig vært brakkland. Ingen i verden har klart å tjene penger på en hoppbakke, men ringvirkningene av anleggene på Lillehammer gir 50 årsverk.

Heldigvis har ikke ringvirkningene rukket å rasere Heidal. Dit drar Rønningen når han skal finne ro i sjelen, bryte store steiner og pusle med treskjæring.

– Oppover Gudbrandsdalen, forbi Ringebu og Vinstra til et lite tettsted før Otta. Der kommer en sideelv fra Gjendevatnet rennende gjennom Heidalen. Sjoa heter den. Det kommer av sjoa, strømlyden, den bruser mye.

– Har du følt deg kallet til å prøve rafting?

– Det har jeg gjort. Jeg har også drevet med fjellklatring og hoppet fallskjerm.

– Frivillig?

– Nei, fallskjermhoppingen var i militæret.

– Du fikk kanskje avsmak på ekstremsport etter at dere prøvekjørte bob-banen på Lillehammer?

– Bob krevde trening jeg ikke hadde i kroppen. Der er sørenmeg det tøffeste minuttet i mitt liv. Vi hadde 110–120 kilometer i timen. Jeg hadde ikke kontroll på situasjonen. Sentrifugalkraften tok hardt.

Rønningen endte med muskelbrist i ryggen, heldigere enn Arne Myhrvold som havnet i rullestol for en stund.

– Folk ser gjerne liten nytte i bob-baner?

– Det er en dyr arena i forhold til sportens utbredelse. Men man kan ikke søke om OL innen de idrettene som passer en selv.

Var det opp til Rønningen ville det for eksempel vært flere firbeinte deltakere. Han hjelper trekkhundkjørerne med å bli prøvegren i OL. Selv konkurrerer han i jaktprøver med sine to tisper, gordonsetteren Solo og irsksetteren Giro. Nylig ble han valgt inn i styret i Norsk Kennel Klub.

– Petter Jansen har riktignok bedt meg kutte ut andre verv, men jeg har vansker med å se at kennelklubben fører til interessekonflikter.

– Var rypeterrenget i Nord-Norge et tungtveiende frynsegode?

– Jeg er godt kjent fra Halkavarre og Karasjokfjellet fra 70-tallet. Men det blir neppe tid i år. Jeg leier jaktterreng i Heidal, der jeg har et småbruk, og statsallmenningen i Ringebu. Jakt er for meg samarbeidet med hunden. Å oppleve naturen. Antallet ryper er underordnet.

De siste 20 årene har han også skremt opp villrein i og nedlagt en og annen elg.

– Men jeg orker ikke sitte på en stubbe og vente på elgen hele høsten.

Petter Rønningen har åpenbare kvaliteter når det kommer til å sjarmere Den internasjonale olympiske komité, de tilhører samme generasjon. Når Tromsø håper å arrangere OL runder han 78 år.

– Din kone mener denne ansettelsen er en seier for seniorsaken?

– Jeg forstår en stor del av befolkningen er vel så opptatt av å komme ut av produksjon som å være opptatt av å bidra og stå på.

Det motiverer åpenbart ekstra at Rønningens pensjonsforsikring gikk fløyten like før Lillehammer-OL. Da ble landets mest eksklusive pins-samling ble fjernet fra hjemmet hans i et frekt bestillingstyveri.

– Vi kan konstatere at du er godt voksen i 2018?

– Jeg ser at tidshorisonten ligger utover min tidshorisont. Men jeg er helt sikker på at den dagen jeg ikke klarer å levere, kommer jeg overens med styret om å fase meg ut.

Han har uansett fått oppleve de fleste OL siden Sarajevo. Skiskyting ligger hjertet nærmest.

– Men det jeg husker best er da Vebjørn Rodal vant 800-meteren i Atlanta. Da satt jeg på tilskuerplass. Den har jeg fortsatt på netthinna.

Rønningen vet hva som skal til for å hale inn et OL. På godt og vondt. Han kom inn i Salt Lake City-prosjektet etter en korrupsjonsskandale som rystet Den internasjonale olympiske komité.

– Det henger nok fortsatt med. Men kontrollen er blitt så stram at jeg ikke tror det er mulig å gjøre annet enn å følge reglene.

Rønningen mener også de kom fra Lillehammer-søknaden uten å skitne til fingrene.

– Vi hadde ikke kultur for å drive på annet enn rettmessig vis. Ikke hadde vi budsjett heller. Da har man ikke noe å skjule, arkivene er åpne, du kan komme og se.

– Du trakk tilbake ditt private arkiv da det ble åpnet for innsyn?

– Jeg kan ikke skjønne at jeg har plikt til å åpne mine private brev for media, ett sted må grensen gå.

Lyse dager eller ei. Rønningen sitter her og gjesper. Snart skal han til hotellrommet på Grand. Neste morgen fly til Gardermoen og tog til Lillehammer. Slik skal han pendle fremover.

– Hva betyr olympiske leker for deg?

– Det er en operasjon. I Forsvaret var det tre ukers forberedelse før en manøver. Et OL har store likheter. Forsyningstjeneste, innkvartering, sanitet, kommunikasjon.

– Hva med den olympiske idé?

– Idé?

– Fred og slikt.

– Å ja! Kjernen i arrangementet. er idrettsutøvere som har trent i mange år for å bli best i verden. Vi må levere gode konkurranseforhold, da får vi et arrangement som inneholder det vi legger i olympiske leker.

– Så langt har vi hatt Nordområde-OL, Kompakt-OL og sist Miljø-OL. Står det ved lag?

– Det skal være et OL for idrettsutøvere!

– Det var bare det som manglet!

– Så tar jeg for gitt at det arrangeres innenfor norsk miljøregelverk. Kan det også være en pådriver i klimapolitikken er det fint. Men først og fremst er det jo en idrettskonkurranse.

Artikkeltags