(Nordnorsk debatt)

Når krisen rammer, spørres det: Hvor var beredskapen? Kunne vi forutse krisen? Hvem har ansvaret? En sammenstilling av rapportene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Regjeringen med framskriving av innbyggertallet, tjenestebehovet og arbeidsstyrken gir dystre utsikter for eldreomsorgen de kommende tiårene. Det er vanskelig å konkludere med annet enn at vi nærmer oss et kritisk stort gap mellom behov og ressurser. Vanskelig er det også å finne at noen har realistiske løsninger på krisen.

Fram til 2050 ventes det at Norge vil ha over 630 000 flere innbyggere over 66 år enn i 2020. I samme tidsrom ventes antallet i yrkesaktiv alder (16-66 år) bare å vokse moderat de nærmeste årene, for deretter å falle jevnt til litt under dagens nivå i 2050. Det gir et økende sprik mellom de aldersklassene som trenger mest omsorg og de aldersklassene som yter mest omsorg.

For hele landet er antall eldre mottakere av institusjons- og hjemmebaserte tjenester ventet å øke fra 148 tusen i 2019 til 217 tusen i 2030 og videre til 284 tusen i 2040. Det er beregnet å kreve 77 000 flere årsverk i institusjons- og hjemmebaserte tjenester i 2040 enn i 2019 (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2021).

Hvem er de, personene som skal yte 77 000 nye årsverk i helse- og omsorgstjenestene, i tillegg til det antall årsverk som ytes i dag? Prognoser basert på det vi nå vet, tyder på at verken utdannet helsepersonell, pårørende eller frivillige ligger an til å kunne løse oppgaven uten at nye og kraftfulle tiltak settes inn.

SSBs framskriving av arbeidsstyrke og sysselsetting etter utdanningviser at behovet for helsefagarbeidere er stigende, mens antall helsefagarbeidere i arbeidsstyrken ventes å falle jevnt i årene fremover. Uten at tiltak settes inn, er underskuddet framskrevet til 36 000 i 2035.

For sykepleiere er ikke utsiktene stort bedre. Arbeidsstyrken øker noe, men langt mindre enn etterspørselen. Allerede i 2019 var det en underdekning på rundt 6000 personer, og uten at tiltak blir satt i verk, kan underskuddet i 2035 komme opp i over 20 000 personer. Og 2035 er bare halvveis til 2050, mens den demografiske utviklingen ventes å fortsette i samme retning.

Pårørende er en stor omsorgsressurs, som målt i antall årsverk er på linje med omfanget av den offentlige helse- og omsorgstjenesten. Men heller ikke her synes det å være grunnlag for en økt innsats som kan dekke opp for vesentlige deler av veksten i omsorgsbehovet. FNs familieomsorgskoeffisient, som er forholdet mellom antall innbyggere i alderen 50-66 år og antall 85 år og eldre, er et demografisk uttrykk for et samfunns potensiale for pårørendeomsorg. I en studie, nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning, har vi beregnet utviklingen av denne koeffisienten i et strategisk utvalg av 49 store og små norske kommuner. I samtlige kommuner faller koeffisienten dramatisk fra 2018 til 2040, i gjennomsnitt til under det halve.

Det betyr at dersom pårørende skulle stå for en like stor andel av den totale omsorgen i 2040 som i 2018, måtte hver pårørende i gjennomsnitt bidra med mer enn dobbelt så mange omsorgstimer som nå. Ifølge Nasjonalforeningen for folkehelsen er så mange som 60 prosent av pårørende til personer med demens, som er en dominerende årsak til omsorgsbehovet hos eldre, så slitne at det har alvorlige helsemessige konsekvenser. Det er derfor ikke realistisk å vente noen vesentlig økning i det totale omfanget av pårørendeomsorgen, og dens andel av den totale omsorgen må ventes å gå betydelig ned.

Den aldersgruppen som rekrutterer flest frivillige til eldreomsorgen, er de unge eldre, pensjonistene i alderen 67-79 år. Denne gruppen ventes å vokse noe, men langt mindre enn antall innbyggere over 84 år, slik at forholdet mellom gruppene i gjennomsnitt faller fra 5.1 i 2020 til 2,4 i 2050. Så også potensialet for rekruttering av frivillige til eldreomsorgen faller markert i forhold til behovet.

Private helse- og omsorgstjenester trekker på de samme personellressursene som de offentlige og gir ikke noe ekstra bidrag i forhold til personellmangelen.

Blant myndigheter og politikere synes det å være en utbredt tendens til å henvise til at en dreining mot mer hjemmebaserte tjenester og ulike former for velferdsteknologi, vil gjøre at flere kan bo i eget hjem lenger og klare seg på et lavere omsorgsnivå, og dermed redusere personellbehovet. Dette er gode tiltak, men støtte på laveste effektive omsorgsnivå (LEON prinsippet) er ikke noe nytt, og har vært retningsgivende for omsorgstjenestene i mange år. Og velferdsteknologi er først og fremst til hjelp for personer uten omfattende kognitive utfordringer, og til liten hjelp for personer med demens, som utgjør hovedmengden av beboerne i sykehjem.

Det demografisk betingete fallet i potensialet for uformell omsorg fra pårørende og frivillige er det lite det kan gjøres noe med. Det som det kan gjøres noe med, er antall yrkesaktive helsefagarbeidere og sykepleiere. Det trengs å erkjenne problemet, rekruttere, utdanne, ansette og beholde. Det vil bli kostbart, og det må gå over lang tid. Det framskrevne gapet mellom tjenestebehov og personellressurser øker år for år og blir raskt alt for stort til å kunne håndteres med kortsiktige ad hoc tiltak. Det trengs langsiktig planlegging for 20-30 år fremover med tallfestede behov og tiltak som synliggjøres i de årlige offentlige budsjettene. Bare slik kan det bygges en beredskap som opprettholder velferdsstaten og en verdig offentlig eldreomsorg så langt fram som de statistiske framskrivningene rekker.

Prognosene er som alltid beheftet med mye usikkerhet, og mer jo lenger fram de går. Men de er det beste vi har å holde oss til som grunnlag for å møte fremtiden med nødvendige tiltak. Det er godt mulig at utviklingen ikke blir fullt så ille som framskrivningene viser. Men det er antakelig like sannsynlig at utviklingen går den andre veien og blir enda mer ugunstig.

Vi har søkt gjennom hva partiprogrammene for stortingspartiene sier om helsepolitikk og eldreomsorg. Alle har lange lister over forhold de vil gjøre bedre. Noen få har enkle formuleringer om at de vil sørge for tilstrekkelig helsepersonell uten nærmere angivelse av tiltak, de fleste sier ingenting om personellbehov, hvordan bemanning av fremtidens helse- og omsorgstjenester skal finansieres og hvilke prioriteringer de er villige til å gjøre for å sikre dette. Programmene gir et forstemmende inntrykk av at alle mål og all planlegging bare er rettet mot dagens samfunn. Ingen omtaler planer eller tiltak for en langsiktig beredskap for å forebygge en kommende personellkrise i helse- og omsorgstjenestene.

Når krisen slår ut i full blomst, kan ingen unnskylde seg med at de ikke visste. Tallenes tale er klar nok. Hvem tar ansvaret?