At band fra scenekanten flørter med at de spiller i verdens flotteste by, med verdens fineste folk etc., er slettes ikke uvanlig. Men i Band Of Horses sitt tilfelle virker det ganske genuint, med et bilde av Ishavskatedralen som bakteppe. Vokalist Ben Bridwell og hans utvalgte våpendragere får da også en massiv kjærlighetserklæring i retur fra folket på Vallhall under åpningslåten The First Song.

De fleste av bandets sterkeste låter er å finne på deres to første album Everything All The Time og Cease To Begin, og naturlig nok må mye av det ferskere materialet vike for deres noe eldre slagere. Låtene inneholder nok lim til at de sitter klistret i hjernebarken, og bandets poppa folkrock evner å appellere til både Mor og datter, og muligens en og annen sprek Bestefar.

Seattle-gruppa overrasker positivt med å gjøre flere av låtene sine i ny lyddrakt. På plate kan arrangementene bli litt ensidige, men vokalist Ben Bridwell og hans våpendragere lykkes i å variere intensiteten i fremførelsen, ofte med to- og flerstemt sang. Musikalsk plasserer de seg i landskapet mellom Brian Wilson og Neil Young, og det er selvfølgelig langt fra den verste plassen å befinne seg.

Cigarettes, Wedding Band brekker på en positiv måte litt opp i kosestemninga som preger konserten, og balladen No One’s Gonna Love You sørger for mange fuktige øyekroker og lightere i været. Sistnevnte blir høydepunktet for undertegnede, men det var åpenbart ikke låten folket ventet på.

Mega-hiten The Funeral kommer en stund før bandet avslutter, og etter denne tynnes det kraftig ut i publikumsrekkene. Band Of Horses holdt det sånn sett gående litt for lenge, men jeg synes konserten var såpass hyggelig at dette blir en sterk firer.