Gå til sidens hovedinnhold

Norge må ta ansvar for sitt eget territorium, vi kan ikke la det tømmes for folk og bli et ingenmannsland.

Den dramatiske nedgangen i folketall i Finnmark er en sikkerhetspolitisk utfordring.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Forsvarspolitikk er et tema som har havnet langt nede på listen i årets valgkamp. Det er synd, for forsvars- og sikkerhetspolitikk er adskillig mer enn kuler og krutt, det er også distriktspolitikk og næringspolitikk.

Tanken om at sterke bosettinger i Finnmark hører nøye sammen med sikring av landets territorium går langt tilbake i tid.

Hva har Norge gjort? Jo, man har tatt ansvar for å utvikle de 48.000 kvadratkilometerne i Finnmark. De har blitt forvaltet slik at det ikke blir et ingenmannsland med all den risiko det innebærer for Norge.

Dette har rent historisk vært overordnet norsk politikk i nord, der vi deler 200 kilometer grense med stormakten Russland.

I Finnmark hadde man for eksempel flere såkalte bureisningsperioder med etablering av stabil bosetting på faste gårder som dyrket jorden intensivt, den siste så seint som i 1930-årene, der hele ideen nettopp var å sikre de utsatte og sårbare grenseområdene i nord.

Seinere fulgte myndighetene opp med institusjonsbygging og en moderne stat som reiste seg i nord. Norge bygde en linje med nasjonale institusjoner, hele veien fra Pasvik til Tromsø. Man bygde opp, ikke ned.

Begrunnelsen for Vadsø som hovedsete, først i Finnmarken amt og seinere for fylket, hadde samme begrunnelse. Den store statlige satsingen på AS Sydvaranger i Kirkenes var del av nøyaktig samme tradisjon.

I nord har virkemidler for bosetting, institusjonsbygging, industrielle etableringer, minioritetspolitikk og sikkerhetspolitikk smeltet sammen med en felles begrunnelse: Å beskytte grunnleggende norske interesser, over to tusen kilometer fra nasjonalstatens sentrum i Oslo.

Man var oppmerksom på den russiske fare allerede før 1.verdenskrig, så kom den kalde krigens logikk i tiden etter 2.verdenskrig, alt basert på en oppfatning om et ekspansjonistisk Russland. Og det er der vi er tilbake nå, i en normaltilstand, etter noen milde vinder et par tiår etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Alt vi har vært vitne til av overvåking av norske borgere i grenseområdene er del av det samme bildet. Øst-Finnmark har fremdeles en stor mengde ansatte i den militære etteretningen. Men ingenting av dette kan ses isolert uten at det bygges sterke samfunn rundt.

Da bør det demografiske bildet i Finnmark virkelig bekymre alle de som er opptatte av sikkerhetspolitikk. Kanskje er det den aller største utfordringen, mer enn debatten om hvor nye brigader i nord skal lokaliseres.

Vi ser nå et Finnmark på leirføtter, en del av landet som tappes for folk. Det skjer i et tempo som aksellerer. Blant annet er de siste tallene om befolkningsutviklingen i grensekommunen Sør-Varanger sterkt alarmerende.

Norge kan selvfølgelig ikke svare på dette med å bli Kola-halvøya. vi kan ta en aktiv rolle for å utrede behovet for flere stående styrker og treningsbaser. Men vi verken kan eller bør bygge store militærbaser i Finnmark, det vil forrykke balansen mellom Russland og NATOs nordlige flanke.

Derimot skulle man tro det ville oppstå et politisk fokus på sterk bosetting, med en kombinasjon av industrielle etableringer og en sterk stat som ryggrad i nærværet. Det som tidligere har vært grunnstammen i norsk tilnærming.

Det er dessverre grunn til å frykte at denne forståelsen av disse sammenhengene er sviktende. En ny generasjon politikere og meningsbærere har et blikk på Norge som ikke er slik det pleide å være. Det er liten vilje til å utvikle nye og bærekraftig strategier for de vitale norske interessene i nord. For eksempel mangler store deler av Finnmark fremdeles tilførsel av kraftlinjer som kan understøtte framtidens eksport; vindturbiner, hydrogenfabrikker, utvinning av mineraler og annen grønn industri.

Det er en lærdom å trekke av de store samfunnsbyggende grepene Norge tidligere har tatt i nord. Om man skulle legge til rette for en ekstraordinær satsing på Finnmark, vil det falle inn i en lang historisk linje, om et land som henger sammen fra sør til nord.

Noen vil aldri, selv med all verdens veiledning, kunne forstå på hvilken måte Norge er vevet inn i geopolitikk mellom stormaktsinteresser i nord. De vil på instinkt rope opp om subsidier. De ser ikke det store bildet - når vi skal forsvare demokratiske verdier er Nord-Norge et av de mest sentrale områdene i verden.

Her er også tillit mellom nasjonale myndigheter og grenseområdene helt avgjørende.

Det er lov å håpe at Stortinget og Regjeringen våkner opp, og de neste årene bygger bånd med aktiv politikk som styrker tilstedeværelse. Det må være lov å håpe vi har sett det siste av intetsigende nordområdemeldinger med en flom av tomme ord. Den aller største utfordringen er trolig selve tidsånden og vrangforestillingen om Finnmark som en naturpark. Der vil det ikke være et levebrød for andre enn hyttefolk sørfra.

Men hvis man unnlater å ta ansvar i en kritisk fase for Finnmark, vil jo konsekvensene etterhvert bli både uopprettelige og synlige. Spørsmålet er om det også kan svekke lojaliteten til de sentrale myndighetene i hovedstaden.

Det er stor sprengkraft i dette, og det er ikke noe Norge bør feie under teppet de neste årene. Selv om det er vanskelig å nå opp i alle de store debattene om fremtiden for elektriske sparkesykler.


Kommentarer til denne saken