Terningkast 4: Vi har et popband i byen, poppeling poppelang!

BADGER: Øiiiii! Vokalist og frontfigur Håvard Stangnes er klar: Hvis du ikke liker Badger skal han stikke en finger i øyet på deg. Hardt!
Foto: Lina Livsdatter

BADGER: Øiiiii! Vokalist og frontfigur Håvard Stangnes er klar: Hvis du ikke liker Badger skal han stikke en finger i øyet på deg. Hardt! Foto: Lina Livsdatter Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

BADGER «Stars, Guitars & Motorcars»

DEL

«Sommeren er ikke over! Rull ned soltaket [...]» og så videre, skriver Tromsø-bandet Badger i sitt eget presseskriv. Som om man trenger sommer og sol for å høre på pop. Det er selvsagt bare tullball. Snarere tvert om kan nettopp pop være den kulturelle dosen D-vitamin man trenger når det lakker mot høst, mørketid og dekkskift. Og derfor tar vi mot gode popplater uansett årstid. Det er innholdet vi er opptatt av.

Badger har vært der ute i det som føles som en mannsalder, noe som siden midten av nittitallet også bekrefter. Femten år er en mannsalder i popbransjen, men et par EP-er og tre fullengdere på samme tid indikerer at de ikke har hatt det travelt. Flere utskiftninger, av ymse årsaker, gjør at bandet har endret seg betydelig siden starten, og der de tidligere spilte på et mer begrenset register har nå kvartetten utvidet med blåserrekke, noe som har selvsagt har satt sitt preg på soundet.

På soulrockeren I Tell What You Wanna Hear høres de mer ut som syttitalls-Springsteen, Southside Johnny og Moneybrother, og det er også platas beste spor. På de mer neddempede og konvensjonelle poplåtene sliter de ofte med å treffe helt innertier, om det er aldri så bra musikalsk håndverk. For det er det selvsagt. Vokalist Håvard Stangnes har lenge vært en slags lokal Geir Sundstøl, der hans virtuose behandling av strengeinstrumenter har blitt benyttet av band og prosjekter i alle genre. Han står da heller ikke tilbake for hvem det måtte være i dette landet.

I Badger er han i tillegg frontfigur, og selv om han både synger rent og oser av selvtillit når de spiller live (der alt tilsier at dette er hans band, og ikke den sammensveisa gjengen man vet de er), er det ikke vokalen som er hans store styrke. Den kan tidvis virke litt stiv og sliter dermed med å opprettholde interessen i platas samfulle tre kvarter.

Og deri ligger videre litt av platas problem. Jeg hadde gjerne sett at den ble økset ned fra tolv til ni eller ti låter. Ikke minst er sistelåten Laziest Boy in Town en skikkelig knallert, med tre- og firstemt vokal, steel og masse kor. Teenage Fanclub ville vært stolte. Stars, Guitars & Motorcars er ei habil popskive, men nytes best i mindre porsjoner. Akkurat som sol og bading.

Stars, Guitars & Motorcars er ei habil popskive, men nytes best i mindre porsjoner

Artikkeltags