Susann Bjørnsen (23) leverte nylig et glimrende OL i bassenget i Rio.

Svømmeren fra Setermoen dro til med norske rekorder både på 50 og 100 meter fri, med tidene 25,05 og 55,35, og var strålende fornøyd – selv om hun gikk glipp av en semifinaleplass.

Ser man bare et godt år tilbake i tid, skulle man nesten ikke tro at det var mulig.

– Det tok kaka i fjor

Nordlys møtte Bjørnsen i Bergen, der hun nå er bosatt, og der forteller hun åpent om hvor langt nede hun egentlig var.

Svømming ble mer et strev og et mas enn den idretten hun elsket å drive på med, og å ha nådd et stort mål som å komme på landslaget virket ikke så forlokkende som man skulle tro.

– Det var sånn i tre års tid, men i fjor tok det kaka. Jeg kjente at det ikke var gøy lenger. Jeg var lei av å reise, og det var ikke noe kjekt å komme på leir. Jeg gråt mye og kom på trening med leppa nede på knærne, forteller Bjørnsen til Nordlys.

Hun takker spesielt kjæresten Erik Dorch (svensk toppsvømmer) og trener Finn Zachariassen i Bergenssvømmerne for at trivselen med idretten har kommet tilbake.

– Jeg bestemte meg til slutt for å være litt hard med meg selv, og gikk «all in» for 50 meter fri. Jeg fikk et nytt opplegg, der kjæresten min har hjulpet meg med styrkebiten. Jeg svømmer mindre, men trener like mye. Det opplegget, og satsingen på sprint, trivdes jeg godt med. I år har motivasjonen vært bra. Jeg har funnet noe som passer for meg, forteller hun.

Sa nei til landslaget igjen

Det endte med plass i Rio og et meget godt gjennomført mesterskap.

– Det var en sinnssyk opplevelse, sier 23-åringen fra Bardu, som også har klart å få bukt med tidligere nervøsitet i store mesterskap.

– Jeg har noen slaviske rutiner jeg bruker, og som jeg klarte å ta med meg inn i OL. Det handler om en nøyaktig plan om når jeg skal spise frokost, dra til hallen, kle på drakten og så videre.

Når hun har funnet sin egen sti og sine egne metoder som fungerer, har hun også nylig valgt å takke nei til landslaget – for andre gang.

– Ja, det var vel i slutten av august jeg sa nei igjen, selv om jeg hadde kvalifisert meg inn. Jeg vil ikke endre på noe som har fungert for meg i år, sier 23-åringen, som er i gang med treningen igjen etter hjemkomsten fra Brasil.

– Det er første gang på lenge jeg har gledet meg til å komme i gang. Det føles godt, smiler hun.

(Saken fortsetter under bildet.)

 

Bjørnsen hevder at hennes tidlige nei til landslaget også gjorde at hun også ble holdt utenfor andre elitetilbud.

Derfor lar hun det skinne gjennom at oppturen i Rio smakte litt ekstra godt.

– Jo, det ble litt sånn «in your face», smiler hun og knytter neven.

Hun ønsker å satse videre med det opplegget hun nå trives med, og som sprintsvømmer på 50 meter i all hovedsak. Men klok av skade velger hun å ta ett år av gangen, og har foreløpig ikke Tokyo-OL i 2020 som noe uttalt mål.

– Altså, det er fire år til. Når jeg har fått en sånn personlig suksess, er det klart at tanken på Tokyo er der umiddelbart – men jeg tar ett år av gangen, og trives bare med at motivasjonen er til stede.

– Først er det kortbane-VM i Canada i desember og langbane-VM i Budapest til sommeren, der jeg er forhåndskvalifisert til begge mesterskapene, sier Bjørnsen.

Jobber i vennens minnearena

Med tiden ønsker hun å gjenoppta sykepleierstudiene hun tidligere startet på.

Inntil videre har hun en passende jobb ved siden av idretten, som vakt i Bergens nye, flotte svømmeanlegg Alexander Dale Oen arena.

Bjørnsen var selv til stede i Flagstaff i USA på leiren som endte så tragisk i april 2012, der Dale Oen falt om og døde 26 år gammel. Hun tenker ofte på toppsvømmeren hun kjente når hun er på jobb.

– Det var et vanvittig sjokk. Vi ble først oppringt, og så samlet på et hotellrom, der alle gråt. Jeg var vel litt i sjokk, for jeg husker at jeg bare tenkte «vi har jo legen vår her, dette går fint». Så husker jeg at jeg ringte mamma og hulket så mye i telefonen at hun ikke hørte hva jeg sa, forteller Bjørnsen.

Hun får et lite smil om munnen når hun ser rundt seg og tenker på treningsarenaens og arbeidsplassens navn.

– Det er veldig flott at den har fått det navnet. Han pushet jo på og hadde en stor finger med i spillet da de fikk bygd denne hallen. Han var også veldig flink til å ta vare på oss yngre. Jeg husker jeg sto i heisen med han på en leir da jeg var 14-15 år, og han spurte om jeg var hun fra Setermoen – og sa han hadde hørt mye bra om meg.

– Jeg tenkte veldig på det første gang jeg gikk inn her, at «wow, dette er hans arena». Han er på en måte med oss her, da, smiler Susann Bjørnsen.