Terningkast 4: « [ ... ] opererer i skjæringspunktet mellom Aretha Franklin og Grace Slick»

Pristine.

Pristine. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Heidi holder ikke følelsene tilbake.

DEL

Liker du blues? Vil du ha det groovy? Gillar ni boogie? Ja vel, les videre.

Er du ute etter hip og metroseksuell indierock, med utstrakt bruk av romklang og synth? Stopp her.

Les flere anmeldelser.

70-tallsrock

Andreplata til Tromsøbaserte Pristine tilhører, ikke overraskende, førstnevnte kategori.

Bandet fortsetter der de slapp på førsteskiva, med bluesbasert 70-tallsrock som cruiser av gårde i fila mellom Led Zeppelin og Booker T. & the M.G.’s.

Det frenetiske Hammond-orgelet buldrer som en tornado på de rocka låtene, og ligger som et mykt fløyelsteppe bak kompet på balladene.

Gitarspillet er skittent og funky, og tydelig inspirert av de to Jimmy-ene Page og Hendrix – uten å falle for fristelsen til å blåkopiere.

Å kopiere innovatører er jo uansett dødfødt, og Pristines fremste identitetsbærer er sanger og frontfigur Heidi Solheim.

Holder ikke følelsene tilbake

Solheim er, som enhver god blues- og soulsanger, ikke i overkant opptatt av å synge klokkerent. Her holdes ikke følelsen(e) tilbake. Dama synger med baller, og alle som har hørt AC/DCs klassiker She’s Got Balls vet at det er en ordentlig kompliment.

I sine beste øyeblikk opererer hun i skjæringspunktet mellom Aretha Franklin og Jefferson Airplanes’ Grace Slick.

Innlevelsen og fandenivoldskheten hun uttrykker fra scenen, overføres nok en gang godt til plateformatet.

Høyt i kvalitetsbarometeret

De tre første låtene på No Regret legger lista høyt på kvalitetsbarometeret.

Hovedriffet på andrelåten She Won er direkte hypnotiserende, og Tell Me er et resultat av glimrende låtskriving, med et refreng såpass hektende at det burde klamre seg fast på diverse radio-spillelister en god stund.

Tittelsporet avviker fra sjangeren på resten av plata, og ender opp som en litt flat powerballade som muligens ville hørtes bedre ut gjennom et annet medium enn Pristine.

No Good Reason leveres i to versjoner; den ene med kun Solheim akkompagnert av den norske blues-høvdingen Bjørn Berge og de nypolerte gitarstrengene hans, og en dampende versjon med fullt band. Undertegnede foretrekker sistnevnte.

Semiballaden Beyond Retreat som runder av ballet er også platas beste låt. Der noen av de foregående låtene blir litt langdryge, kunne kvartetten heller kvernet litt lengre på denne.

No Regret er en sterk firer. Nå gleder jeg meg til å høre flere av disse låtene på konsert – som er Pristine sitt naturlige habitat.

Les flere anmeldelser.

Artikkeltags