Terningkast 3: Et debutalbum som ikke imponerer et rockhjerte

Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

DULL BOY JACK «Keeping the Dogs Fed»

DEL

Det siste jeg hørte av dem var en EP fra 2012, og da var det mye å sette fingeren på, innholdsmessig som teknisk. Takk og lov har de fått mer dreis på det tekniske når deres første fullengder nå foreligger. Produsent Yngvar Mehus har lenge vist at han har talent, men er nå en lokal superressurs som får selv billige innspillinger til å låte som svindyre produksjoner gjort over dammen.

Dull Boy Jack bør således være glade de har fått han med på laget. For det trengs. Det åpner med singel/video-sporet King of Shit’n Fail, en låt som plasserer seg i det noe loslitte landskapet der Faith No More, Rage Against The Machine, Clawfinger og likesinnede tråkket det relativt flatt for drøyt 20 år siden.

Rent teknisk later de til å ha tatt sjumilssteg (hvis de har samme trommis som på EP-en er det bare å gratulere med virkningsfull øving og praksis. Hvis ikke er det bare å applaudere nyervervelsen). Jeg har aldri vært opptatt av om band er nyskapende eller ikke, så lenge de har dreisen på det de driver med.

Problemet med Dull Boy Jack er at de er så himla langt unna de bandene som virkelig kan spille denne avarten av hard, energisk rock. Ikke minst i Norge har vi hatt (og har fortsatt) uhorvelig mange av dem. Dette er ikke direkte dårlig, men det er først og fremst et band man hører ikke har sjans der ute i møte med de som bedriver det samme.

I tillegg mangler de en eller annen x-faktor i form av et eller annet. For det har de ikke. Vokalisten har sine klare begrensninger, ligeså hans engelske tekster og fremføringen av disse. I tillegg er litt vrient å skjønne om det er noe humor her eller om det hele er ment ironisk. Jeg vil jo gjerne ta dem på alvor, men de gjør det i så måte ikke lett for seg selv med et image og et tekstunivers som er verken er tilstrekkelig harry og infantilt til å være sjarmerende eller overbevisende nok til å tro på det.

Hardrockens univers er brolagt med harry image og klisjéfulle blødmer. Det er helt greit. Men da må du iallfall ha de hektende riffene eller de dritbra låtene. Helst begge deler. Dull Boy Jack har dessverre ingen av dem, og det burde være lov å forvente såpass etter åtte års eksistens og et års arbeid i studio.

Dette er ikke direkte dårlig, men det er først og fremst et band man hører ikke har sjans der ute i møte med de som bedriver det samme

Artikkeltags