Neste kuppforsøk kan bli ledet av en smartere fascist enn Donald Trump

Av

Et skrekkscenario er nå tegnet for oss. En karismatisk fascist, smartere og bedre forberedt enn Donald Trump, kan lykkes bedre med å mobilisere høyreekstreme krefter innen forsvar, politi- og sikkerhetsstyrker, skriver Oddmund Hammerstad.

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger. (Nordnorsk debatt) Det er viktig for oss at USA forblir en nasjon og en statsdannelse som deler såpass mye av våre egne verdier, samfunnsform og styresett at vi kan regne denne stormakten som vår og de øvrige vestlige demokratiers venn og alliert inn i fremtiden. I vår utsatte geopolitiske situasjon, med en ganske påtrengende nabo i nordøst, trenger vi solid ryggdekning. Vi trenger et USA som ledes av kompetente og anstendige presidenter. Vi trenger å se amerikansk diplomati og moderat militær tilstedeværelse som kan bidra til å holde et lavt spenningsnivå i nordområdene.

Et skrekkscenario er nå tegnet for oss: et statskupp i USA som en gang i fremtiden faktisk kan lykkes ved at en karismatisk fascist, smartere og bedre forberedt enn Trump, vinner et valg og i løpet av sin presidentperiode klarer å mobilisere høyreekstreme krefter i samfunnet, ikke bare i form av militser som Proud Boys og Outh Keepers, men «patrioter» i det militære apparat og innen politi- og sikkerhetsstyrker – slik vi så eksempler på 6. januar.

Det massive cyber-angrepet som pågikk mot så vel private aktører som offentlige institusjoner i forkant av opptøyene 6. januar er ikke så mye påaktet i kommentarene i etterkant. Det er naivt å tro at ikke Putin med dette ga en hjelpende hånd via sine kunstnere, som han kaller dem, i trollfabrikkene i St. Petersburg. Usikkerhet og kaos er oppskriften på en opptakt til statskupp. Vi vil få se mer av dette i årene som kommer. Slike angrep pågår og øker i intensitet mot de fleste vesteuropeiske demokratier, også mot vårt; den nylige hackingen av stortingsrepresentanters e-postkontoer er et eksempel.

Det amerikanske samfunn er som en trykkoker. Ventilene i kokeren, i form av gode ledere som jevnlig har kommet til unnsetning, har klart å hindre at hele lokket blåses av; utblåsningene har kommet som avgrensede voldshandlinger, vanligvis med rasisme som underliggende drivkraft. Forestillingen om den hvite befolknings overlegenhet sitter dypt hos mange. I USA er det blitt nærmest akseptabelt at de to store partiene, det demokratiske og det republikanske, undergraver selve fundamentet for et ekte demokrati ved å legge hindringer i veien for at motpartens velgerpotensial skal bli utløst ved valg. Det skjer ved tilpasning av valgkretser, såkalt gerrymandering, til egen fordel og ved å lage hindringer, ja direkte utestengning av grupper av innbyggere fra selve valghandlingen, innbyggere som i hovedsak ventes å gi sine stemmer til motparten.

Den amerikanske konstitusjon er det ikke noe galt med, slik den ble unnfanget i 1787; den er til og med modell for vår egen grunnlov. De er de modifikasjoner som har skjedd siden, og den store mengde materiell lovgivning som avviker fra konstitusjonsfedrenes gode hensikter, som har undergravet stabilitet og sunne demokratiske prosesser. Maktfordelingen er nok der, men halter. Vi skal være glad for at domstolene har bestått en ildprøve denne gang, selv om presidenten har forsøkt å politisere dem ved å få oppnevnt et stort antall av «sine» dommere.

Nå kokte det altså over, og topplokket – Kongressen, om du vil – ble nesten blåst av. Da blir spørsmålet om demokratiet i USA er blitt så skjørt som samfunns- og styringssystem at det kan komme til å gi etter for nye påkjenninger av den karakter vi har vært vitne til. Stormangrepet på Capitol Hill 6. januar må ses i sammenheng med den tiltagende sosiale uro, med rasisme som det farligste innslaget, i det amerikanske samfunn, kombinert med liten vilje og evne hos den politiske elite i Washington til å ta tak i de mest presserende utfordringer.

Katastrofalt dårlig håndtering av covid-19 pandemien kommer på toppen av dårlig helsetilbud og stagnerende økonomi for folk flest, et skolesystem som sakker akterut, urovekkende stort innslag av rasisme i politiet og tiltagende synlighet av væpnede militsgrupper i det offentlige rom i flere delstater. Trump spilte på uroen og den misnøye som rådet med politikerne i Washington D.C..

Statskuppet må ha vært forberedt over tid; ja – egentlig kan man vel si at det startet da Donald Trump inntok Det hvite hus. Mannen har aldri tenkt en demokratisk tanke. Hans prosjekt var fra første stund ham selv: maktens glans og ren selvnytelse. Trump lider åpenbart av en ondartet narsissistisk personlighetsforstyrrelse som kunne vært grunn god nok etter konstitusjonen for å fjerne ham fra presidentembetet med umiddelbar effekt, om bare personer i hans nærhet, primært visepresidenten, hadde våget å stille diagnosen og ta affære. I politisk-ideologisk kontekst er en person med denne diagnosen en fascist.

Trumps autoritære sinnelag kom tidlig til uttrykk ved hans mange sympatierklæringer om autoritære ledere i andre land og hans flørting med høyreekstreme grupper i eget land. Trump har mest sannsynlig aldri tenkt at han skulle forlate presidentstolen, uansett valgutfall. Hans planlagte forberedelser ble konkrete da han så at opptellingen av potsstemmer etter valget ubønnhørlig gikk i Joe Bidens favør i avgjørende delstater. Han diskuterte med tidligere militærrådgiver i Det hvite hus, pensjonert general Michael Flynn, en plan for å gjennomføre et nytt valg under unntakstilstand kontrollert av landets væpnede styrker i de stater hvor han hevdet at seieren ble frastjålet ham.

I dagene før denne diskusjonen mellom Trump og Flynn hadde flere toppfolk i USAs forsvarsdepartement (Pentagon) blitt sparket og erstattet med Trump-lojale folk. Dette inkluderte forsvarsministeren selv, Mark Esper som ble erstattet med Christopher Miller som har solid erfaring med hemmelige spesialoperasjoner. Miller prøvde bl.a. å stanse de viktige, sensitive briefingene fra militære og sivile toppfolk i sentrale staber og de hemmelige tjenester til Bidens påtroppende team. Sjefen for Joint Chiefs of Staff, general Mark Milley hadde ved tidligere anledninger stilt opp sammen med Trump ved klart politiske handlinger, og var en nøkkelperson i kommandolinjen som Trump sikkert regnet med som «sin mann».

Denne tegningen så heldigvis Nancy Pelosi, Kongressens president og demokratenes leder, og hun uttalte seg om det 9. november i The Hill, Kongressens eget organ. Dette tok nok en del luft ut av ballongen for Trumps kupplaner langs den militære kommandolinjen, og heldigvis kom også alle de ti gjenlevende tidligere forsvarsministre på banen med et innlegg i The Washington Post 4. januar om hvor farlig situasjonen var. De tis advarsel var primært myntet på Pentagons ledelse, men fikk naturlig nok effekt nedover i det militære hierarkiet, hvor alt personell normalt vil adlyde ordre som kommer fra presidenten, som er deres øverstkommanderende.

Da denne operasjonen ikke lyktes for Trump, spilte han på andre strenger. Han presset republikanere i nøkkelroller, som f.eks. den valgansvarlige i Georgia om å «finne» de stemmer han trengte og, enda grovere, visepresident Pence om å utrope ham som vinner av presidentvalget til tross for valgmennenes innrapportering til Kongressen som ga Biden flertall. Parallelt med dette mobiliserte han støttespillere som var klare til å kjempe for at Trump kunne fortsette som deres president og ledestjerne. Det er heldigvis forbud mot å bære våpen i Washington DC; det kunne ellers endt med langt flere drepte og skadede den 6. januar.

I følge The Washington Post 10. januar var det en bevisst handling fra ledelsen i politistyrken på Capitol Hill - som skal beskytte USAs øverste politiske organ, Kongressen og dens folkevalgte - å ikke treffe sikkerhetstiltak den aktuelle dagen. I følge avisens journalister, som i detalj beskriver de dramatiske minuttene da inntrengerne tok seg inn i kongressbygningen, hadde den harde kjerne blant inntrengerne en plan for å fange og drepe Kongressens leder, Nancy Pelosi og visepresidenten.

Washingtons nasjonalgarde og den føderale innsatsenheten i byen var ikke satt i beredskap for rask innsetting. Sistnevnte styrke ble satt inn etter rop om hjelp over telefon fra en ansatt i Kongressen til en venn som hadde en kontakt i innsatsenhetens ledelse; denne personen ventet ikke på ordre fra høyere myndighet og satte i marsj mot Capitol Hill. Nærmere en beskrivelse av et planlagt statskupp er det vanskelig å komme.

Nå er en riksrettsprosess på gang. Trump anklages for oppfordring til opprør mot landets styrende organer (insurrection), en alvorlig, men likevel mildere anklage enn det man egentlig hadde grunnlag for, nemlig forsøk på statskupp.

Vi får egentlig være glad for at Trump er en feiging. Han prøvde å redde sitt eget skinn da han så at angrepet på Kongressen ikke lyktes, og kom med nedsettende omtale av dem som brøt seg inn i bygningen. Den type mennesker som den 6. januar mente å utføre presidentens vilje, for så å bli falt i ryggen av sin ledestjerne og omtalt i negative ordelag, de reagerer ikke bare med skuffelse, som kan gå over etter en stund, men med sinne og frustrasjon som slett ikke går over, og som vi ganske sikkert skal få se effektene av fremover.

Den legitimering av høyreorienterte gruppers og militsers tilstedeværelse og adferd i det offentlige rom – med våpen - som Trump og mange andre republikanske politikere har stått for gjennom de siste fire årene, vil komme til uttrykk i form av pøbelopptredener med trakassering av politikere med meninger de ikke liker og med truende og voldelig fremtreden knyttet til valgkampanjer og selve gjennomføringen av valg på delstats- og lokalnivå.

Selv etter Trumps forsøk på å kuppe valget har to republikanske senatorer, Ted Cruz fra Texas og Josh Hawley fra Arkansas, gått ut med støtte til Trump, åpenbart som et taktisk trekk på veien frem mot presidentvalget i 2024, for å søke å sikre seg den delen av elektoratet som tviholder på Trumps fortegnede narrativ. Dette fordreide bilde gjelder ikke bare valget; det går i høyeste grad på den motarbeidelse han og hans bevegelse mener seg utsatt for av «the deep state» - et kraftfullt nettverk med tilhold i det Trumps tilhengere omtaler som Washington-sumpen.

Når Trump nå har sviktet dem, finner de ekstreme falankser kanskje en ny ledestjerne. Det gjenstår å se om Trump kan klare det kunststykke å komme seg opp i stående posisjon etter det som har skjedd. Blant republikanske profilerte politikere er det enkelte som kan bli minst like farlige, om de unngår å gjøre de «feil» som Trump gjorde.

Det er mer enn usikkert om The Grand Old Party (GOP) eller mange nok toneangivende republikanske politikere vil ta et grundig nok oppgjør med sin egen unnfallenhet gjennom fire år til at det får noen dempende effekt å snakke om. Hadde Trump «kjempet til siste slutt» og ikke blitt sett som en sviker etter angrepet på Kongressen den 6. januar, kunne han blitt en virkelig farlig destruktiv kraft i tiden fremover. En riksrettsprosess, med eller uten domfellelse for høyforræderi, kan faktisk gi Trump martyrstatus, som han med sine spesielle ferdigheter i å presentere vrengebilder av virkeligheten kan omgjøre til oppslutning i deler av det amerikanske folk.

Joe Biden vil arbeide hardt for å bringe anstendighet og kompetanse tilbake i amerikansk politikk, både innad og utad. Om politikken blir kraftfull nok til å dempe motsetninger og lege de dypeste sårene, vil avhenge av at mange nok av denne mektige nasjonens ledere engasjerer seg i forsoningsarbeidet og går sammen om å bygge et samfunn som har den vanlige amerikaners beste i fokus. Det er lov å håpe.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken