Eksperimentell og surrealistisk

Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

En forestilling Tromsø ikke har sett maken til.

DEL

Terningkast: 5

Det er høyt under taket i Hålogaland Teater – på flere måter. Her har man ikke bare tatt i bruk det fire etasjers høye teatertårnet, men man har også latt regissør Jon Tombre og scenograf Inghild Karlsen slippe seg fullstendig løs, uten hemninger, når teateret ærer Hamsun-året med framføringen av diktet «Feberdigte».

Et 10 vers langt dikt som forteller om hvor inderlig vondt kjærligheten kan være for den som opplever svik og nederlag – først og fremst fra mannens ståsted.

Regissør Jon Tombre tar mange og uventede virkemidler i bruk når han skal beskrive hvor smertefull, hvor unyansert og dramatisk et slikt svik kan berøre ens sjel og stolthet. Og scenograf Inghild Karlsen bruker sine trolldomskunster til å få dette fram gjennom sine figurer, der inspirasjon er hentet fra figurene hun og Bo Bisgaard har prydet teaterets uteareal med – og i tillegg 40 støpte store hunder som pryder scenegulvet.

Og bokstavelig talt, mellom himmelens høyder og skal vi si helvetes forgård, utspiller dramaet seg, når Alvhild, i Anneli Dreckers skikkelse, svikter stykkets mannlige hovedrolle, Kristian Fr. Figenschow jr.

Forestillingen begynner riktignok utenfor teaterets vegger, der de leder oss inn på scenen, mens den vanlige tilskuerplassen står tom. På denne måten blir vi dratt inn i stykket forunderlige, ja gale verden, på en underlig magisk måte, og ikke minst gjennom Geir Jenssens trolske musikk nærmest blir en del av historien.

Her spilles det på lys og skygger, på bevegelser og rytmer, på glass og rammer. På denne måten ledes vi inn i en verden bare et teater av høy klasse kan dra oss inn i.

Anneli Drecker skal ikke minst ha æren for det. På den store scenen kommer hennes stemme så nydelige fram, kiler oss før den når oss helt inn til margen.

Kristian Fr. Figenschow jr. er et par ganger i ferd med å la oss oppleve komikerens maske, men tar seg inn og lar oss få del i dette vakre kjærlighetsdiktet.

Det er blitt ei forestilling vi ikke har sett maken til på en scene her i Tromsø. Eksperimentell, surrealistisk, nesten umulig å beskrive. Men den er samtidig spennende, vakker, men også heslig. Den er dramatisk fordi den forteller om knuste drømmer, om lengsel og smerte. Vi følger den som blir sviktet fra kjærlighetens feberhete til mørket i skyggens dal.

Jo da, dette er eksperimentell teater. Men hvem har sagt at ikke også kan gi publikum en stor opplevelse dersom man våger å ta imot med et åpent sinn og ikke være redd for å bli dratt med inn i handlingen.

Det er bare å ta av seg hatten for den dristighet Hålogaland Teater her igjen viser ved å slippe løs også det noen vil kalle litt «galskap.

Her har man også trukket inn aktører fra Kulta som i høyeste grad preger denne utrolige forestillingen med sin dristige kunst. Det er bare å rope et bravo for HT igjen. De tør det få andre våger.

På denne måten ledes vi inn i en verden bare et teater av høy klasse kan dra oss inn i.

Artikkeltags