Terningkast 5: En mørk og nesten prikkfri triumf

Satyricon

Satyricon Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Satyricon innfridde på Aurora Noise på Kulturhuset, mener vår anmelder.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Du kjenner scenarioet. Du er i utlandet og får spørsmålet om hvor du er fra. Du svarer høflig at du er fra Norge. Men før du en gang får muligheten til å forklare at du bor langt, langt oppe i nord, over polarsirkelen der det ikke er lyst ute på vinteren, blir du avbrutt: «Aahhh. Norge. Black Metal!».

Mye av skylden skal gis til Satyricon, en av de viktigste eksportører av nordisk mørke.

Og i går sto black metal-sjangerens kanskje viktigste band på scenen i Tromsø igjen. Et band som kan fylle de store salene i så vel Bogota som San Francisco; selve symbolet på hvor store norske undergrunnsband kan bli i det store utland.

Det er lett å skjønne hvorfor. Glem all krangling om hvorvidt Satyricon har mistet seg selv i et forsøk på å nå ut til et større publikum. Live er bandet en uforbeholden vinner.

Den gode oppskriften

«Tromsø! På tide at vi er tilbake», roper vokalist Satyr ut til stormende jubel etter førstelåta. Derfra er den nesten en og en halve timen som følger en tilnærmet prikkfri triumf.

Det er nemlig bare å bøye seg i støvet for Satyricons oppskrift: sjeldent gode musikere, en kledelig settliste og et usedvanlig proft sceneshow. Resultatet er et liveband som fremstår akkurat som verdensstjerner bør.

Bortgjemt geni

Det største geniet er kanskje musikeren som er minst synlig. Frost (eller Kjetil-Vidar Haraldstad om du vil), mannen gjømt bak det som ser ut som 124 forskjellige trommer, leverer på et nivå som få klarer å komme opp på.

Her snakker vi om en mann som sannsynligvis kan latterliggjøre selv de mest avanserte trommemaskiner.

Ikke det at noen av de andre gjør seg bort. Frontfigur Satyr (a.k.a. Sigurd Wongraven) er såpass stødig i leveringen at han får selv langdryge anekdoter om hvor fint det er å ha et publikum til å virke betimelig.

De avslutter konserten med tre bautaer i katalogen. Trioen K.I.N.G., Fuel for Hatred og Mother North gir ikke bare publikum en ekstra dytt. Det viser også utstrekingen i bandets repertoar. Om du liker det på plate eller ikke spiller ikke så stor rolle. Live er det helt uangripelig.

Dette spilte de:

  • Now, Diabolical
  • Black Crow
  • Forhekset
  • The Wolfpack
  • Repined Bastard Nation
  • Nemesis Divina
  • The Pentagram Burns
  • Hvite Krists Død
  • That Darkness Shall Be Eternal
  • The Sign of the Trident
  • To the Mountains
  • K.I.N.G
  • Fuel for Hatred
  • Mother North

Det er nemlig bare å bøye seg i støvet for Satyricons oppskrift: sjeldent gode musikere, en kledelig settliste og et usedvanlig proft sceneshow. Resultatet er et liveband som fremstår akkurat som verdensstjerner bør.

Artikkeltags