Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Innfrir de høye forventningene

Artikkelen er over 7 år gammel

MONICA HELDAL «Boy From The North»

Mitt første møte med henne var en TV-opptreden, der hun spilte den selvkomponerte låten Conman Coming, backet av Kjartan Kristiansen, Erland Dahlen og Geir Sundstøl; et aldri så lite drømmeteam av musikalske makkere. Men det var Heldal selv som stjal oppmerksomheten, med en stilsikker gitarklimpring og en modenhet det er sjelden man ser på ukjente og ferske artister her til lands.

Den unge damen spilte en krysning av folkrock og bluegrass, som om hun var en durkdreven veteran som aldri hadde gjort annet. At hun hadde drahjelp fra de ovennevnte tydet da også på at undertegnede hadde sovet i timen; slike talenter skal man oppdage lenge før de havner på TV og bistås av crème de la crème av norske musikere.

En singel og flere turneer og festivalopptredener senere er hun nå ute med debuten, og det er gledelig å kunne slå fast at det ikke var noen falsk alarm, men at vi her har å gjøre med en artist vi bokstavelig talt vil høre mye mer fra i årene som kommer. På debuten er hun også godt hjulpet av et aldri så lite dream team, med Cato Salsa Thomassen og Øyvind Blomstrøm på gitarer, Børge Fjordheim på trommer og ingen ringere enn Danny Thompson, den britiske folkrocklegenden, på ståbass.

At hun allerede menger seg med musikere på dette nivået sier da også noe om Heldals eget nivå. Hun er ikke «lovende» eller «talentfull», men noe så sjeldent som en debutant som høres tilforlatelig trygg og sikker på hvor hun vil. Og så må vi slutte å omtale artister på 22 år som om de var uskyldige og underutviklede barn. Neil Young var 23 da han ga solodebuterte (og da hadde han gitt ut tre skiver med Buffalo Springfield). Townes 24 år. Dolly Parton 21, osv.

Hennes folk/roots-baserte musikk er nokså tradisjonell, med større vink til den britiske tradisjonen enn den amerikanske, men det er – for ordens skyld – ikke ment som et minus. Takk og lov lager og fremfører hun musikk hun selv ville kjøpt og lyttet på; for dette er helt åpenbart en artist som har hørt mye på musikk, en nødvendighet om man skal kunne levere på et visst nivå. Det er dessverre ikke nok å ville spille gitar og synge fint.

Jeg er fortsatt usikker på hvor slitesterkt dette albumet er over tid, men jeg lar uansett tvilen falle henne til gode, da Heldal er et befriende pust i Musikk-Norge, som det oser både ambisjoner, spilleglede og ahem... talent av (sorry). Se opp for festivalpressemeldinger og ytterligere TV-opptredener i nær fremtid og de kommende år. Heldal er rett og slett for bra til å være noen døgnflue, og hun har potensial i seg til å slå an veldig bredt; fra unge hipstere som frekventerer festivaler og klubber, til gubber og kjerringer som elsker musikk og blir glad av å oppdage nye generasjoner som bærer en stolt tradisjon videre.Og de som står med én fot i begge leirer. Velkommen skal hun være, om enn noe forsinket fra denne penn.

Kommentarer til denne saken