Terningkast 5: Det var da på høy tid

THE NORTHERN LIES: I flere år har Tromsø-bandet gjort seg positivt bemerket som liveband rundt om. Nå foreligger endelig debutplata. Den har rett og slett blitt veldig, veldig bra.	Foto: Marius Fiskum

THE NORTHERN LIES: I flere år har Tromsø-bandet gjort seg positivt bemerket som liveband rundt om. Nå foreligger endelig debutplata. Den har rett og slett blitt veldig, veldig bra. Foto: Marius Fiskum

Artikkelen er over 5 år gammel

THE NORTHERN LIES «Midnight Medicine»

DEL

Når tre av Tromsøs mest begavede musikere slår seg sammen, er det selvsagt lov å håpe at det også blir søt musikk av det. Men det er langt fra noe selvfølge.

Nå har merkelappen «supergruppe» lenge hengt på ved fiffige bandnavnet, uten at dét i seg selv er spesielt sexy. Normalt betyr nemlig slike konstellasjoner mellom mange andre og høytfungerende prosjekter at det er noe halvveis; at de holder igjen sine beste låter til de bandene eller solokarrierene de til vanlig eksisterer i. Det er heldigvis ikke tilfelle i The Northern Lies. Dette er sågar et band som går utenpå det de tre hovedmedlemmene har drevet med til vanlig.

De var i utgangspunktet en duo, der Anne Nymo Trulsen (mest kjent fra bejublede Hekla Stålstrenga) og Henry Johnsen (frontfigur i rock’n’roll-bandet The Considerate Lovers) spilte sjarmerende folk/country, med noen egne låter, ispedd smakfulle covervalg av personlige favoritter. Etter hvert fikk de med seg Håvard Stangnes (Badger, Washington, 666 m.fl.), og i løpet av kort tid fremsto de som et av de mest sikre kort å sjekke ut på livescenen i Tromsø, og som et av de mest lovende bandene her i nord på mange år.

Siden den gang har det ikke akkurat gått i rakettfart (den første demoen ble spilt inn i Målselv for i hvert fall to og et halvt år siden), og det er kanskje like greit, og i hvert fall når vi nå sitter med det fulle albumet ferdigstilt. Jøye meg, så bra det har blitt.

The Northern Lies er et band der rollene synes noenlunde demokratisk fordelt, noe det helt sikkert er også, men som lytter oppleves dette likevel først og fremst som det eminente folk/americana/roots/ country-bandet (fyll inn det du eventuelt synes mangler) til Henry Johnsen. Det er han som i hovedsak fronter bandet som hovedvokalist, og han skriver i tillegg brorparten av musikken.

Og Johnsen er et sjeldent talent, som ikke står tilbake for særlig mange andre her til lands. Én sak er at han har en helt forbløffende evne til å spa ut stadig nye og fabelaktige låter. Faktisk kunne jeg godt levd med at dette bandet gjorde nye og neddempede versjoner av det beste han allerede har laget for The Considerate Lovers, et frustrerende band som alltid har vært voldsomt begavet, men som mer eller mindre har surret bort potensialet sitt i sendrektighet og latskap.

At han nå skviser ut helt nytt materiale for The Northern Lies sier bare alt. Henry skriver låter som ofte gir assosiasjoner til spesielt Gene Clark og Greg Cartwright, jeg kunne ikke gitt særlig bedre attest, der ofte mollstemte låter krydres med hjerte/smerte-tekster levert av en vokalist som synger med en troverdighet som om nervene henger utenpå ham. Enten han synger gospel, soul, country, blues pop eller rock høres det alltid så forbanna tilforlatelig og bunnsolid ut. Og han har aldri vært bedre enn han er her.

Og det er neppe tilfeldig. Med musikere av Stangnes’ og Trulsens kaliber i ryggen virker det som om Johnsen i enda større grad senker skuldrene og drar på med ytterligere selvtillit. Det er lett å skjønne og langt fra noe sjokk. Trulsens lett hese, tiltalende og nesten maskinelt presise stemme kler Johnsen perfekt (hennes egne Rain er også fin), og når da Stangnes med sitt arsenal av strengeinstrumenter (og kor, for den saks skyld) krydrer låtene ytterligere er det bare å takke og bukke.

Innleide og proffe bidrag fra Håkon Gebhardt (både som musiker og produsent) har også gjort dem godt. Det er i det hele tatt ikke mye å trekke ned på her. Sistelåten Come Sunny Days (pakket inn som vintage country/ swing) føles litt tøysete og forstyrrende, men er nok mer ment som en gøyal slutt på ei plate med mange mollgrep, men den blir nok effektivt skippet over for undertegnedes del. Av flere potensielle høydepunkt er spesielt tittelsporet verdt å nevne, for ikke å glemme den bedårende hjertet-utenpå-steelgitaren-perla Cheap Love.

The Northern Lies er temmelig uangripelige i sitt musikalske prosjekt. De har en vokalist og en låtskriver fra øverste hylle, de er dritgode til å spille og aller viktigst: De elsker det driver på med. Når da i tillegg coveret og innpakningen er så innbydende, er det bare å konstatere at vi her sitter med et av de bedre musikalske produktene vi har landet på Tromsøya. Her er det bare å glede seg til fortsettelsen. Håper det ikke tar tre nye år.

The Northern Lies er temmelig uangripelige i sitt musikalske prosjekt

Artikkeltags