Terningkast 3: Middelmådig fra Far

Artikkelen er over 11 år gammel

Bruce Springsteen - "Working on a dream".

DEL

Endelig var skiva her. Endelig på mange måter, egentlig. Endelig fordi Springsteen er en av få artister av den størrelsen som gjør at ei ny skive med han bestandig representerer noe mer enn bare ei ny skive fra en hvilken som helst annen artist. Det å sette på ei ny Springsteen-skive innebærer, iallfall for undertegnede, noe smått andektig. Og dessuten: Endelig var skiva her, for i det siste har jeg begynt å bli passe lei av den nærmest religiøse tilbedelsen fra The Boss til den nyvalgte sjefen i Det hvite hus. Det er nesten så man skulle tro han var ansatt av Obamas stab eller at han hadde blitt Sting. Riktig så ille var det heldigvis ikke, i tillegg til at det er all grunn til å tro Springsteen på hans brennende engasjement til å få et maktskifte og ei politisk endring over there, etter åtte år med en stadig mindre populær leder (han stod dessuten på som bare fy for John Kerry for fire år siden også).

Og det er selvsagt musikeren Springsteen som er årsaken til den nevnte andektigheten, for etter forrige rundes svært vellykkede fremstøt med Magic, og ikke minst 2006-overskuddsprosjektet We Shall Overcome: The Seeger Sessions, var det all grunn til å ha høye forventninger i 2008. Dessverre innfrir det ikke.

Working On A Dream er tidvis, og summa summarum, et fryktelig pålesset, glatt og nesten hult album. Det er heldigvis noen hederlige unntak her, men det berger uansett ikke helhetsinntrykket. Uansett, det flotte åpningssporet og åtte minutter lange cowboyeposet Outlaw Pete er en flott låt i god Springsteen-ånd, den riktig nok florlette, men likevel effektivt spretne folkrockeren What Love Can Do tåler mange gjennomhøringer, og ikke minst platas er bonusspor The Wrestler, løftet fra soundtracket til filmen med samme navn, er med på å berge plata fra å havarere i tom middelmådighet. Ikke mange andre i verden enn Springsteen er i stand til å skrive en så tilsynelatende enkel, akustisk gitarballade og samtidig fullstendig trollbinde som det han gjør her.

Ellers er det jevnt over utrolig likegyldig til å være fra denne kanten. Det kan late til at han har svidd det engasjementskruttet fra seg i sin iver etter å støtte Obama, for dette er langt unna det tidvis fresende innholdet som var på The Rising (2002) og for så vidt også Magic. Tittelsporet er verst; en regelrett uengasjerende og tam låt om det å være engasjert. This Life er en slapp utgave av No Surrender, Life Itself høres ut som noe The Byrds kasserte fra Fifth Dimension og låten Kingdom Of Days er en ballade så overdrevent svulstig at den allerede etter tre gjennomlyttinger er effektiv fjernet fra min egen iPod.

At han fyller 60 år i 2009 er likevel smått utrolig. Han synger fortsatt uforskammet bra, og E Street Band høres fortsatt ut som det unike bandet de er (The Last Carnival er for øvrig en hyllest til nylig avdøde medlem Danny Fedrici, bandets tangentvirtuos). Men det er ikke nok, for vi vet at det bor så fryktelig mye mer der inne.

At Springsteen fortsatt overgår mange av sine samtidige selv med denne skiva er heller ikke gangbar vurderingsmynt. Dette er en solid nedtur etter Magic og et album som spriker så mye at fyllstoffet pløyer over de få tilløpene til vaskeekte toppnivå fra mannen.

Artikkeltags