Terningkast 4: Alvor og spøk om joik og samer

BELTEDANS: Mikkel Gaup, Anne Katrine Haugen og Marit Hætta Øverli i heftig beltedans før avgjørelsen om hvem Mikkel skal gifte seg med faller.

BELTEDANS: Mikkel Gaup, Anne Katrine Haugen og Marit Hætta Øverli i heftig beltedans før avgjørelsen om hvem Mikkel skal gifte seg med faller. Foto:

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Urpremiere på forestillingen «Joik». BILDER:

DEL

Temaet er spennende og interessant. Musikken er god, sangene og joikene fenger. Og de fleste dansescenene er også utmerket. Når denne forestillingen likevel ikke holder toppkvalitet og halter, skyldes det først og fremst den ujevne og av og til litt for banale teksten.

Intensjonen har vært å vise hva som skjer når en same, en halvsame og en ikke same skal fortelle om samer og joik.

Allerede i starten stiller man seg et spørsmål om hva dette er. Men så får forestillingen en rigg å bygge på. Man forteller historien om en familie som skal flytte sin reinhjord fra vinterbeite til sommerbeite. Vi får historien om tradisjoner, om farer som møter familien og reinsdyrene på grunn av ulven. Vi får også nydelig dans og fortellinger om joikens betydning – og hvorfor man lager joiker både til mennesker og dyr. Lærerik til tusen selv for oss som vet litt fra før.

Men så faller man, kanskje i tro på at forestillingen blir mer interessant, til reine revyinnslag som kan være litt morsom en gang, men som faller igjennom når man gjentar dem.

Dermed ødelegger man noe av det spennende interessant når man skal fortelle om joik, om joikens tradisjon og om samens tradisjon både når det gjelder frieri, koftevalg, og måte å tenke på.

Også mystikken om runebommen berører man så vidt. Er om dette og mindre revy tror jeg hadde gjort forestillingen enda mer interessant.

I forestillingen berører man også jantelovens regler innenfor det samiske miljøet.

De tre på scenen spiller godt sammen. Selv om Mikkel Gaup nådde langt i TV-serien «Skal vi danse», så er det Anne Katrine Haugen som er den virkelige profesjonelle av de tre. Men sammen i beltedansen gjør de en strålende rolle.

Scenografien er enkel, men sitter perfekt med tre så lavvoer og et stort hvitt klede som dekker scenen når det trengs. Musikken er utmerket, og joikene har den riktige lengde til et slik forestilling.

Historien er spennende, lærerik og viktig, men noen av vitsene litt flåsete.

Artikkeltags