Turnéåpning i Tromsø for Thomas Dybdahl som i løpet av to år har gått fra å være en totalt ukjent fyr med skarre-r'er, skjeggstubber og gitar til å bli landets ukronede melankolikonge. Og derfor er det kanskje ikke så rart med en viss spenning i kroppen ved starten av en turné som skal overbevise nasjonen om at jaggu gjorde de rett da de røsket med seg Stavangermannens oktobertrilogi, One Day You'll Dance For Me, New York City, ut av platebutikkene i et tempo som førte den rett til topps på VG-lista.

Dybdahl og hans fire medmusikanter åpnet med den fine og ferske Don't Lose Yourself i en seig, men energisk versjon. Hovedpersonen sjøl var tydelig innstilt på å gi jernet, og brukte stemmen sin for det den var verd. Det er ganske mye, for Dybdahl har en imponerende dynamikk i stemmen, vokalen hans beveger seg ubesværet fra den aller mørkeste kjelleren til det lyseste loft med åpne vinduer, sol, og fuglekvitter.

Spørsmålet er likevel om han innledningsvis ville for mye, om han rett og slett var noe overtent. Det virket som han prøvde å gjøre alt på en gang, dessverre framsto det som noe maniert og masete. Det kombinert med åpningskonsertnerver og at låtene fra One Day You'll Dance... ikke holder det samme høye nivået som mannens to første album, gjorde at det tok litt tid før publikum smeltet.

Men smeltet gjorde de. Da Dybdahl etter hvert ble varm i den elegante enkeltspente dressen, senket skuldrene, stolte mer på kraften i låtene sine, og dro fram den ene perlen etter den andre fra ... that Great October Sound og Stray Dogs, var det bare et spørsmål om hvor stor seieren skulle bli.

Fantastiske From Grace var nettopp det, fantastisk, og Dybdahl virket oppriktig rørt over publikums spontane allsang. Et fullsatt Driv fant fort ut det som alle som fikk med seg mannens konsert på samme sted for et halvt år siden, fant ut. At Thomas Dybdahl faktisk er bedre live enn på plate, han og bandet er utsøkte musikere, og det melankolske universet tilføres ytterligere dimensjoner fra scenekanten. Onsdag var det en distinkt tilleggsdimensjon av country over det hele, godt hjulpet av en framtredende pedal steel gitar.

Men først og fremst: En glødende artist med et flott materiale og en vilje og kjærlighet i forhold til det å formidle.