Bjørn opplevde marerittet i korpsmiljøet: - Jeg ble bortført, mishandlet og holdt fanget i et døgn

VIL FORTELLE: Bjørn Aasmoe (51) holdt historien om mishandling for seg selv i 27 vonde år. Nå vil han fortelle den til alle.

VIL FORTELLE: Bjørn Aasmoe (51) holdt historien om mishandling for seg selv i 27 vonde år. Nå vil han fortelle den til alle. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Ingen gjorde noe da 13-åringen ba om hjelp.

DEL

Det er 17. mai. Lyden av korpsmusikk fyller Tromsø sentrum. En voksen mann kaster opp. Igjen og igjen.

Bjørn Aasmoe (51) blir syk av korpsmusikk. Det minner ham om det brutale overgrepet. Han var 13 år og fortalte det til en helseansatt på legekontoret få dager seinere. Overgriperen sa han kom til å drepe ham om han fortalte det til en sjel. Bjørn våget likevel.

Hun gjorde ingenting. Ingenting.

En spinkel 13-åring gikk hjem fra legekontoret med brukket nese, utslåtte tenner, sår på ryggen, magen og knærne og store skader i endetarmen. Han tenkte: «Dette må jeg aldri fortelle igjen. Dette var min feil. Dette var min feil.».

Skammen slo følge med ham hjem.

– Skammen var helt enorm.

Den vek ikke fra ham på mange år.

Det er 38 år siden det skjedde. Han bar på historien helt alene i 27 år. Nå vil han fortelle historien til alle.

– Jeg vil gi utsatte menn et håp om at det kan bli bedre. Det kan til og med bli bra. Jeg vil fortelle, for det er viktig å skjønne at overgrepet ikke slutter selv om det fysiske overgrepet er over, sier han.

Det er ofte da det begynner.

– Om barn og unge ikke får hjelp, støtte og omtanke, kan det gå så galt at det rakner. En mister fotfeste i eget liv, blir syk, ramler ut av arbeidslivet, mister nære og familie. I noen tilfeller kan man miste seg selv, sier Bjørn.

Fem prosent av alle gutter

Bjørns historie handler om hva som skjer når voksne overlater en sårbar og skadd 13-åring helt til seg selv og sine tanker. Og hva som kan skje om man venter i nesten 27 år før man våger ta tak i noe som helst. Den handler om å overleve.

Historien handler om at man en gang i livet kan få det veldig bra. I dag er Bjørn 51 år. Han er ressurssterk. Han har barn. Kjæreste. Han er fotballtrener. Og har en jobb han mener er verdens beste: Han jobber med å hjelpe utsatte unge og voksne som har opplevd overgrep.

Forskning viser at minst fem prosent av alle gutter i Norge blir utsatt for grove seksuelle overgrep i barndommen. 150.000 menn over 18 år bærer på en hemmelighet. De færreste blir fortalt.

Der mange jenter våger å si fra om sin utsatte situasjon og vonde historie, tier guttene. De vegrer seg for å fortelle det til familie og venner, og enda mer for å la saken nå det offentlige lys, via politianmeldelse.

– Det er ofte et enda større tabu å være gutt og bli utsatt for overgrep. Ikke minst på grunn av at også egen kropp kan svikte under overgrepet. Noen opplever å få ereksjon og utløsning, sier Bjørn.

Musikktalent

Det var slik sommerferien hjemme på Sortland i 1976 begynte. Siste skoledag var fredag. Foran han lå en lang, fri sommerferie. Foreldrene var reist bort. Bjørn var hjemme med en eldre bror. Inntil da var livet fantastisk. Han vokste opp i Stamsund og på Sortland med mamma, pappa og fem søsken. Han minnes fint vær hver eneste sommer. Bygdetrollet var snilt og mykt med lodden pels. Folk var snille og han hadde gode venner. Han lekte i fjæra, spilte fotball og spilte i korps. Han var et musikalsk talent og kunne spille flere instrumenter. Nå spilte han baryton.

– Det var så utrolig deilig å leve.

Dagen etter at sommerferien startet, møtte Bjørn overgriperen. En voksen mann i 50-årene. Han kjente han fra før. Han hadde tillit til ham. Han var en anerkjent person i korpsmiljøet i regionen. En prisbelønt, aktet og respektert kulturpersonlighet. Lørdag fikk han Bjørn med seg i en bil.

I det bildøren slamret igjen, sluttet barndommen slik Bjørn kjente den.

– Tenk deg frykten for at det verste skal skje deg. Og så skjer det.

Bjørn ble bortført, tapet fast og mishandlet. I over et døgn.

– Hvor kjørte han deg?

– Til et hus i Harstad.

Til helvete.

Mishandlet i et døgn

Hjelpeløs. I i over 24 timer. Slag. Igjen og igjen. Han slo for å vekke Bjørn hver gang han sovnet.

– Han slo meg et par ganger slik at jeg besvimte. Da vekket han meg. Om jeg ikke var våken, så var det vel ikke så kult. Om han likte å se smerte, ville han vel ha meg våken. Han ble så sint da jeg ikke svarte han på noe han spurte meg om, at han knuste en pinnestol. Jeg husker fortsatt lyden av at den knakk, forteller Bjørn.

Han gjorde bestialske ting med stolbeinet.

– Han gjentok som et mantra gjennom hele seansen at han kom til å drepe meg om jeg lagde en lyd, forteller Bjørn.

Smertene av volden gjorde det umulig for Bjørn å være lydløs.

– Jeg tror det var det som fikk meg til å skjønne at han ikke kom til å drepe meg. Han drepte meg ikke da jeg lagde en lyd.

– Hva skjedde etterpå?

– Han satte meg på bussen tilbake til Sortland.

En buss kjører mot fergeleiet på Revsnes retning Sortland. Det er søndag kveld. Bakerst i bussen ligger en trettenåring hardt skadd. Han har revet opp skjorta og puttet et tøystykke i munnen for å ikke blø på setene. Tenner er slått ut.

Bjørn håpet bussjåføren skulle spørre hvordan han hadde det. Bussjåføren sa ingenting.

Fortsatte i korpset

Da bussen stoppet på Sortland, gikk Bjørn av. Det var heldigvis kort vei hjem. Ingen så ham. Han gikk inn på rommet sitt og trakk dyna over seg.

– Jeg forstår ikke omfanget av langvarig tortur. Men jeg forstår noe av det. Det var så bestialsk. Men om man tar bort sadismen, tror jeg mange jenter og gutter opplever det samme. Jeg er alene om min historie. Jeg er vel sånn passelig alene om hvor omfattende det var. Men det er utrolig mange som ikke kommer unna. Man opplever det som like skrekkelig og farlig. Det tror jeg. Men det å oppleve det i seg selv, om man får hjelp etterpå, det trenger ikke være så skadelig, sier Bjørn.

Han mener det er erfaringene man får etterpå som bestemmer hvordan man skal ha det.

Bjørn hater lyden av pinnestoler som flyttes på golv. Han setter seg aldri i en.

– Det er en av mine traumer.

Bjørn (13) begynte å drikke. Han stjal morens hjemmelagde vin. Det døyvet smertene. Bjørn fortsatte å spille i korpset. Han gjorde som ingenting.

– Jeg mistet helt lidenskapen for musikk. Uniformen veide 200 kilo når jeg hadde den på.

– Traff du overgriperen igjen noen gang?

– Ja, han var der noen ganger på musikkstevner. Han så nesten ikke på meg. Når han gjorde det, var det med en blanding av triumf og forakt.

– Jeg tror han var ferdig med meg.

– Tror du det skjedde med flere?

– Ja.

Mistet flokken sin

Noen visste. Noen voksne hadde snakket sammen og blitt enig om hva som skulle gjøres. Ingen hjalp ham.

– Hvorfor gjorde ingen noe?

– De tenkte vel at det var noen andre som hadde ansvaret. Det synes jeg er det verste. Han tok fra meg flokken min. Jeg mistet familien. Først mistet jeg dem av syne, fordi overgrepet gjorde meg totalt alene i hele verden. Deretter, forlot noen av de jeg trengte aller mest meg da jeg fortalte om det i voksen alder, sier Bjørn.

Å forlate noen er et relativt begrep. Det trenger ikke alltid være bokstavelig.

– Men dersom man vet at et barn er utsatt for mine opplevelser, og velger tausheten, å ikke besøke, å ikke følge opp selv om jeg isolerte meg. Å la være å snakke med meg, selv om hverdagslige ting. Da forlater man. Det kjenner jeg på fortsatt, savnet etter familien. De klarte ikke å forholde seg til meg, etter at jeg seinere i livet fortalte om alt som hadde skjedd.

Sex-tabuet

– Hvorfor ikke?

– Jeg tror det skyldtes at det var sex, eller seksualitet, involvert i volden. Derfor ble det vanskelig for dem å snakke med meg. Men hadde det kun vært vold, hadde saken stilt seg helt annerledes, sier han.

Han blir stille et par sekunder. Smiler litt:

– Som om det var sex for meg, liksom. Det var voldtekt, ikke sex for meg.

– Hvordan opplevdes det at de rundt deg ikke gjorde noe?

– Fælt. Du tror jo at din egen flokk skal hjelpe deg. Men på en merkelig måte kan jeg forstå at de ikke gjorde noe, da erfaringen viser at familien ofte blir vanskelig etter overgrep. Dette kan høres rart ut, men slik er overgrepets psykologi. Men jeg klarer ikke forstå at fagpersoner ikke gjorde noe. Skadene var jo så synlige.

Etter videregående og militæret flyttet Bjørn til Tromsø. For å gjemme seg. Han begynte på universitetet. Han klarte ikke konsentrere seg. Når han ser tilbake, ser han brente bruer. Han har brent mange, mange bruer.

Seinskadene fikk utvikle seg fritt. Depresjon, sosial isolasjon. Tilknytningsvansker. Skyldfølelse. Selvmordstanker.

– Skam. Skammen var det tyngste.

Skam veier ikke noe. Det er derfor den er så lett å bære i så mange år. Hvordan ser skam ut? Kan man se den? Bjørn møtte den hver gang han så seg i speilet. Han så arret etter bruddet i nesen. – Det var så ille i mange år at jeg ikke kunne gå på butikken. Han unngikk butikken på grunn av de store glassflatene han så seg selv i.

Han klarte ikke synet av seg selv.

– Det er ikke sårene eller skylda som dreper, det er skammen.

Ba om hjelp

– Hva er det som gjorde at du har klarte deg gjennom oppveksten?

At du ikke tok ditt eget liv?

– Jeg tror det var lengselen etter morgendagen. Lengselen etter å treffe noen som jeg kunne fortelle det til. Noen som helt intuitivt strøk meg over håret og sa at det gjør ingenting. Bjørn ville ikke dø. – Jeg hadde bare ikke lyst til å leve lengre. Det tok 27 år før Bjørn ba om hjelp. Han så en dødsannonse i avisen. Det var overgriperens navn i annonsen.

– Det var ikke han, bare samme navnet. Den kvelden prøvde han å ta sitt eget liv.

– Helt fram til da hadde jeg prøvd å leve uten overgrepet.?Det kunne jeg ikke gjøre mer. Jeg innså at jeg måtte få hjelp til å leve med det. Med tiden fikk han hjelp.

– Jeg har vært veldig heldig med de behandlerne og hjelperne jeg til slutt møtte. Det startet med en fastlege som spurte det viktigste spørsmålet han kunne spørre Bjørn. Hadde han opplevd et overgrep.

– Det spørsmålet burde stilles mye oftere av fagpersoner. Hvordan utsatte møtes når de endelig forteller, er uhyre viktig. Det har jeg erfart. Det var ikke alle jeg møtte som hjalp noe særlig.

Fastlegen som spurte

– Hva var det som gjorde at du fikk det bra?

– Jeg fikk hjelp. Av profesjonelle. Og gode venner, spesielt en som har stått støtt hele veien. Av en søster som aldri vek fra meg. Og så fikk jeg meg kjæreste. Jeg begynte å se helt annerledes på hvordan jeg så på meg selv.

– På hvilken måte?

– Jeg tenkte på meg selv som bra nok. Det skulle ikke så mye mer til. Først da han søkte voldsoffererstatning, anmeldte han overgriperen. Han fikk ikke erstatning. Saken var foreldet. –?Vet du hvor overgriperen er nå? –?Nei. Vet du, jeg bryr meg ikke om hvor han er. I flere år brukte jeg å ringe ham. Jeg oppga meg for å være fra kraftselskapet eller en butikk. Jeg sjekket hvor han var. Nå har han sluppet taket.

Pappa og fotballtrener

Det er lørdag ettermiddag i Tromsø sentrum. Bjørn ser på noe grønt. Et stort maleri malt av kunstneren Olav Christopher Jenssen fra Sortland.

– Grønt. Det er håp, det, sier Bjørn.

Bjørn og kjæresten Veronica Lekang (41) gjør seriøse og humoristiske betraktninger av bildene. Spøker og ler. De deler interessen for kunst.

– Da jeg traff Bjørn, traff jeg min drømmemann, sier Veronica og titter på kjæresten. Omtenksom, morsom og klok. Hun er takknemlig for at han viste henne tillit og fortalte henne om sine opplevelser.

– I begynnelsen klarte jeg ikke en gang gråte over det han fortalte. Det var så sjokkerende og brutalt, sier Veronica.

Hun sier hun beundrer ham for at han blitt den personen han er. Modig og engasjert. Ikke minst for engasjementet fotballtreneren har for ungdom. Bjørn er engasjert fotballtrener for yngstesønnen.

– Jeg har utrolig flotte gutter. På en måte er det trist å se dem vokse opp. Med det mener jeg at de har blitt så utrolig flotte og fine gutter, og jeg tenker at det kunne jeg også blitt.

Snakker til elever

– Det er de aller modigste guttene som kommer opp den trappa, sier Bjørn. Han snakker om trappa opp til sin egen arbeidsplass. Støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep (SMISO). Mange av dem som tar kontakt, har samlet opp mot i flere år. Senteret ligger helt sør i Tromsø sentrum.

Hver dag snakker fagkonsulenten med barn og voksne som har opplevd overgrep. Bjørn er ute med kolleger og prater til elever, et samarbeid inngått med Tromsø kommune. Han elsker jobben. Han brenner for menn og gutter og utsatthet. I jobben blir hans egen utsatthet en ressurs.

– Noen ganger, om de sier til meg at jeg sikkert ikke klarer å forstå hva de prøver å si, forteller jeg at jeg tror jeg forstår.

– Det går an å forestille seg hvordan det er å ikke kunne se. Men prøv å se for deg hvordan det er å ikke stole på noen i hele verden. At ingen tar vare på deg og du er helt alene. Det kan du ikke gjøre om du ikke har vært der. Bjørn har vært der. Helt alene.

– En utsatt mann har sagt noe om ensomheten på en veldig klok måte:? «Ensomhet er ikke alltid å være helt alene – det kan ofte være å ha altfor mange rundt seg man ikke kan snakke med».

Tilbake til Sortland

For kort tid sto Bjørn i en sal på rådhuset på Sortland.

Han var invitert for å holde foredrag som fagperson.

– Sortland kommune gjør en unik jobb gjennom foretaket «Æ e mæ». De tar seksualitet og overgrep på alvor og har det som tema fra barnehage til videregående. Fra talerstolen fortalte Bjørn helsepersonell om hva han selv har opplevd. Få meter unna lå kontoret han gikk til for å få hjelp. Denne gangen var ikke skammen i rommet.

– Man kan ikke unngå alt, man kan tryne, skade seg og samtidig blir et brukbart menneske – tilnærmet den beste versjonen av seg selv. Men det betinger at omgivelser gjør en liten innsats – enten i form av livreddende førstehjelp, omsorg, terapi – eller i verste fall bare det å anerkjenne hvorfor andre er slik som de der.

Bjørn smiler lurt.

Vi har snakket i flere timer

– Synes du dette er en historie verdt å fortelle?

Han smiler fortsatt. Han spør for det er ikke alltid han forstår medias prioritering over viktige saker.

– Det virker som mange redaksjoner har egne folk satt til å skrive om flåtten.

– Jeg vet at overgrep er et langt større samfunnsproblem.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken