Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Lekkasjer som oppvarming til velgerne
Man kan lure på hva som er viktigst – utvikle hele landet, eller vinne flest velgere. Nesten daglig får vi høre om prosjekter som kommer med i Nasjonal Transportplan som regjeringen legger fram før påske. Motorvei til Hønefoss og dobbeltspor for jernbanen på Østlandet kommer med full tyngde. På spørsmål fra NRK til Samferdselsministeren om hva som ikke kommer med får vi vite at helheten kommer i Nasjonal transportplan. Regjeringen prøver å berolige oss i nord med noen milliarder til E6 i Nord-Troms.
Dobbeltspor for pendlerne er ikke bærekraftig
Det er rart at ikke Miljøpartiet og andre partier ser at det å pendle fra Larvik, Fredrikstad, Hamar og Hønefoss for å jobbe i Oslo er gammeldags politikk. Felles bo- og arbeidsplassområde på Østlandet er et politisk slagord som ikke fungerer lenger. Ikke når det koster flere hundre milliarder å frakte pendlerne på dobbeltspor. Holmestrand, som er et mindre sted enn Finnsnes, fikk nylig ny jernbanestasjon til 3 milliarder kroner – for at folk der skal kunne pendle inn til Oslo. Pendlerne truer jo med å bruke bil. De truer ikke med å jobbe i Holmestrand.
Hvor er politikerne på Tromsbenken?
Store veiprosjekter i Sør-Norge som ligger inne i Nasjonal Transportplan fra tidligere har møtt liten motstand i Stortinget. Motorvei mellom Kristiansand og Stavanger, motorvei mellom Lysaker og Asker og fergefri forbindelse mellom Stavanger og Bergen er alle kommet i anleggsfasen. Ser ikke Tromsbenken på Stortinget hva de er med på? Er partipolitikken viktigere enn utviklingen av Troms?
Tromsbanen må med!
Takk til Einar Sørensen som stadig holder denne saken varm. Hans innsikt i transportløsninger og kunnskap om klimatiltak i Europa er noe som fortjener mange støttespillere. Jeg prøver med dette innlegget å være en av dem.
Mitt bidrag vil mest bli å belyse trasèvalgene for en jernbane mellom Narvik og Tromsø. Mange mener dette er for tidlig å diskutere. Politikken må komme først sies det, men når politikken svikter må faglige løsninger synliggjøres for å få fram mest mulig realisme. Jernbanedirektoratet la 1. juli 2019 fram en faglig utredning med hendene bundet på ryggen. Dette skal jeg utdype nærmere, men det ble etter min mening feil og kritisere Jernbanedirektoratet politisk når de måtte jobbe med hendene på ryggen.
I en senere kronikk vil jeg gjerne peke på noen faglige konkrete løsninger som kan redusere investeringen til en Tromsbane med 20 milliarder. Dessuten ønsker jeg senere å peke på forskjellen i kostnadsbildet for en ett-sporløsning i forhold til dobbeltspor og forskjellen på høyhastighetstog i 200 km/time i forhold til 150 km/time.
Fagfolk med hendene bundet på ryggen
Jernbanedirektoratet la fram en utredning om jernbanekorridor mellom Fauske og Tromsø 1. juli 2019. Mandatet ble gitt av en samferdselsminister fra Frp. Leser man mandatet så ser man at oppdraget var å oppdatere tall fra en tidligere mangelfull utredning. Det kunne synes som om man politisk ønsket et negativt svar, noe som også ble tilfellet 1. juli 2019.
Prosjektlederen i Jernbanedirektoratet sa imidlertid på et åpent møte som Troms fylkeskommune arrangerte på ettersommeren at direktoratet klødde i fingrene for å utrede dette med et friere mandat. Svaret de fikk fra departementet var NEI. Dette tydet på at Jernbanedirektoratet så store svakheter i sin egen utredning. De hadde jo ikke bind for øynene, men hendene bundet fast på ryggen.
For hva skal må tro når statens faglige jernbanedirektorat regner på prisen for en ny jernbanebru over Rombakkfjorden, milelange tunneler for å holde kravet til 2 % stigning og undersjøisk tunnel fra Malangen til Tromsøya som aldri når opp til overflaten. Ja da blir hele utredningen bare noe som en samferdselsminister kan like.
I en neste kronikk vil jeg prøve å belyse andre muligheter.
Det beste er det godes fiende
Dette ordtaket passer for jernbane mellom Fauske og Narvik. Dette vil være verdens vanskeligste jernbanestrekning. 50 milliarder som dette minst koster vil fort kunne overskygge argumentene for en jernbane mellom Narvik og Tromsø til under 30 milliarder. Derfor bør den politiske diskusjonen gjelde etappevis utbygging og ikke hele strekningen Fauske – Tromsø kontra ingen jernbane.
Den viktigste «passasjeren» på en jernbane fra Troms er fisken som skal til Europa. Ingen har det så travelt som en død fisk på vei til eksportmarkedet. Den trenger ikke reise innom Fauske og Alnabru i Oslo. Den kan reise gjennom Sverige og direkte til Europeiske hovedsteder.
Hvis staten sier at Forsvaret ikke får glede av en slik løsning via Sverige fordi militære mannskaper og materiell må fraktes gjennom eget land, så blir mitt svar: Da må Forsvaret og NATO sponse jernbane mellom Fauske og Narvik.