(Nordnorsk debatt)

De store og epokegjørende nyhetene kom fra Madrid tirsdag kveld. Tyrkia støtter nå svensk og finsk medlemskap i NATO.

Putins brutalitet og ødeleggelsestrang har fått Sverige og Finland til å oppgi sin alliansefrihet.

Det innebærer en ny tidsalder for Norge, og ikke minst oss i nord, og de som lever og bor nær den russiske grense. Norsk territorium utgjør ikke lengre NATOs nordflanke alene, slik det har vært siden de europeiske nasjonene gikk sammen om alliansen i 1949.

Dette betyr nå mer trygghet og bedre evne til å forsvare friheten og demokratiet i vårt eget land og i våre naboland Sverige og Finland. Våre sikkerhetspolitiske garantier i NATO vil styrkes betraktelig med felles utnyttelse av alle militære ressurser på hele Nordkalotten - til sjøs, i lufta og på bakken.

Fra før av er også Danmark og Island med i NATO. Norden blir i sum en sterk aktør i forsvarsalliansen med sine 28 millioner innbyggere. Dette er en formidabel politisk og diplomatisk bragd av Jens Stoltenberg. Og et stort nederlag for diktatoren i Moskva som på rekordtid har rekruttert to nye medlemmer i NATO.

Samtidig åpner dette for helt nye muligheter når det gjelder sikkerhetspolitikk og økonomisk utvikling i nordområdene. Her satser allerede Sverige og Finland med store ambisjoner både når det gjelder transport, fornybar energi og industri.

Dessverre har den norske regjeringen stivnet i sin tankegang om utviklingen på strategisk nivå i nord. De dristige grepene fra Jonas Gahr Støres periode som utenriksminister er borte.

Det er en av grunnene til at Finland og Sveriges medlemskap i NATO tydelig viser behovet for en norsk EU-debatt. Denne bør starte nord i Norge, ikke i sør.

Det har en enkel begrunnelse fordi Nord-Norge trenger EU mer enn Oslo gjør. Det er den nordligste delen av landet som taper mest på vårt norske utenforskap.

Gjennom EØS-avtalen er Norge for alle tenkelige formål allerede bundet av EUs regelverk og lovgivning, vi er med på alt EU foretar seg, bare uten stemmerett i Brüssel. Og uten å nyte godt av de store EU-satsinger på samferdsel og infrastruktur nord i Finland og Sverige.

Forsøk å sammenlikne den sørgelige standarden på hovedveiene i Nord-Norge med våre to naboland, og man vil raskt forstå hvor den norske selvråderetten har ført oss hen. Og hvor ulik den strategiske tilnærmingen er. For en nordnorsk periferi som føler seg oversett av Oslo er det håp om at det i Brüssel er en bredere geopolitisk forståelse.

For eksempel kan diskusjonen om jernbane i Nord-Norge trolig løftes frem gjennom EU med en annen tyngde, ikke minst sammen med Finland.

Finnene viser nå stor og fornyet interesse for jernbane til den nordnorske kysten. Det vil etter integrasjonen i NATO ha både en sikkerhetspolitisk og økonomisk begrunnelse. Med jernbane kommer det også bosetting og aktivitet som den nordiske Nordkalotten trenger.

Krigen i Ukraina er et vendepunkt for europeisk integrasjon, og må også bli det for Nord-Norges diskusjon om forholdet EU. NATO alene er ikke nok når det kommer til sikkerhet og samarbeid i nord.

EU er langt fra å være perfekt og har store mangler,slik vi blant annet ser det i en forfeilet energipolitikk de siste årene. Men noe annet redskap finnes ikke for å knytte Europa sammen.

Da må Norge ta et oppgjør med gamle dogmer og sin egen angst for EU, slik finnene og svenskene gjorde en modig helomvending om sitt forhold til NATO, begrunnet i en verden i rask og varig endring.