Gå til sidens hovedinnhold

Når får vi komme tilbake til normalen? Vi er ungdommer bare én gang

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Et annerledes år. Jeg husker veldig godt den dagen vi så på pressekonferansen som regjeringen holdt, på storskjermen i klasserommet. Jeg husker spenningen i klasserommet, da vi alle trodde at koronaen skulle vare i en uke eller to. Tanken om å ikke trenge å dra på skolen var fristende. Det var rett og slett glede og jubel i gangene på skolen når vi fikk vite at det ikke ble noe skole fremover. Når jeg nå tenker tilbake på det, så var det litt kortsiktig tenkt. Så pakket vi sekkene og dro hjem. Der ble vi i flere måneder.

Hjemmeskolen var midt i blinken for meg. Jeg fikk styre mine egne dager og lage mine egne rutiner. Stor iskaffe til første skoletime hver dag. Lærerne lærte oss raskt hvordan vi skulle bruke teams, og da var hjemmeundervisningen i gang. Det var rart å se lærerne bak en skjerm. Det var uvant. Vi sjekket inn i teams om morgenen kl 09.00 hver dag. Hvis noen ikke møtte opp på disse møtene, ble de ringt opp av lærerne og fikk beskjed om å få rumpa i gir fordi nå var det teams møte. Hjemmeskole var på mange måter avslappende. Man slapp å forholde seg til den dårlige delen av det sosiale på skolen. Det ble mindre fokus på å prestere på noe annet enn det faglige. Noe som hjalp meg og mine karakterer til å bli enda bedre. Lærerne var heltene under hjemmeskolen. Jeg er så utrolig takknemlig for de lærerne vi har på Sommerlyst skole. De har hjertet utenpå skjorta for elevene sine. Slik som en av mine lærere Odd Røsvik bruker å si.

Det sosiale livet tok slutt. Takk og lov for Snapchat. Det var ikke noe mer “Jeg skal til den ene og den andre “. Det ble slutt på besøk, slutt på trening, slutt på alt som ikke foregikk innenfor familien og min egen kohort. Jeg opplevde dette som litt avslappende. Jeg fikk reflektert over dette med å ha et behov for å være veldig sosial. Stort sosialt nettverk var ikke det viktige lengre. Likevel savnet jeg vennene mine, fellesskapet og alt vi delte. Under pandemien og hjemmeskolen satt jeg plutselig pris på å ha en lillebror. Begge foreldrene mine var på jobb, mens jeg og lillebror satt hjemme og hadde skole i lag. En annen ting jeg satt veldig pris på var å ha en firbent venn som jeg tok hver dag med på tur! En låne-kompis som ble en del av hverdagen under pandemien. Meg som hundeelsker satte litt ekstra pris på det.

Bekymringene var mange under lockdown. Jeg var bekymret for besteforeldrene mine. For at de skulle bli syke. Vennene mine som er i risikogruppen, og mange slike bekymringer. Man blir sittende mye bak skjermen, og slik som sosiale medier er i dag, er dette nødvendigvis ikke så positivt. Jeg fikk plutselig mye tid til å tenke og reflektere over ting. Hvor lenge skulle denne perioden vare? Når får vi komme tilbake til normalen? Vi er bare ungdommer en gang. På dette tidspunktet kunne jeg ikke huske når jeg sist klemte en person som ikke var de fra husstanden. Og for en person som liker å gi klemmer, var dette veldig rart. Måten vi hilste og hilser på andre mennesker i dag er veldig spesielt. Nødvendig, men spesielt.

Sommeren 2020 var også annerledes. Vi fikk mye tid til å være med familie, kjøre rundt og oppleve mye og skape nye fine opplevelser. Jeg fikk dratt til Lofoten for første gang, om jeg tør og si det. Der var der naturligvis mengder med folk fra alle kriker og kroker i landet. Jeg tror oppriktig at jeg ikke kunne ha hatt en bedre sommer. Vi fikk besøkt så å si alle i slekten vår, og det kunne ikke vært bedre enn som så. Så til tross for all koronaen og smittereglene fikk jeg hatt en perfekt sommer. Høydepunktet fra sommeren var noe jeg hadde ventet på i 15 år, min egen lille firbente pelsdott ved navn Filippa!

Et helt år av en ungdomstid er ikke bare et år, det er en evighet. Det er vanskelig å ikke vite når dette skal ta slutt. Vi har gått glipp av en viktig del av ungdomstiden, men samtidig opplevd ting vi ellers ikke hadde opplevd. Min drøm har alltid vært og reise til USA på utveksling. Først var Trump problemet, nå gjør Covid det enda vanskeligere. Kanskje får jeg ikke muligheten, men det er fortsatt håp. Koronaen har gitt oss alle begrensninger. Men det gir oss muligheten til å tenke annerledes. Jeg som person har endret meg under denne perioden. Samtidig som at dette året har brakt fram mye negativitet, har det også fått fram den mest engasjerte delen av Mille Hult, noe som er helt supert og har gitt meg muligheter til å bruke mine styrker på en god måte! Det er jeg veldig takknemlig for.

  • Er du ung og har noe å fortelle om hvordan du har tatt det under pandemien? Skriv til Nordnorsk debatt. Legg gjerne ved noen bilder. Du kan bruke skjemaet på nettsiden vår eller maile til debatt@nordlys.no. Hilsen redaksjonen

Kommentarer til denne saken