Terningkast 6: Fyller et tomrom i norsk rock

MODERNE KLASSIKER: The Good The Bad and The Zugly deler en halvliter på boks for å feire at de har fått en sjelden men velfortjent sekser fra Nordlys.

MODERNE KLASSIKER: The Good The Bad and The Zugly deler en halvliter på boks for å feire at de har fått en sjelden men velfortjent sekser fra Nordlys.

Artikkelen er over 6 år gammel

Punk sånn det skal låte.

DEL

Oslopunkerne i The Good The Bad and The Zugly har vært et lite undergrunnsfenomen til nå. Sjokkerende bra konserter og fire bejublede sjutommere har gitt ekstremt høye forventninger til deres etterlengtede debutfullengder. Da er det ingenting som er bedre enn at de innfrir så til de grader med det perfekt titulerte Anti World Music.

Kvintetten spiller skitten og energisk punkrock i god Oslo-tradisjon, med sterke referanser til den forrige gullgenerasjonen fra tigerstaden med tidlig Turboneger, Gluecifer og Anal Babes som fanebærere. Men det passer fint med malen all den tid gjengen består av tidligere medlemmer av Datsun, Wonderfools og The Abusers.

Når plata i tillegg er mikset av Tommy «Manboy» Akerholdt, trommeslager i dagens utgave av Turboneger og tidligere gitarist i Silver, er det naturlig at referansene peker ned i hovedstadens undergrunn en gang på 90-tallet.

Det er på ingen måte nyskapende, men heller en frisk videreforedling av punkens grunnpilarer, samtidig som instrumentalistene innehar den tekniske finessen vi vanligvis finner hos utøverne av den beslektede, men hardere hardcoresjangeren. I en tid hvor de unge bandene velger sistnevnte fyller The Good The Bad and The Zugly det store tomrommet som har vært i norsk rock siden Turboneger sluttet å være punk.

Bandet besitter et låtskrivertalent uten om det vanlige, og i stedet for å lene seg på de allerede genierklærte sjutommerne som fundament, disker de opp med 12 splitter nye punkperler. Det eneste som peker bakover er oppfølgeren Oslo Johnstown Pt 2.

Selv ikke undergrunnshiten Sitter Fast i Hælvete har fått plass på det vel 26 minutter lange albumet. Det vitner om en enorm selvtillit og grenser til å være en uforskammet markering av styrke overfor andre punkband.

Festen åpner med Reaction Formation, med en hylles til Turboneger, samtidig som det er et spark til tidligere frontfigur, Hank von Helvete. Siden går det slag i salg med frenetisk og tilgjengelig punk, blottet for dødpunkter. Om noe skal utsettes på produktet er det de til tider i overkant infantile tekstene. Men så er dette punkrock som er så langt unna Bob Dylans notathefter det er mulig å komme.

Anti World Music er den beste norske punkskiva på fryktelig mange år.

Artikkeltags