Terningkast 6: Årtusenets platecomeback? Jepp.

ETTERLENGTET COMEBACK: The Afghan Whigs har laget et comebackalbum som forener rock og en hvit avart av soul ingen andre er i nærheten av, mener vår anmelder.

ETTERLENGTET COMEBACK: The Afghan Whigs har laget et comebackalbum som forener rock og en hvit avart av soul ingen andre er i nærheten av, mener vår anmelder.

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

THE AFGHAN WHIGS «Do to the Beast»

DEL

En litt forsinket anmeldelse dette, men plata oppleves likevel så fordømt viktig at det får heller stå sin prøve. Plater er heller ikke ferskvare. Takk og lov er det bare noe de som lager spillelister på alskens radiokanaler tror. Og her har vi å gjøre med potensiell førsteklasses årgangsvin som kan nytes lenge etter de tamme og fattige ferskvareflaskene er konsumert, kastet og glemt.

Nuvel. Jo lenger man kommer unna den, jo mer forslitt og overvurdert føles store deler av den bølgen man for 20 år siden kalte grunge. Tilbake står noen få band som fortsatt forsvarer genierklæringene de ble tildelt allerede den gang. The Afghan Whigs er et av dem (Mudhoney et av de andre), selv om de aldri nådde de kommersielle høydene til verken Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden eller Alice In Chains.

I ettertid oppleves likevel de beste Afghan Whigs-skivene som mer slitesterke enn selv de mest kanoniserte albumene til de ovennevnte. Til tross for dette (eller skulle man heller si «på grunn av»?) ramlet dem dessverre mellom alle stoler. Synd, fordi The Afghan Whigs hadde fortjent et mye større publikum. Og synd fordi mange av dem som ble skikkelig store overhodet ikke hadde fortjent det. Så har da heller aldri verden vært spesielt rettferdig.

Det er 16 år siden sist vi hørte fra dem, noe som er nær en evighet i denne bransjen, og som derfor gjør merkelappen comeback høyst påkrevd. I utgangspunktet lukter jo slikt både panikk, pengemangel og et sitrende ønske om å bli husket før man er for gammel til å gjenskape fordums magi, og det kan godt hende at alle disse faktorene henger tungt over tilblivelsen av Do to the Beast, hva vet jeg?

Det er derimot revnende likegyldig, da dette er et av de bedre comeback jeg noensinne har hørt (hvor tvilsom en slik liste enn måtte se ut, der er det nemlig ikke mye å henge på juletreet). Greg Dulli (som er The Afghan Whigs), den alltid sjelelig og svimeslått forpinte mesterhjernen, har heller aldri lagt inn årene, da hans samarbeid med spesielt Mark Lanegan i prosjektene The Gutter Twins og The Twilight Singers, har sørget for å holde den musikalske kondisen tilstrekkelig oppe.

Men det er The Afghan Whigs som virkelig gjelder for Dulli, som er eneste gjenværende medlem fra originalbesetningen, og denne gangen høres det ut som det gjelder liv. Rock strekker seg aldri opp mot store høyder uten at nettopp dette ligger i bunnen.

Første singel ut fra skiva var den nesten episk vakre og smått atypiske film noir-låten Algiers, min personlige og foreløpige «Årets låt i 2014»-favoritt. Dulli synger falsett så høyt at det er så vidt hans kraftig sigarettutsatte stemmebånd henger med, men det gir bare vokalen en ekstra dimensjon, tyngde og desperasjon, samt at det skaper superbe kontraster til de partiene der låten er fløyelsmyk og som å lytte til rennende honning, varmt og skarpt produsert som den også er. Herre min hatt, så episk det låter.

Og – slapp av – det er masse å dra kjensel på for eventuelt gamle fans her også. Både harde og kontante rocklåter og ren, briljant soulpastisj paret med strykere, piano, gitarer og elektroniske hjelpemidler av nyere dato.

Bandet han har fått med seg er også en fin gjeng bestående av eksmedlemmer fra blant andre Queens Of The Stone Age og Arctic Monkeys, samarbeidspartnere av Usher (som faktisk har opptrådt live i lag med The Afghan Whigs) og gamle kjenninger fra flere av Dullis sideprosjekt. Trommis Cully Symington lapper det hele sammen på briljant vis. Fy, så bra han slår.

Tekstuniverset er selvsagt forutsigbart godt innenfor det vi kan forvente fra denne kanten; en amorøst dirrende og selvannonsert mislykket Dulli som skviser hjertet sitt i skrustikke så blodet spruter over hans nesten alltid parodiske, men akk så troverdige, beskrivelser av et torpedert kjærlighetsliv; der håpløshet, machoholdninger, mørk skam og en ustoppelig kåthet sloss om og i lag med hverandre.

Jeg har nå passert over 30 gjennomlyttinger av skiva, noe som er ganske mye i en tid der man har pådratt seg irriterende, flyktige lyttevaner. Men jeg klarer simpelthen ikke å bli lei av den. Dette er det beste som er gitt ut under navnet The Afghan Whigs, og det sier ikke lite for en gammel fan. Platas førti minutter føles som helt perfekt lengde, og når du har blåst gjennom den, er du hele tiden klar for en ny runde.

At et band som Pearl Jam ble en større, kommersiell suksess, og av flere fra samme samtid påstås å være historisk viktigere enn The Afghan Whigs, må i sannhet være et av tidenes største og mest urettferdige mirakler i musikkens historie. Dessuten er det fortærende forstyrrende at den blodfattige, tungt forglemmelige og tamme brusreklame-varianten av The Black Keys anno 2014 løftes frem som den optimale varianten av en rock/soul-syntese. Her er The Afghan Whigs lysår foran hele gjengen.

Men det er kanskje like greit at det er slik. Kanskje en fornøyd og suksessmett Greg Dulli hadde mistet piffen, slik som The Black Keys åpenbart har?

I så fall er jeg egoistisk og usjarmerende tilfreds med situasjonen. Jeg kan alltids leve med at andre lider, hvis det samtidig fører til at mesterverk som Do to the Beast treffer bakken en gang i tiåret.

Jeg venter iallfall mer enn gjerne i 16 år til på neste skive.

Denne gangen høres det ut som det gjelder liv. Rock strekker seg aldri opp mot store høyder uten at nettopp dette ligger i bunnen.

Artikkeltags

Denne gangen høres det ut som det gjelder liv. Rock strekker seg aldri opp mot store høyder uten at nettopp dette ligger i bunnen.

Kommentarer til denne saken