Det finnes ikke noe som heter nordnorsk jazz.

Men hvis en skulle – bare for å fantasere litt – forestille seg at det fantes en musikk med visse nordnorske egenskaper – da ville en sannsynligvis komme nært den musikken bodømusikeren Jan Gunar Hoff fremfører på sitt piano på denne plata.

Ikke bare når han slår til med den nordnorske nasjonalsangen, Å eg veit meg eit land, mot slutten av samlingen, men også i storparten av de øvrige 13 komposisjonene som alle er skrevet av ham selv.

Første soloplate

Hoff har opptrådt som solopianist i en rekke konsertsammenhenger, men dette er faktisk hans første soloplate.

Det er noe storslått og romslig over det hele, Hoff formulerer seg med en klarhet i fremføringslinjene som er imponerende, og hans instrument-beherskelse er helt enestående.

Instrumentet i denne sammenhengen er for øvrig plassert i Sofienberg kirke i Oslo der akustikken er ideell og der stemningen skjerpes av at alt av moderne teknisk lydutstyr er tatt i bruk.

Musikken er meditativt og uendelig uttrykksfull, og det er både kontrast og tematisk kontinuitet i programmet.

Hans voksne karriere

Flere ganger ledes tankene hen til Keith Jarrett og hans mange lange konsertfabuleringer.

Komposisjonene her representerer mye av Hoffs voksne karriere, fra Brytning som var en del av et fire-satsers verk som han skrev og fremførte med sin kvartett ved de nordnorske festspillene i Harstad i 1992, til Mirror I og II som er mer eller mindre improvisert frem der og da.

Hoff peker på komposisjonene Fly North og Valse de Décembre, som spesielt inspirert av nordnorsk natur, og mange lignende stemninger finnes også i Sommernat og Feberdigte som er hans kommentarer til Knut Hamsuns dikting.

Enestående pianist

Platen er en påminnelse om hvilken enestående pianist Hoff er, en pianist som ikke går av veien for mer lekende og eksperimentell musikk der ikke alt minner om den foreliggende opplevelsen.

Det er nok å minne om hans forrige plate; Barexta, med den brasilianskelatinkunstneren Alec Acuña.