Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
En ny NATO-kommando, Joint Force Command Norfolk (i Virginia, USA) ble erklært operativ 15. juli. Dette er det første NATO-hovedkvarter på operativt nivå i Nord-Amerika og skal ivareta NATOs interesser i Atlanterhavet på medlemslandenes vegne. Ansvarsområdet strekker seg også til den arktiske region, noe som understrekes ved at sjefen for den nye kommandoen, viseadmiral Andrew Lewis også er sjef for USAs Second Fleet, som har Nord-Atlanteren og Arktis som ansvars- og operasjonsområde.
Det er utvikling man har sett med fremskutt deployering av fartøyer fra den russiske nordflåten, særlig ubåter, og nye våpen med lang rekkevidde som kan leveres fra både fly og fartøyer, som har aktualisert dette tilskuddet til NATOs beredskaps- og reaksjonsevne i de aktuelle havområdene. At kinesisk militær ekspansjon også vil nå Arktis om ikke altfor mange år, er nok også med i vurderingen. I tillegg til å sikre forsyningslinjer over havet mellom Nord-Amerika og Europa i en krise-/konfliktsituasjon, vil kommandoen gi bedre planlegging og koordinering av allianselandenes øvelser og patruljering av fly- og sjøstridskrefter, og til å avpasse sammensetning og innretning av deltakende styrker etter situasjonsbildet til enhver tid. Vårt eget operative hovedkvarter (FOH) ved Bodø vil naturlig nok komme til å ha et løpende samvirke med det nye hovedkvarteret om seilinger og øvelser i arktiske farvann, særlig i Barentshavet.
For norske interesser generelt, og målsetningen om å holde et lavest mulig spenningsnivå i Nordområdene spesielt, bør det nye hovedkvarteret kunne bli en positiv faktor. Det vil være i tråd med norsk lavspenningspolitikk om flere stater enn stormaktene USA, UK og Frankrike er representert i seilingene, og at seilingene skjer relativt regelmessig og forutsigbart. Norge bør bestrebe seg på å være «førende» i policyutforming for slike seilinger, og selv sørge for å allokere ressurser for deltakelse med fregatt og overvåkningsfly når seilinger og øvelser skjer i Barentshavet.
USA har et sterkt behov for at allierte tar en større del av ansvaret for oppdemningen mot Russlands ekspansive politikk i Arktis. Ressursene strekker ikke til lenger, selv for supermakten USA, når så mye oppmerksomhet og militær tilstedeværelse kreves i oppdemningen mot Kina. US Navy er ikke lenger hva den en gang var. Etter Vietnamkrigens avslutning ble den gjenoppbygget til en «600-ship Navy», men med Sovjetunionens sammenbrudd i 1989 gikk antallet raskt nedover til ca. 300 skip i dag – altså en halvering. Årlig fases det ut flere fartøyer enn det kommer nye til.
Hangarskipet USS Harry Truman og de øvrige fartøyer i USAs Second Fleet var i «møllpose» fra 2011 for å spare driftskostnader, til flåteenheten ble satt i operativ stand igjen i 2018 med ansvar og oppdrag i Nord-Atlanteren og Arktis. Hangarskipsgruppen har base i Norfolk, samme sted som den nye kommandoen. I forsvarsbudsjettet for 2022 er det nullvekst for alle forsvarsgrener, selv om forsøk ble gjort i Kongressen på å skjerme US Navy.
Forsvarsgrensjefene belager seg på flate budsjetter i årene som kommer, og gjennomfører omstillinger med kutt i personell og materiell og sterk satsning på teknologier som kan gi kommunikasjons-, deteksjons- og våpensystemer som er bedre egnet i de stridsscenarioer man ser for seg i fremtiden. Strategier og stridskonsepter tilpasses og nye doktriner utarbeides.
I tillegg til US Navy er det US AirForce og US Marine Corps som blir sterkest involvert i planer og operasjoner innen ansvarsområdet for den nye kommandoen. I US Air Force blir det også reduksjoner og omlegninger. Kampflyet F-35, som skal være ryggraden i den taktiske del av flyvåpenet i tre-fire decennier fremover er nylig blitt utsatt for en krass rapport fra den amerikanske riksrevisjonen som gjør det klart at driftskostnadene ikke kan aksepteres. Budsjettrammene sprekker. Det blir store kutt i anskaffelser, flere timer for pilotene i simulatorer og bruk av 4. generasjons kampfly med lavere driftskostnader som ser ut til å bli løsningen. Ubemannede fly og droner er under utvikling. For eksempel vil det nye strategiske bombeflyet B-21, som etter hvert skal erstatte B-1 og B-2 kunne opereres både med og uten bemanning. Det er av interesse for oss at B-21 med sin store rekkevidde og stealth-egenskap ikke vil mellomlande på en norsk flyplass for å posisjonere seg for å kunne angripe baser på Kolahalvøya, slik det er lagt opp til for B-1B, som var her i februar-mars i år.
US Marine Corps er den forsvarsgren som klarer seg best med nullvekst i budsjettene. Sjefen, general David H. Berger har vært forutseende, og ligger over to år foran sine kolleger i omstillingsarbeidet. Antall soldater skal ned med 12.000, hvorav 2.000 i første jafs i 2022; stridsvogner tas helt ut, det samme med tradisjonelt artilleri og bombekastere. Vi har merket det hos oss ved at nevnte våpen ble trukket ut av forhåndslagre i Trøndelag og ca. 700 US Marines, som var her på tilnærmet fast basis, forsvant ut av landet for å trenes i et nytt stridskonsept. Dette konseptet baserer seg på mindre enheter som skal operere med langtrekkende presisjonsvåpen og ha så lav elektronisk signatur at de blir meget vanskelig å detektere. Mindre fartøystyper utvikles for landsetting av små enheter med langtrekkende missiler, primært mot sjømål, noe vi sikkert vil se i marinekorpsets øvelser på norsk jord.
I Kongressen i USA er frontene steile, og republikanerne søker å lage så mange hindringer de kan for gjennomføring av Biden-administrasjonens politikk. Målet er å øke misnøyen i befolkningen slik at mellomvalgene neste år kan svinge dagens marginale flertall for demokratene over til flertall for republikanerne i Representantenes hus og Senatet. Det vil øke sjansen for å få en republikansk president i Det hvite hus etter valget i 2024.
Det er imidlertid én sak hvor de to partier er på linje, og det er å demme opp for Kinas ekspansive utenrikspolitikk. USAs politiske og militære ledere er overbeviste om at Xi Jinpings mål er å gjøre Kina til verdens dominerende økonomiske og militære makt med evne til å endre den globale orden til egen fordel. Kina bygger ut sine militære styrker i stort tempo. Det tredje hangarskipet er under ferdigstilling, og Kina har nå flere marinefartøyer enn USA. Hvert år har landets marine en tilvekst tilsvarende hele den norske marinen.
Bildet avtegner seg ganske klart; USAs oppmerksomhet og ressursbruk i den regionen som de benevner Indo-Pacific vil bli så krevende at det blir mindre ressurser tilgjengelig i andre regioner, som i Arktis. Derfor er NATO-allierte nå mobilisert til å ta et større ansvar. Det gjelder derved i våre nærområder i nord. Russland har kommet så langt i utbygging av militær og sivil infrastruktur at USA og NATO vil møte det som i statsvitenskap benevnes påtvunget diplomati (coersive diplomacy). I praksis vil Putin ganske sikkert utfordre amerikanerne og deres allierte til å akseptere et modus vivendi i Arktis som er basert på Russlands etablerte militære maktpotensial, men samtidig med innrømmelser i form av deltakelse i fellesprosjekter og seiling i omforente farvann og passasjer, som skal gjøre totaliteten noenlunde akseptabel for USA og NATO.
Norske interesser og den sikkerhetspolitiske situasjon i Barentshavet og Polhavet, samt situasjonen på Svalbard vil bli berørt, selv om det er vanskelig å si på hvilken måte. Norges utenrikspolitiske beredskap bør skjerpes for å være rustet til å møte utfordringene og utnytte mulighetene. Klimaendringene er et naturlig område å sette i fokus, både fordi vår statsminister har gått høyt på banen (i FNs sikkerhetsråd i februar i år) ved å utfordre Russland og Kina på klimaområdet, og ved å be USA om drahjelp. Det er rom for påvirkning fra norske myndigheters side. Biden setter klimapolitikk i høysetet; det gjelder selvsagt også det sårbare Arktis. Han vil også hevde retten til å seile militære fartøyer i Arktis’ internasjonale farvann; Putin vil utvinne de rike ressursene i regionen og holde amerikanerne på armlengdes avstand fra basene for strategiske ubåter; Norge vil kunne støtte alt dette og gjennom det bygge grunnlag for fredelig sameksistens og lavspenning i Nordområdet. Lavspenning er en avgjørende forutsetning for å kunne forbedre vårt forhold til stormaktnaboen Russland, noe som bør være et prioritert mål i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk.