(Nordnorsk debatt)

Hvis man trenger direkte bevis på hvorfor markedet aldri - aldri - vil være i stand til å takle de store miljø og klimautfordringene vi møter, så trenger man ikke se lengre enn til den enorme hytteutbyggingen.

Og den er oppsiktsvekkende. Det å få regulert snaufjell, myrer og matjord om til utstrakte hyttefelt er lettere enn å få satt opp en støttemur på en bytomt.

Ifølge ferske tall fra SSB ble det gitt 8 762 igangsettingstillatelser til fritidsbygg i 2021. Dette tilsvarer en økning på nesten 40 prosent sammenlignet med året før.

Allerede i 2018 tok stipendiaten Rasmus Steffensen oppgjør med den norske hyttedrømmen i sin doktorgradsavhandling. For kjøperen fremstår hytta som en kulturell bekreftelse, men den norske fortellingen om hyttedrømmen, har for lengst blitt overlatt til utbyggere og arkitekter, mener han.

I følge Steffensen har de kommersielle kreftene forandret den norske hyttedrømmen for å gjøre den mer økonomisk innbringende. Store hyttefelt uten særpreg har vokst frem, fulgt av kjøpesentre og McDonalds-sjapper på de mest utrolige steder.

Kommuneøkonomien står og faller på noe som mange plasser har blitt til den rene masseturismen. Norske kommuner kappes om hyttekjøperne. Utbyggerne frister, og det gjør inntektene også.

Det er slik et marked fungerer. Skap etterspørsel, gi et tilbud, invester med forventninger om stor profitt. Og se alt vokse. Forhåpentligvis.

Og alt vokser. På foruroligende vis. Gjennomsnittshytta har est ut - fra knappe 60 kvadratmeter på 80-tallet til over 90 nå. Til sammenligning er gjennomsnittsboligen for nordmenn på 120 kvadrat i dag.

Den bærekraftige hytta, ved nybygg, er på 29 kvadratmeter. Veldig få bygger så smått.

Prisveksten på disse kvadratmeterne i tettbebygde strøk i fjellheimen og langs sjøkanten, er i rasende utvikling. Også i år kan man notere en nær rekordstor vekst på hytteprisene på 7,3 prosent. Gjennomsnittsprisen for en norsk hytte er på nesten 2,8 millioner norske kroner.

Økologer, biologer, samfunnsvitere og forskere på samfunnsplanlegging har lenge vært kritiske til hytteboomen.

Mange mener at den norske hytteutbyggingen har for høye miljø- og klimakostnader. Det er et overforbruk av materialer og de stadig større hyttene har et enormt strømforbruk. I tillegg bidrar de til nedbygging av natur som gjør at truede arter får vanskeligere kår.

Dette er ikke enkeltindividenes feil, eller kritikk av folks livsstil. Men vi har ordnet samfunnet vårt etter markedsøkonomiske prinsipper, der natur bokføres med null i verdi i samfunnsregnskapet vårt.

Det må det gjøres noe strukturelt med. Markedet vil ikke fikse dette på egen hånd. Grunneierne vil ikke fikse dette. Det hjelper ikke å kjefte på livsstilen til en familie fra byen som bare vil ha det alle andre har.

Vi forespeiles også at disse enorme hyttefeltene som breier seg ut er vårt mest miljøvennlige alternativ. Fordi nye enkelthytter spredt rundt omkring i skog og li er enda mindre miljøvennlige.

Men Norge er fullt av tomme hus. Og ikke bare i grisgrendte strøk, uten vann, vei, kloakk eller strøm.

I behagelig kjøreavstand fra Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø står det vitnesbyrd over liv og kultur som råtner helt på rot.

Den eksisterende kulturarven vår dør sakte men sikkert i sjøsprøyten fra havet og stiv kuling fra fjellet. Grunnmurene morkner, trepanelet gråner, vinduskarmene flasser av.

Hvis det hadde vært lønnsomt å sette i stand, og gjenbruke, eksisterende bygg i naturskjønne omgivelser, hadde det gitt mer enn nok arbeid for nevenyttig ungdom i distriktene.

Men det er ikke det.

Og i alt dette ligger det en enorm symbolikk. Som forteller oss noen sannheter om vår egen tid, og markedets stålgrep på våre valg. Valg som gjør det lett å kassere vår egen kulturhistorie for heller å kjøpe den neste, nye skinnende tingen.

Og det forteller oss noe om hvorfor markedet ikke kommer med gode løsninger på miljøkrisen. Den økonomiske veksten som eneste modell for utvikling må utfordres, hvis vi skal komme i mål med meningsfylte tiltak for bevaring av både natur, og kulturhistorie.

Vi gjenbruker ikke, fordi markedet ikke tjener på gjenbruket. Og tjener ikke markedet på det så tjener ikke banken på det. Og tjener ikke banken på det, så kan du banne deg på at de som vil gjenbruke, restaurere og bevare får vanskeligere kår.

Provenans, opphav og historie til et objekt, er kun mye verdt når man skal kjøpe dyre antikviteter til å fylle de nye hyttene med. Provenans betyr ingenting når den står i veien for «utvikling av tomteareal» som vi så smertelig merker oss i Tromsø, senest for noen få dager siden.

De som ønsker å investere i et gammelt, forlatt husbankhus i Sør-Varanger, vil trolig slite med å få lån til å modernisere det og gjøre det enerigeffektivt. Men det samme mennesket vil knapt møte på kvist for å belåne seg opp til pipa for å kjøpe et prosjektert nybygg i en hyttekommune.

Det er forståelig at folk vil ha nye hytter, med alle fasiliteter. Det er forståelig at folk følger investeringstrender i samfunnet - det er per nå lurt å belåne seg til søvnløshet på fritidsbolig. Fordi du muligens får solgt den til høyere pris.

Men ingenting vokser inn i himmelen. Den nullverdien som vi setter på natur, og på et forlatt nordlandshus, kan vi fort ende opp med å betale dyrt for.