(Nordnorsk debatt)

Det står nå klart for alle at Russland ledes av en brutal diktator. All tvil er borte. Blodbadet i Ukraina viser at Putin verken kan regnes som rasjonell eller forutsigbar.

Dette endrer ikke bare Europa i minst en generasjon fremover. Det tvinger også Norge til å tenke nytt på minst to områder. Den ene er knyttet til vår posisjon som eksportør av naturgass. Norge har et potensial til å redusere Europas store avhengighet av Russland som energileverandør.

Russland er verdens største eksportør av olje, og en av de største også på gass. Frykten er stor – og velbegrunnet - for at tøffe økonomiske sanksjoner vil kunne føre til mottrekk fra Russland. Det kan skje at Putin stenger av sin gasseksport til Europa. Han går glipp av inntekter til sin krigsøkonomi, men det er en risiko han trolig vil ta.

Dette er et av de ytterst få kraftfulle handelspolitiske virkemidlene Russland har. Men til gjengjeld vil det ha store konsekvenser, om det blir brukt i den pågående konflikten. Det vil føre til at prisene på energi går ytterligere opp. Og det på en måte som kan destabilisere Europa.

Det er liten tvil om at Norge kan spille en kompenserende rolle med våre gassressurser. Vi kan bidra til å redusere noe av det strategiske overtaket Russland har på energisiden. Dette ble også påpekt av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen da hun tok imot statsminister Støre i Brussel denne uken.

Men det innebærer at Norge må gjøre noen valg allerede nå. Vi må få økt leteaktivitet, særlig på den nordlige delen av sokkelen. Den brutale invasjonen av Ukraina har blitt en kraftig påminnelse om at norsk gass ikke bare handler om inntekter til Norge. Det er også en høyere himmel over det. Nemlig mulighetene for å minske avhengigheten av et despotisk og farlig Russland – og sikre energi til de nasjonene i Europa som bygger sine samfunn på liberalt demokrati.

Dermed er det nokså raskt behov for strategisk nytenkning om norsk gasspolitikk. Det forutsetter større vilje til å bygge infrastruktur og forsyningslinjer til de europeiske markedene. Vi må altså legge nye rør til Europa, et arbeid som må intensiveres.

Dette har nemlig fått et tydeligere perspektiv enn for bare fire dager siden. Det er ikke bare energipolitikk og inntekter til Norge. Leting og utvinning av gass på norsk sokkel må ses i lys av den nye og langt farligere sikkerhetspolitiske situasjonen.

Den andre strategiske utfordringen for Norge som blir blottlagt gjennom Russlands ekstreme aggresjon, handler om den demografiske utviklingen i nord. Den er farlig for Norge.

På Kirkenes-konferansen denne uken raljerte den russiske ambassadøren over dette på en måte som gir all grunn til uro: At Nord-Norge ligger langt fra Oslo – og ikke blir tilstrekkelig ivaretatt av hovedstaden, er tynt befolket, og har tapt store penger på manglende økonomisk samkvem med Russland.

Mer enn noe bør den russiske ambassadørens subtile hilsen til Norge minne oss på om nødvendigheten av å ha en fastboende befolkning. I hele Nord-Norge – og særlig i Troms og Finnmark. Desto nærmere den russiske grense, desto viktigere blir dette.

Dette har selvsagt vært diskutert og påpekt tidligere. Men den russiske invasjon av de to østligste fylkene i Ukraina gjør det brennende aktuelt. Det er en akutt påminnelse om konsekvensene av Putins nye annekteringsstrategi. Marginale områder – selv om de ligger innenfor grensen til andre suverene stater, og særlig de med en russisktalende befolkning, kan i en gitt situasjon ligge utsatt til for bruk av militærmakt.

Tiden er derfor inne for å diskutere og iverksette de virkelig radikale grep med rammer som sikrer bosetting i nord. Det handler om industripolitikk i kombinasjon med en aktiv stat. Politikken bør være utformet på en slik måte at folk og familier ikke ser seg råd til å la være å bosette seg i nord.

Den som tviler på om en aktiv distriktspolitikk i nord også er sikkerhetspolitikk, trenger en grundig reorientering. Dette vil koste penger og ja, det vil medføre konflikter om areal, men det haster. Norge har ikke råd til å la være å styrke bosettingen i grenseområdene i Finnmark. Det blir Norges bløte buk om det ikke stanses.

Like viktig er det å vise at man mener alvor med Tromsø som urbant tyngdepunkt og Norges arktiske hovedstad. Det er på høy tid å fylle begrepet med mer substans og innhold enn de foregående regjeringene har maktet.

Men en stabil befolkning handler om mye mer enn Tromsø. Det handler om vekst i Hammerfest, Kirkenes, Alta, Narvik og Harstad, langs hele kystlinjen vendt ut mot Barentshavet. Skal vi gjøre krav på ressurser nær den russiske grense, må vi ha norske innbyggere på land.

For regjeringen er det ikke lengre noen grunn til å nøle. Dette er ikke lengre en virkelighet man kan holde på avstand med festtaler og gode ønsker. Putins bruk av militærmakt gir mange i Norge en mulighet til selvransakelse, og en sjanse til å etablere et nytt og mer realistisk syn på bosetting som en avgjørende faktor for å hevde suverenitet, og etablere sikkerhet på eget territorium.

Den viktigste jobben for Norge ligger nå i nord. Der må Norge ruste opp. Med flere mennesker.