(Nordnorsk debatt)

Den rike laksemilliardæren Gunnar Witzøes uttalelser om formuesskatt, påfulgt av hans trusler om å flytte ut av landet hvis regjeringen endrer farge etter valget, har skapt massiv debatt og forferdelse den siste tida. Witzøe har så visst fått så den eksklusive hatten passer av både folk og opposisjonspolitikere. Men når debatten om formuesskatten har gått seg fast i sine forutsigbare spor, kunne vi sett til en annen type formue.

Som angår langt flere enn laksemilliardærer.

Nemlig boligformuene som eser ut i Norge og hva det betyr for ulikheten.

«Takk Nordlys, for at dere trykker inn i trynet på dem som ikke, og aldri, kommer til å få råd (les: velsignelse fra banksjefen) til å kjøpe egen bolig».

En frustrert leser lirte dette av seg i kommentarfeltet under saken om månedens boligtransaksjoner i et av de heteste boligmarkedene i Norge de siste ti årene. Tromsøs boligpriser er av den sorten som både får det til å glitre i øynene på dem som har, og som forstyrrer nattesøvnen for dem som ikke har. På bare ti år har boligprisveksten i Tromsø vært på 73,3 prosent ifølge tall fra Kunnskapsbanken. Den som kjøpte seg inn for ti år siden, kanskje med en utleieenhet å få litt ekstra fra, har blitt formuende på grunn av et demokratisk frafall og manglende debatt om boligpolitikk i Norge.

Denne leseren som var så frustrert, han har kanskje kastet bort sparepengene på tant og fjas? Det tenker sikkert flere. Noen har jo, andre har ikke. Sånn er det bare.

Eller så er han en person i en voksende andel av potensielle førstegangskjøpere i Tromsø-markedet: Ikke i nærheten av å skaffe det banken krever i et så fett marked som i vår by.

Selv ikke med ordinær lønnsinntekt.

Og mens lønnsinntektene er ganske like, så øker forskjellene i formue i Norge. Faktisk mer enn i andre land, skal vi tro en nylig publisert studie.

For den økende formuesforskjellen i Norge, hos «vanlige» folk, kommer ikke av utsikten til å arve laksemilliarder, men i større grad av din potensielle boligformue – arvet fra dine foreldre – og hvor den formuen er plassert.

Med andre ord: Hvor kjøpte foreldrene dine hus?

For det er i byene boligformuene – som resultat av boligprisveksten her – har dratt betydelig fra boligformuene i bygd og distrikt.

Statsviter Bente Aasjord påpeker i en kronikk i Klassekampen at denne «distriktsfella» blir behandlet med taushet politisk og i media. At det har foregått en stilltiende aksept av at det er markedet som styrer. Vi snakker ikke lengre om boligpolitikk, mener Aasjord og peker til en ny studie fra sosiologene Marianne Nordli Hansen og Maren Toft. Hvem dine foreldre er, betyr stadig mer, skriver forskerne. Det var ikke store forskjeller i boligpriser mellom bygd og by i Norge fram til første halvdel av 1990-tallet, skriver Aasjord. Hun mener en deregulert boligpolitikk har vært med å eskalere de geografiske prisforskjellene.

Forskerne finner at ulikheten i formue øker i Norge. Det handler om arv, også av aksjer, men som de påpeker overfor Forskning.no: – Boligformue er dominerende i befolkningen for øvrig. Og boligformue utgjør en stadig viktigere ulikhetsdimensjon, sier Nordli Hansen.

Skal vi gjøre noe med dette, må det en kraftfull politisk innsats til. Er politikerne villige til det? I Sverige måtte statsministeren tåle et mistillitsforslag etter et ønske om å deregulere leiemarkedet. For nordmenn høres det fjernt ut.

De senere årene har en økende frustrasjon blant flere tromsøborgere gitt uttrykk i at de forlater byen. Mange opplyser at det er boligprisene som er årsaken, ifølge en rekke saker mediene skriver. Storyen om fraflytting fra landsdelen kjenner vi godt. Men de som flytter ut av byene, risikerer å tape enda mer på sikt. Selv med fet kåk i distriktet.

For prisveksten på bygda matcher ikke byene. Og om de ønsker å bygge en bolig selv, vil banken komme trekkende med innsigelser på grunn av manglende utsikter til å få igjen pengene ved et eventuelt salg. Det medgir bankens ansatte selv i en åpen sak på deres sider:

– Utfordringen ligger i at vi vet at kostnadene ved å bygge en bolig i distriktene ofte overstiger markedsverdien. Å gi lån til kunder når vi vet dette, er ikke nødvendigvis god rådgivning. (…) Det er verken kunden eller vi som bank tjent med, sier Lasse Hagerupsen, som er konserndirektør for personmarked i Sparebanken Nord-Norge.

I statistikken fra SSB kan vi se at det mellom 70- og 80-tallet ble bygd langt flere boliger i Tromsø enn det siste tiåret. Det samme gjaldt kommunene Målselv og dagens Senja.

Nye boliger etter 2011 i Tromsø var på 5440. Mens mellom 70- og 80-tallet ble det bygget 8760 boliger.

Stat og kommune tar mindre ansvar for boligbyggingen. Det er det frie markedet som rår. Og det er få virkemidler på bordet for å gjøre noe med det.

I stedet for er bloggene og bøkene og podkastene fulle av tips om hvordan du kan «spare deg rik» på null komma niks. Du risikerer raskt å internalisere boligpolitikkens feil og mangler til et spørsmål om at du ikke evner å spare 500.000 i egenkapital på ei enkel lønning.

Et sted å bo er ikke lengre bare et sted å bo. Det er en investering. Den største de fleste av oss gjør. Men der noen får en svimlende gevinst, får andre knapt tilgang til markedet.

Når den formuende by-boligeieren fra Tromsø, med landets nest høyeste boligpriser, kjøper opp fritidsboligene i distriktene der lokalbefolkningen er på husjakt, blir bildet på den galopperende ulikheten i formuende «blant vanlige folk» enda tydeligere.

Det er kanskje ikke rart at den saken velgere rangerer som viktigst i årets valg er «økte forskjeller».