Gå til sidens hovedinnhold

17 unge fangstmenn
døde etter å ha rodd
350 km i ekstremt tøffe værforhold

Artikkelen er over 8 år gammel

De unge uten familie rodde for å berge sine kamerater.

17 unge fangstmenn som døde på Svalbard, fikk ettermæle som dovne og late. I mange år trodde man at de døde av skjørbuk i et hus fullt av proviant. Undersøkelsene som historikeren Kjell Kjær og avdelingsoverlege Ulf Aasebø har gjort, har vist at de med stor sannsynlighet ikke døde av skjørbuk, men av blyforgiftning.

Det er tatt prøver fra knoklene i dobbeltgraven der de to første som døde, ligger gravlagt. De døde av blyforgiftning.

Sveiset med blylegering

Hermetikkboksene med maten i proviantlageret i Svenskehuset, var sveiset med en blylegering. Når boksene ble oppvarmet, lekket det bly til maten. Etter å ha spiste av den blyforgiftede maten i vel tre måneder, begynte de å dø en etter en.

Det er ikke tatt prøver fra fellesgraven med de 15 andre fangstmennene. Da man gjorde forsøk på å åpne denne graven, avdekket man at de døde lå i en blokkfrosset ismasse under planker. Mulighetene for å finne intakte nedfrosne kropper i stedet for skjeletter, gjorde at man valgte å avbryte arbeidet av etiske hensyn. Man vet derfor ikke med like stor sikkerhet at også disse døde av blyforgiftning. Men det er antatt at også de led samme skjebne som de to første.

Akademisk anerkjennelse

Kjær og Aasebø har nå skrevet en populærvitenskapelig bok om sine mange funn etter å ha gransket den 140 år gamle tragedien. Boken «Tragedien i Svenskehuset» er gitt ut på Orkana Akademisk og er nå til salgs hos bokhandlere. Utgivelsen på Orkana Akademisk er en anerkjennelse av det arbeidet som er gjort, som gir poeng i den akademiske akkrediteringssystemet.

I boka omskriver de også historien på flere andre sentrale punkt. Tidligere har det vært framstilt som at Svenskehuset ble bygd fordi man ønsket å utvinne koprolitt til kunstgjødsel, en stein som er dannet av dyreekskrementer. Men utvinningsplanene ble skrinlagt blant annet på grunn av vanskelige utskipingsforhold.

Skalkeskjul

- Gruvedriften med koprolitt var bare et skalkeskjul. Den reelle bakgrunnen var at kongeriket Sverige/Norge ønsket å opprette en koloni på nordsiden av Isfjorden. For å kolonisere området, var planen at noen skulle bo der. Det forelå planer om at 25 personer skulle bo der det første året. Deretter skulle dette økes til 98 personer, forteller Kjær og Aasebø.

Boka inneholder masse nytt billedmateriale som ikke har vært publisert tidligere. Under feltarbeidet er det også gjort opptak som skal bli en dokumentarfilm.

Dette skjedde:

Seks av 44 fangstfartøy som våren 1872 dro ut fra Tromsø frøs seinhøsten 1872 inne i isen nord for Svalbard. Omkring 70 menn var savnet. Ingen av båtene hadde proviant for overvintring.

De hadde hørt om Nordenskiölds ekspedisjon til Mosselbukta litt lenger øst, og gikk over isen dit for å skaffe mer mat.

Dessverre kunne ikke Nordenskiöld yte noe særlig hjelp. Hans to forsyningsskip var også blitt innefrosset før de skulle returnere til Sverige. Han hadde 60 flere menn på overvintring enn det ekspedisjonen var utrustet med proviant for.

Han foreslo at fangstmennene skulle forsøke å nå Kapp Thordsen på nordsiden av Isfjorden. Der hadde en svensk ekspedisjon reist Svenskehuset i løpet av sommeren, og huset var godt forsynt med mat og andre nødvendige forsyninger.

Den 7. oktober 1872 startet 17 mann å ro den 350 km lange strekningen fra nordvestsiden av Svalbard til Kapp Thordsen. Allerede 14. oktober var de framme ved Svenskehuset på Kapp Thordsen på nordsiden av Isfjorden.

Trygt framme

I november etter at de 17 var trygt framme på Kapp Thordsen, brøt stormen opp isen slik at to av fangstskutene kom løs. Det gjenværende mannskapet på de fire andre båtene gikk om bord i «Pepita» og «Jacobine Fredrikke» som satte kurs for Norge. «Jacobine Fredrikke» kom inn på havna i Tromsø tidlig i desember uten klyverbom.

Skipperen fortalte at han hadde seilt direkte til Isfjorden i et forsøk på å nå Kapp Thordsen og hente de 17 fangstmennene som var der. Men de var blitt hindret av drivis og dårlig vær. Et seil blåste i filler, klyverbommen knakk og riggen fikk skade. Det var mange mann og lite mat om bord, og de besluttet å sette kursen for Tromsø.

De 17 i Svenskehuset døde en etter en. De to første døde 19. januar 1873 og ble begravet av sine kamerater i en dobbeltgrav 400-500 meter fra Svenskehuset.

De øvrige 15 fangstmennene ble gravlagt i en fellesgrav rett utenfor. Fem lik lå utenfor huset innenfor en snekret karm med teltduk over. Senere hadde de ikke kraft nok til å ta dem ut , men dro dem inn i et annet rom, før de siste døde der de var.

Dagboknotatene slutter 19. april 1873. Det er da bare tre gjenlevende.

Alt annet enn late

Det urettferdige og feilaktige ettermælet de 17 fangstfolkene som døde i Svenskehuset fikk, var at dovenskap og lediggang var årsaken til at de døde i et hus stappfullt av proviant.

Sannheten er at disse fangstfolkene var alt annet enn dovne og lat. Bare å ro den 350 km lange turen fra Velkomstpynten til Kapp Thordsen i Isfjorden, er en prestasjon i seg selv. Strekningen tilsvarer en rotur fra Tromsø til Bodø.

Prestasjonen blir ikke mindre av at den skjedde i oktober med lite dagslys og til dels vanskelige forhold for robåter.

De som skulle ro, ble fordelt på to robåter.

Unge uten familie

Det var de unge som ennå ikke hadde stiftet familie som ventet på dem hjemme, som ble plukket ut til roturen. Gjennomsnittsalderen for de 17 var bare 26 år.

Unntaket var ekspedisjonslederen Henrik Henriksen (52) som var den erfarne fangstmannen. Henriksen var den som døde først den 19. januar 1873 og som er en av dem som ble begravd av sine fangstkamerater i dobbeltgraven noen hundrede meter fra Svenskehuset.

Det er fra denne graven det er tatt prøver av skjelettet som konkluderer med blyforgiftning.