(Nordnorsk debatt)

Går Russland til angrep på Ukraina? Vi vet ikke. Om det blir krig, kan det dreie seg om titusentalls eller hundretusentalls soldater i «gammeldags» kamp med ødeleggende våpensystemer – de mest ødeleggende på russisk side. Kanskje blir det en foreløpig avklaring i løpet av dager eller uker. Det kan være en grense for hvor lenge Russland kan opprettholde en slik ansamling av soldater og materiell utenfor styrkenes hjemmebaser.

Uansett er forholdet mellom Russland og Europa endret etter de russiske utspillene i desember. Dette gjelder også i nordområdene.

10. desember var dagen da Kreml varslet at Russland ville legge frem utkast til «folkerettslige» dokumenter som grunnlag for forhandlinger med USA og Nato. Som sagt, så gjort: Den 17. desember la Russland frem to dokumenter: utkast til separate avtaler med USA og Nato.

Samtidig fortsatte utplasseringen av russiske styrker i grenseområdene mot Ukraina i et omfang og med materiell som så ut som forberedelser til et storstilt angrep.

En slik styrkekonsentrasjon er uansett ment å oppfattes som en trussel om at styrkene vil bli tatt i bruk. At Russland så sier at landet ikke har planer om å angripe Ukraina, er tom retorikk: Kunne de ha sagt det motsatte? Trusselen er der, og det er hensikten.

Problemet er at kravene av 17. desember dels er absolutt uakseptable for Nato, USA og selvsagt for Ukraina, dels er de meningsløse – de fleste er begge deler. I den første gruppen finner vi kravet om at Nato skal avstå fra ethvert militært nærvær i stater som ble medlemmer etter 1997. Like uantakelig er selvsagt kravet om at alle Nato-land som grenser til Russland, også f.eks. Norge, ikke skal ha våpen som kan ramme russisk territorium. Fremfor alt – Nato skal erklære at Ukraina og Georgia aldri vil bli medlemmer. En slik erklæring vil aldri bli gitt.

Alt dette vet Putin og hans krets.

Blant meningsløshetene: Det skal avtalefestes at Russland og medlemslandene i Nato skal avstå fra trusler om å bruke militærmakt mot hverandre. Dette er tom retorikk: Et slikt forbud er allerede nedfelt i FN-pakten og i traktater som Russland de siste årene gjentatte ganger har brutt, nå også gjennom styrkeoppbyggingen på grensen til Ukraina. Russland har dessuten ikke bare truet med bruk av militærmakt, men også okkupert, og deretter ensidig innlemmet, deler av et naboland – Ukraina.

Vi vet ikke hva som er Russlands hensikt med å fremme umulige eller meningsløse krav. De kan være utformet for å bli avvist. Et sammenbrudd i forhandlingene kunne så «legitimere» et angrep på Ukraina. Dette ville muligens ha gjennomslag i Russland, der størsteparten av befolkningen henter sin informasjon fra regimekontrollerte medier.

Kanskje har Russland ingen faktisk intensjon om å angripe Ukraina – landet bløffer. I så fall kan målet være at trusselen om invasjon likevel skal fremstå som reell, og at Vesten vil gi etter for å unngå en krig som uansett ikke ville kommet.

Kreml kan ha en oppfatning av vestlig svakhet – Vesten har vært ute av stand til å svare på Russlands utfordringer det siste tiåret: Krim, Syria og situasjonen i Øst-Ukraina – alt mens vesteuropeiske land under tysk ledelse legger til rette for Russlands bruk av landets eneste ikke-militære pressmiddel: Ukrainas og EU-områdets avhengighet av en jevn strøm av russisk gass.

Antydninger til svar får vi i det øyeblikk Russland enten går til angrep på Ukraina eller iverksetter en nedtrapping av den offensive utplasseringen av sine styrker. Om Russland faktisk angriper, får vi bekreftet at den offisielle begrunnelsen – at Nato truer Russlands sikkerhet – var løgn: Et angrep vil nemlig føre til et langt sterkere Nato-nærvær i nåværende og kanskje nye medlemsland i Russlands nærområder – altså det som landet angivelig fryktet. Nato ville finne tilbake til den samlende misjonen alliansen har savnet siden 1991.

Om angrepet likevel faktisk kommer, kan en forklaring være at Putin-regimet opplever at vinduet for å sikre kontroll over Ukraina er i ferd med å lukke seg – det må handles nå, eller aldri.

Om Russland derimot fjerner trusselen om et nært forestående angrep, uten at Nato og USA har gitt etter, vet vi fortsatt ikke hva som har vært Russlands egentlige intensjon, men det kan igjen bli mulig med meningsfulle forhandlinger. Dette vil forutsette at Russland stopper å insistere på urealistiske innrømmelser. En enighet vil forutsette håndfaste bestemmelser som ivaretar Ukrainas (og Georgias) sikkerhetsinteresser. En verbal russisk garanti om å ikke true med maktbruk, har null verdi.

Kanskje får vi se at Russland ikke går til angrep nå, fjerner trusselen om umiddelbar aggresjon, men opprettholder en «vedlikeholdsspenning» mot Ukraina, kanskje ispedd periodiske eskaleringer. Altså fortsatt konfrontasjon, men uten full krig.

Russland ville da fortsatt ha et jerngrep på nabostaten som i seg selv hemmer ukrainsk utvikling – trolig et mål i seg selv: Et fremgangsrikt, demokratisk Ukraina er det siste Russland ønsker seg. For autoritære regimer er det dessuten et gammelt triks å skape og vedlikehold forestillingen om en ytre trussel som bindemiddel internt.

At Putin faktisk skulle tenke slikt, er krevende å forestille seg for oss med bakgrunn i et pluralistisk og svært lite militaristisk samfunn. Ikke desto mindre fremstår denne fortolkningen – at Russland faktisk ikke ønsker en løsning – så langt som den eneste som gir mening til hele settet av virkemidler som Kreml har benyttet seg av opp til nå.

Hvorfor denne lange innledningen for å si noe om konsekvensene for sikkerhetssituasjonen i nordområdene av spillet rundt Ukraina? Jo for vi vet nå én ting: Russland er villig til å bruke trusselen om krig som politisk pressmiddel, også i Europa.

At vi oppfatter Russland slik, vil neppe bli reversert i overskuelig fremtid. At Putin-regimet har en lav terskel for å true med eller bruke militærmakt, visste vi allerede – men den formen for utpressing vi nå ser, med så mye på spill, er noe kvalitativt nytt.

Det var nettopp muligheten for russisk – den gang sovjetisk – maktbruk som lå til grunn da grunnlaget i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk ble utarbeidet etter andre verdenskrig. Politikken bygde på noen enkle erkjennelser:

1) Norge alene kunne ikke forsvare seg militært mot det som den gang var Sovjetunionen, og Norge ville heller ikke selv kunne håndtere en trussel om maktbruk.

2) Norge trengte forpliktende garantiavtaler som måtte gjøres troverdig gjennom avtaler, planer og infrastruktur for mottak av militære forsterkninger om landet ble angrepet.

Derfor var Norge i 1949 blant de opprinnelige underskriverne av Atlanterhavspakten, Natos grunnlagsdokument.

Parallelt med tiltak som tok sikte på å oppnå avskrekking og sikre Norge alliert bistand dersom avskrekkingen sviktet, ønsket norske myndigheter et ordnet forhold til stormaktsnaboen i øst og ville, i den grad det var mulig, unngå å fremprovosere spenning og sovjetiske mottiltak. Slik oppsto de såkalte «selvpålagte begrensingene»: 1949-erklæringen om ikke å tillate utenlandske militærbaser i Norge med mindre landet er «under angrep eller under trussel om angrep», senere nei til lagring av atomvåpen i fredstid, og endelig bestemmelser som satte begrensninger på alliert militær virksomhet i Finnmark.

Et annet hensyn ble praktisert mer i det stille – å unngå norsk-sovjetisk bilateralisering, «tosidiggjøring», av spørsmål som angikk Norges sikkerhet. Det er ingen tilfeldighet at Barentssamarbeidet ikke omfatter sikkerhetspolitiske spørsmål eller Norges viktigste sikkerhetsgarantister.

Denne siden av norsk politikk – og det motsatte fra russisk side: forsøk på å bilateralisere – har vært særlig synlig i Svalbard-politikken: Gang på gang har Russland invitert til tosidig håndtering av ulike stridsspørsmål. Norge er konsekvent avvisende. Unntaket gjelder forhold som Norge mener faktisk kan ordnes bilateralt med Russland uten tap eller risiko.

Militært er situasjonen i nord bestemt av asymmetrien mellom russiske militære kapasiteter og det som måtte finnes av styrker i Norge. Asymmetrien endres ikke om en eller annen alliert avdeling befinner seg i Norge, om så tett opp til den russiske grensen: Slikt utgjør ingen militær trussel mot Russland. Norske forsvarsforanstaltninger skal evne å utløse alliert bistand ved et russisk angrep og så muliggjøre mottaket av denne bistanden. Også dette vet Putin og hans krets.

Det hevdes at sikkerheten i nord er «udelelig», altså at økt sikkerhet for den ene part ikke kan tenkes uten en tilsvarende økt sikkerhet på den andre siden av grensen. Dette er misforstått – regelen gjelder sjelden i forholdet mellom en stormakt og en småstat: Selvsagt kan norsk og alliert motstandsevne mot russisk aggresjon, altså Norges sikkerhet, økes – uten at dette vil påvirke Russlands sikkerhet. Eksempler utplassering av norske styrker, bygging av infrastruktur for mottok av allierte forsterkninger og allierte øvelser med en defensiv tilnærming.

Russland blir neppe «provosert» eller skremt av det som skjer av militær virksomhet i f.eks. Finnmark. Derimot et det åpenbart nyttig for Russland å fremme en slik oppfatning i Norge. Like klart er det at Russland ikke liker alliert nærvær i Norge.

Om Russland faktisk opplever at Norges forsvarstiltak mot russisk aggresjon faktisk svekker Russlands sikkerhet, ville dette bety at landets sikkerhet er knyttet til muligheten til å utøve militært press mot nabostaten Norge. Dette situasjonen som hersker mellom Russland og Ukraina – heller ikke der er sikkerheten «udelelig».

Slike problemstillinger er blitt aktualisert av Ukraina-krisen, ganske enkelt fordi Russland nå opptrer mer truende. Kanskje er landet også en mindre rasjonell aktør enn de fleste la til grunn inntil ganske nylig.

Det vil bli en diskusjon også i Norge om tiltak for å møte Russlands fremferd. Den diskusjonen vil måtte forholde seg til de samme grunnleggende forutsetningene som under den kalde krigen og som vedvarte, bare i nedtonet form, etter 1991:

Norge er en småstat uten selvstendig forsvarsevne mot Russland, og vi trenger troverdige planer for alliert hjelp. Forholdet til Russland må inneholde både beroligelse og avskrekking – men nå med større vekt på avskrekking. Forholdet til våre allierte vil balansere mellom integrasjon og avskjerming (som de selvpålagte restriksjonene) – men nå med større vekt på integrasjon. Hvor store vil konsekvensene faktisk bli? Det avhenger av Russland.