(Nordnorsk debatt)

Den dramatiske eskaleringen av krigen i Ukraina fører til at alle de sikkerhetspolitiske feilgrepene i nord kommer tilbake og innhenter Norge.

Når toget kommer rett mot oss i tunnelen er det kanskje for sent å innrømme at man har vært både likegyldig og korttenkt. I det minste bør man forberede befolkningen på at noe grunnleggende nå endrer seg for Norge. Vi står ved et tidsskille. Med en fiendtlighet og type trussel som ikke går over, men som kommer til å vare.

Da virker det ikke helt betryggende med en beredskapsminister som flakker med blikket i møtet med alle spørsmålene om statssikkerhet rundt den kritiske nasjonale infrastrukturen.

Sett fra nord er det lett å peke på det åpenbare spørsmålet først; hvorfor ikke det norske anlegget for produksjon av flytende gass i Hammerfest er beskyttet av verken heimevern eller luftvern.

Gassen i Norskehavet og Barentshavet bør utvilsomt utvinnes langt raskere enn i dag. Det tvinger seg på en ny erkjennelse - det kan ikke skapes nok energi for Europa uten at Norge tar et enda større ansvar.

Når Putin angriper de liberale frihetene handler vår respons om mer enn den viktige våpenhjelpen til Ukraina. Gassen på norsk sokkel er nå avgjørende for å redde Europas demokratier. Men er vi i stand til å beskytte en fremtidig økt produksjon i nordområdene?

Det er vi neppe. Fregattene er uten helikopter, med redusert evne til å kontrollere havrommet. Ikke nok med det; den norske marinen er i sin helhet lokalisert fire-fem seilingsdøgn unna operasjonsområdene mellom Svalbard, Bjørnøya og det norske fastlandet.

Nedleggelsen av den norske kampflybasen i Nord-Norge skjedde i 2020. I Bodø skal man sende inn gravemaskiner for å jevne de pansrede bomberommene for NATOs jagerfly med jorden. I mellomtiden, et sted langt borte, holder forsvarsminister Gram sine festtaler om å styrke vår evne til alliert mottak.

NATOs eneste marinebase i Arktis lå i Tromsø og ble lagt ned av Norge i 2010. At man nå står så og si helt uten marine støttepunkter i nordområdene, er altså ingen tilfeldighet. Men en konsekvens av villet politikk.

Uansett er det slik at marinen ikke er tilstede i nord på en troverdig måte, med en base nær våre egne strategiske områder, der vi i tillegg er sårbare på Svalbard. Våre alliertes ubåter er dermed tvunget til å ta i bruk sivile havner til logistikk.

Hvor lenge Norge kan la det skure og gå, vil tiden vise. I sin nye bok advarer Cecilie Hellestveit om at Russland vil vende blikket mot nordområdene og Barentshavet når Østersjøen blir NATO-hav etter Finland og Sveriges inntreden i forsvarsalliansen.

Og skulle Russland tape på bakken i Ukraina, vil trolig også Kinas militære aktivitet tilta i nord for å støtte russerne, ifølge Hellestveit.

Det krever nye kart i et nytt terreng. Er for eksempel den norske kystvaktens oppdrag riktig? Holder det mål at militære fartøy kun skal drive med fiskerioppsyn? Garnisonen i Sør-Varanger er både politi og kampavdeling. Når man får det til denne kombinasjonen på land i nord, burde det også la seg gjøre også til havs.

Ukraina-krigen åpner også for en ærlig diskusjon om de selvpålagte militære restriksjonene i Finnmark. Slik situasjonen er nå, kan den gamle doktrinen om balansen mellom avskrekking og beroligelse være moden for en revisjon.

Å justere retningen på dette, vil koste mye penger. Det vil handle om prioriteringer og tilgang til ressurser. At det vil finnes motkrefter mot endringer i det norske forsvaret, er også et faktum.

Uansett kan det neppe skje innenfor de eksisterende norske statsbudsjettene. Spørsmålet er hvordan man kan unngå at det akutte behovet for luftvern og en marinebase i nordområdene kan løses uten at det øker presset i norsk økonomi.

Det kunne vært en sak for forskningsmiljøene i Oslo å finne ut av. Men de virker mest opptatte av å diskutere hvem av dem som hadde rett om årsakene til krigen før februar 2022. Hva krigen får å bety for Norge, hva som er truslene mot vårt eget territorium og hvordan det norske forsvaret bør organiseres, virker underordnet til tross for at skattebetalerne finansierer forskningen.

Advarselen fra Cecilie Hellestveit er derfor viktig. Om den er et steg på veien mot moden nyorientering, er usikkert. I Norge tar det ofte lang tid å ta inn over seg realitetene.

Flere av beslutningene om å bygge ned våre kapasiteter i nord er tross alt tatt etter at forholdet mellom Russland og Vesten allerede var kraftig tilspisset.

Gamle forsømmelser er en av grunnene til at presset øker på Norge. Som alltid skjer det langs kysten og på grunn av vår geografi. At for mange med mye makt har mistet oversikten over kartet som viser hva som er Norge og våre havområder, betyr at vi har et forsvar som ikke virker forberedt på det som står foran oss.