Det siste portrett av Truls Fyhn

Artikkelen er over 6 år gammel

Les og se video fra det siste Nordlys-portretet av politimester Truls Fyhn fra juni i år.

DEL

Truls Fyhn har gjort seg populær. Det var overhodet ikke med hensikt, skriver Nordlys-reporter Torkil Emberland som innledning på sitt portrett av Truls Fyhn fra 25. juni i år.

Her snakker Fyhn også om hvordan det var å leve med kreftsykdommen som først rammet ham i 2004.

Her kan du se deler av portrettet på video:

Videoportrett, del 1.

Videoportrett, del 2.

Nordlys tok også videokameraet med ut på gata for å høre folkets mening om politimesteren.

Se video: Fyhn er folkets mann

Med fyhnd og klem

Portrett av Truls Fyhn, lørdag 25. juni 2011:

Truls Fyhn har gjort seg populær. Det var overhodet ikke med hensikt.

Klokken har passert tre. I gangen utenfor tømmes kontorene. Men Truls Fyhn har fortsatt ikke rukket å fornærme noen denne dagen. Han måtte hvile ut etter en dramatisk start på uken. Det startet med et terroranslag mot Melkøya. Ikke før var Hammerfest utradert, så ble en gasstanker kapret ved Tromsø. De satt til langt på natt for å få bukt med terroristene.

- De er døde. Alle sammen.

Øvelse gjør politimester.

Vi sitter i et kontor på størrelse men en toromsleilighet. Fra vinduene har han oversikt over hver forseelse som finner sted i nordbyen. Det hersker lov og ikke minst orden. På det monumentale skrivebordet ligger vinkelrette dokumentbunker med tellekant. Ringpermene står i giv akt bak ham. Bare et par sivile bilder bryter seg inn mellom plaketter med våpenskjold og minner fra en mannsalder i uniform.

- Jeg har ikke hatt trang til å dekorere så mye.

Han er aldri helt alene her. Fra et monumentalt fotografi overvåker kongeparet embetsmannens arbeid.

Fyhn vrir seg litt i stolen etter neste spørsmål. Og kommer med et svar vi slett ikke var forberedt på:

- Det vil jeg nødig ha en mening om.

Bare de siste par årene har han uten forbehold ment noe om Hells Angels, trekkspillmusikk, udugelige politikere, samiske skilt, sviktende psykiatri, egotrippene skikjørere og uansvarlige festivalarrangører.

Men han vil nødig ha en mening om Truls Fyhn. Nærmere bestemt hvordan det kan ha seg at han nylig i en større spørreundersøkelse ble den tredje mest populære politisjefen i landet.

- Det er ikke slik at de ansatte kommer til meg og sier jeg gjør en kjempejobb. Men jeg går inn for å være tydelig, og tror det verdsettes.

Fyhn vifter med pekefingeren og tar sats for å si noe riktig tydelig. Dessverre om journaliststanden denne gang.

- Koseintervju og dilldall!

Og da lytter man unektelig med en viss andakt. Fyhn er blant landsdelens største tabloide begavelser. Han starter med tittelen, hamrer inn ingressen og leser opp brødteksten så selv den mest tungnemme sommervikar kan levere redaktøren en fiks ferdig forside. Og forside fikk han nylig, da stortingsrepresentant Anne Marit Bjørnflaten henvendte seg til Justisdepartementet etter at Fyhn hadde sagt nei til å innføre gjennomsnittsmåling i Lavangsdalen. Hvis Bjørnflaten mente politikere skulle bestemme hva embetsmenn mente, kunne hun dra til Nord-Korea, fastslo Fyhn. Nå uttrykker han misnøye over at Nordlys ikke brukte anledningen til å sparke henne mens hun lå nede for telling etter salven fra politimesteren.

- Det går over min fatteevne at Bjørnflaten ikke blir spurt om hva hun ville oppnå ved å sende sin klage til departementet.

- Hva tror du hun ville oppnå?

- Hun ønsker jeg skal få en refs fra politisk ledelse fordi jeg ikke mener det hun mener er riktig. Noe jeg aldri ville akseptert.

Fyhn hamrer den siste setningen inn i salongbordet.

- Skal ikke politikere ha innflytelse over politiet?

- Men vi har da ikke meningsstyring. Ser hun ikke det horrible i denne tankegangen? Det var ikke tilfeldig at jeg nevnte Nord-Korea.

- Nå uttalte du deg med en viss faglig tyngde?

- Veitrafikkloven var mitt spesialfag under studiene. For øvrig trivdes jeg også godt med siste avdeling, strafferett og straffeprosess.

- Hva trivdes du mindre med?

- Sivilprosess. Jeg hadde ingen tanker om å bli advokat.

Truls Fyhn ville bli politi. Slik hadde det vært så lenge han kan minnes. Han har vrengt sjelen uten å finne ut hvorfor. Men han gikk målbevisst løs på oppgaven. Tjenestegjorde som militærpoliti. Gjennomførte jusstudiene i Oslo. Var innom Justisdepartementet og finpusset formuleringsevnen før han ble politiadvokat i hjembyen, og med stor iver gjøv løs på å fylle opp Tromsø kretsfengsel.

- Med tanke på din fotballkarriere kan det ha vært et ønske om å få utøve vold i lovlige former?

- Jeg var for hissig.

Fyhn var en fryktet høyreback hos Skarp. Han la opp med en imponerende samling røde kort.

- Når man har blitt utvist et tilstrekkelig antall ganger, så bør man innse at dette passer man ikke til.

- Var det egenskaper du syntes egnet seg i politiet?

- I jobben har jeg ikke hatt vansker med å beherske meg.

Kontorstolen bak skrivebordet har sett bedre dager. Fyhn har slitt den siden 1994, lenger enn noen av hans nitten forgjengere som har fått sine alvorlige portretter på kontorveggen. Av geometriske hensyn står et lite kvadrat ledig. Det er hans plass.

Strengt tatt skulle han hengt der for lengst. Men Fyhn er en av to politimestre som ikke sitter på åremål. Dermed er han vanskelig å holde i tøylene.

- Åremålsordningen er uheldig. Den kan føre til at politimestre blir forsiktige med å si noe som blir mislikt av den politiske ledelsen.

Fyhn har ingen planer om å henge opp sitt portrett før han fyller 70 og må gå av enten han vil eller ikke.

Og han har noe ugjort. Gjennom årene har han hatt noen av de mest profilerte jobbene i norsk politi. Han har vært narkotikasjef og krimsjef i Oslo. Som politimester i en mellomstor by langt mot nord klarer han fortsatt å gjøre seg godt hørt i riksmedia. Men hele tiden har han lengtet tilbake til tiden da han personlig sørget for å bure inn kriminelle.

- Jeg savner virkelig å gå i retten.

Det kan synes fåfengt å drasse med seg fotograf. Vi har hundrevis av bilder der Fyhn stirrer inn i objektivet med samme uttrykksløse ansikt. Nå sprekker det opp i et stort smil.

- Jeg hadde håpet å få tid til en og annen sak her selv om jeg er politimester. Nå har årene bare gått. Dette dveler jeg ofte ved. Jeg har ikke helt gitt opp.

Det er spillet han savner. Eksaminasjon av vitner. Velforberedte saker som brått smuldrer opp.

- Målet var å få en dom. De som har gjort noe galt skal ha sin straff.

- Har du regnet ut hvor mange tusen år i fengsel du har kostet dine medmennesker?

- Jeg har aldri talt, sier Fyhn. Han stirrer i taket. Regner i hodet. Og det ser ut til å gi ham en viss glede.

- Jeg hadde over 700 aktorater, det har blitt noen år.

- Det dreier seg om triste skjebner?

- Det må man ikke ta inn over seg. Det er en jobb, og den må man gjøre. Vi kan ikke drive sosialarbeid i forhold til dem som er tiltalt i en straffesak. Det skal andre gjøre.

- Har du eksempler på at noen er blitt bedre mennesker av å sitte i fengsel?

- Vi gjør ikke den typen oppfølging. Men jeg har tro på allmennprevensjon. Og det er bra at det legges stadig mer vekt på innholdet i soningen. Det er jo også mye dill der i gården. Men det er bra de får en anledning til å ta en utdannelse. Starten på livet etter soning har alltid vært vanskelig.

Til tross for alle bandittene han har lagt seg ut med, er ikke Fyhn er snauere enn at han i alle år har stått oppført i telefonkatalogen.

- Klientellet har aldri vært noe problem, heller ikke i Oslo. Problemet er at journalister tror de kan ringe til alle døgnets tider. Men jeg har aldri hatt noe mot journalister. Kvaliteten varierer, og dere kan ta dere selv vel høytidelig, men jeg mener pressen har en meget viktig rolle.

I dag kan enhver Ap-politiker slippe unna med å henge ut rumenere som kriminelle. Da narkosjef Fyhn på 80-tallet konstaterte at gambiere stod for en overveiende del av heroinomsetningen i Oslo ble det ramaskrik.

- Du ble anmeldt for rasisme av 15 forskjellige personer?

- Åneida.

Fyhn smiler fornøyd.

- Det var da langt flere. Du skulle sett den gjengen da de marsjerte opp Grønlandsleiret til politihuset. Jeg konstaterer at jeg var forut for min tid. I dag er det stuerent å snakke om at forskjellige grupper dominerer kriminaliteten, som Litauen, Polen og Romania. For 10-15 år siden ville mange gått i tungetale av protest.

Anmeldelsene ble henlagt. På samme måte som da han med tyngde hevdet politiets rett til å bruke karakteristikken «neger» om folk fra det afrikanske kontinentet.

- Når sa du sist «neger»?

- Det har ikke kommet noen anledning hvor det var naturlig. Jeg skjønner ikke den dag i dag at dette skulle bli en sak, med snakk om Pippi Langstrømpe og Thorbjørn Egner.

- Hvordan utviklet du allergi mot politisk korrekthet?

- Det ligger noen kvalme elementer i det. Noen dyrker dette å si det korrekte til enhver tid, og tror det er popularitetsfremmende. Det ville vært bedre om flere sa hva de egentlig mente.

- Tenker du før du snakker?

- Som hovedregel har jeg planlagt hva jeg vil si.

Det er 66 år siden han kom til verden. Norge hadde vært et fritt land i en uke.

- Til å være født i fredsrus er det en del ufred rundt deg?

- Ufred?

Fyhn heiser opp øyenbrynene i oppriktig overraskelse.

- Det må du gjerne mene, jeg oppfatter det ikke slik.

Marit Bockelie troner på veggen. Et bybilde fra en forgangen tid, i kontrast til utsikten fra vinduet. Han vokste opp i Mellomveien. Tromsø hadde 12.000 innbyggere. Og fant de en sprengt postkasse, kjente de hverandre godt nok til å raskt finne ut at sønnen til hotelldirektør Fyhn hadde vært på ferde.

- Vi hadde ingen følelse med at det hadde vært krig. Det var fred og ro. Ungdomstiden var enklere. Det var helt uvanlig å komme fra et skilsmissehjem. Ingen trengte bekymre seg for narkotika. Tilgangen på alkohol var begrenset.

- Var det bedre enn å vokse opp i dag?

- Det er jeg helt sikker på.

I bokhylla står engelsk faglitteratur om narkotika. Fyhn har fulgt utviklingen siden heroinen gjorde sitt inntog i Tromsø, og byen mistet uskylden for godt. Da han kom til Oslo som narkotikasjef ryddet han Slottsparken, som hadde ligget i en tåke av søt hasjrøyk siden hippietiden. Kongen fikk renset luften. Når Fyhn besøker hovedstaden i dag møtes han av en forhutlet flokk med kongsbergknekk utenfor sentralbanestasjonen. Det liker han dårlig.

- Jeg synes man kunne anstrengt seg mer for å ta tak i miljøene i Oslo øst, Plata og langs Akerselva.

- Hvorfor skal politiet plage folk som tross alt er i ferd med å ta livet av seg?

- Det handler ikke om å plage folk. Det forekommer nesten ikke at noen blir straffet kun for å ha brukt heroin, de aller fleste blir tatt for oppbevaring og salg.

- Narkosmuglere får høyere straff enn drapsmenn og barneskjendere?

- De som driver tyngre narkotikatrafikk får det de fortjener. Jeg registrerer at det er kommet en ny debatt om liberalisering. Men dagens politikk står fast.

Når han går gjennom byen kommer ofte narkomane bort, klapper ham på skulderen og vil prate. Da har Fyhn det aldri travelt.

- Det setter jeg stor pris på. Og i forbløffende grad får jeg høre at «du er en jævla ålreit fyr».

- Du driver fylkets største sosialetat?

- Vi er det største sosialkontoret. Vi driver med mye som tilhører barnevern, sosialetat og helsevesen. Vi må ta renovasjonen i vår førstelinjerolle. Våre ansatte burde få langt mer anerkjennelse for godt sosialarbeid.

- Alkohol skaffer dere mer hodebry enn narkotika?

- Alle drikker. Også politikerne. Det har vært en formidabel utfordring å markedsføre betydningen av innskrenking i skjenketida. Kommunen har en alkoholpolitisk plan de trekker frem ved festlige anledninger, men ikke følger til hverdags. Nå har Døgnvill på nytt fått lov til å skjenke i et blandingskonsept, hvor barn vimser mellom fulle folk. Det er uholdbart. For meg er det ufattelig at politikerne i Tromsø kan leve med det. De er blottet for politisk ryggrad.

- Har du ikke hatt lyst til å lage lovene selv i stedet for å administrere andres påfunn?

- Overhodet ikke. Jeg er oppgitt over at vi har så mange dårlige politikere. Men det må vi leve med. Jeg har lagt vekt på aldri å signalisere politisk syn.

- Du har vært påpasselig med å mislike alle?

- Jeg har vært påpasselig med å ikke mene noe om partiene.

Politiet ville slitt om de kriminelle hadde samme arbeidsmoral som Fyhn. De siste årene har han likevel vært nødt til å ha flere sykdomsavbrekk og følge jobben fra sidelinjen.

- Det likte jeg ikke.

- Han fikk diagnosen i 2004. En sjelden kreftform som satt i nesen. Siden har han opplevd å få den tunge beskjeden to ganger til.

- Det gjør at en viss frykt aldri slipper taket. Jeg går veldig regelmessig til kontroll, og er like fornøyd hver gang jeg får beskjed om at det ikke er noe galt.

Etter operasjonene blir han minnet på sykdommen hver gang han ser seg i speilet.

- Når nesen faller sammen, endrer hele ansiktet karakter. Men jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg må legge det bort.

Han hadde røkt hele livet.

- Like fullt diagnosen som en overraskelse?

- Jo, men det var aldri mulig å få svar på sammenheng mellom sykdom og røyking. Jeg sluttet uansett, fordi røyking reduserer effekten av strålebehandlingen. Motivasjonen ble jo formidabel, det var ikke vanskelig. Jeg savner ofte røyken. Jeg hadde mye hygge med den. Men det er ikke aktuelt å begynne igjen. Kroppen klarer seg uten.

Han henter et eple. De var bedre før.

- Dessverre er smak og lukt redusert etter strålebehandlingen. Det var morsommere å smake viner tidligere. Men det bedrer seg sakte, men sikkert.

På skrivebordet troner en replika av Rodins «Tenkeren».

- Det var avskjedsgaven fra sekretæren min på Politihuset i Oslo. En fantastisk dame, som dessverre fikk kreft og døde. Derfor har den fått en sentral plass.

Fyhn tygger på eplet og funderer litt.

- Det er jo en fantastisk attest at hun syntes jeg var en tenker.

Artikkeltags