Vender seg mot Mekka

Foto:

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Tromsø har 614 muslimer. Noen er nybegynnere.

DEL

Dokumentaren Bak døren merket med «Inngang herrer» høres det en lav summing. Ti meter lenger inne i lokalet går en langhåret mann i grå kappe med en støvsuger i hendene. Mannen er australieren Andrew Ibrahim Wenham. Han er daglig leder i senteret og driver det sammen med kona Sandra Maryam Moe. Det teppelagte gulvet må være rent før fredagsbønnen i Masjid Al Noor setter i gang.

Masjid Al Noor har verken bønnespir eller kupler. Moskeen i smuget ved Storgata huser nesten halvparten av Tromsøs muslimer.

De er til sammen 614 stykker, og rundt 300 av disse har Al Noor som sin moské. Senteret har rukket å bli halvannet år gammel, og er delt i to, en kvinnedel og en herredel. Avdelingene har hver sin inngang, hvert sitt bønnerom, og hvert sitt oppholdsrom.

De aller yngste er unntatt fra inndelingen i dame- og herreavdelinger. Datteren Khadidja sitter ved Andrew Ibrahim sin side. Hun følger nysgjerrig med på hva faren gjør, og viser stor interesse for fotografens kamera. Hun smiler og trives tydelig i moskeen. De er opptatt av å ikke hysje og holde barna i ro. De får fritt spillerom og løper rundt i lokalet. Under bønnen følger Khadidja nøye med, og setter seg i armkroken til en av mennene som er der. Hun er med når mennene kneler i bønn til Allah.

Andrew Ibrahim kom til Tromsø fra Australia i 1987. Den gangen var han fallskjermlærer, og skulle være i Tromsø bare en liten periode. Men etter en kveld på byen, ble planene endret. På et diskotek i sentrum fant han tromsøjenta Sandra, og kort tid etterpå ble paret gift. Etter et opphold i Ibrahims hjemland Australia, flyttet de tilbake til Tromsø, hvor de i dag bor sammen med de fem barna sine. Til vanlig jobber han som snekker for sitt eget firma her i Tromsø, men tar seg fri hver fredag for å pleie moskeen. I tillegg er han ofte der på kveldene.

Verken Andrew Ibrahim eller Sandra Maryam var muslimer da de møttes. Begge hadde en kristen tro, men mange spørsmål kristendommen ikke kunne gi svar på. Sandra Maryam hadde imidlertid en muslimsk søster. På besøk hos søsteren og hennes mann fikk de to ofte høre om islam.

– I begynnelsen var jeg egentlig ikke så interessert i det som ble sagt. Men etter hvert skjønte jeg at islam åpnet meg på en annen måte. Jeg fikk svar på alt i verden gjennom Koranen, sier han.

Å konvertere til islam er ikke noe man gjør over natten. Det kan ta tid å gå fra en vestlig kultur. For Andrew Ibrahim tok det nesten to år før han så på seg selv som en ekte muslim.

Den første tiden ba de gjerne hjemme, men etter hvert gikk de oftere og oftere i moskeen.

Ibrahim synes det er lett å leve som muslim i Norge. Ekteparet har ikke hatt problemer med å følge norske regler. Likevel skjer det at folk snur seg etter kona som går i hijab på gaten. Det har de for lengst sluttet å bry seg om. Men ofte må Sandra Maryam forklare hvorfor hun ikke kan håndhilse på menn.

– Når en mann håndhilser på en dame, kjenner han hvor myk hånden hennes er. Det er det første steget mot intimitet. Derfor skal ikke muslimer håndhilse på det andre kjønn, sier Andrew Ibrahim.

Fredag er muslimenes hellige dag. I det klokka nærmer seg ett, fylles moskeen med folk. Mennene kommer inn døra, tar av seg skoene i gangen, ytterklærne i neste gang, før de går inn i bønnesalen. Alle hilser høflige på hverandre. Inne i selve bønnerommet begynner imamen på dagens bønn. Mennene som kommer inn i lokalet etter hvert, stiller seg vendt mot imamen, løfter hendene til skulderhøyde, mens de svakt hvisker noe for seg selv. Deretter legger de høyre hånd over venstre i kryss i brysthøyde. Igjen løftes armene hver for seg opp til skuldrene før de bøyer overkroppen mot gulvet. Opp igjen, før de går helt ned på alle fire og berører gulvet med pannen. Dette gjentas en gang før de setter seg ned for å høre på imamen.

I rommet sitter 25 mannfolk. Imamen gjennomfører bønnen på arabisk, mens mennene sitter på gulvet med beina i kors og lytter stille. På slutten deltar de alle i bønnen. På rekke og rad kneler de på gulvet, og ber høyt til Allah.

«Det er ingen annen Gud enn Allah, og Muhammed er hans profet».

På den andre siden av veggen sitter damene og gjør nøyaktig det samme som mennene. De ser ikke imamen, men gjennom en mikrofon hører de alt som foregår i naborommet.

På toppen av Kroken bor en familie på fem. Det er få ting i leiligheten som tyder på at dette ikke er en helt normal norsk familie. Bortsett fra på veggene, der det henger bilder med en skrift nordmenn flest ikke forstår. Skriften er arabisk, og teksten er utdrag fra Koranen. Siv Samira Kofoed og Arvid Omar Bergesen er begge tromsøværinger som har konvertert til islam.

Historien om hvordan paret ble gift er sukkersøt, og kunne passet i en hvilken som helst romantisk film. Som 15-åring ble Siv Samira utplassert på en dagligvarebutikk i Tromsø. Der jobbet Arvid Omar, og det oppsto søt musikk. I ett år var de kjærester før kjærligheten tok slutt. I 2005 møttes de igjen, denne gangen som muslimer. Det tok ikke lang tid før de var gift.

– Om noen hadde sagt at neste gang jeg traff Arvid Omar var vi begge muslimer, ville jeg bare ledd, flirer Siv Samira.

Som unge voksne ble begge gift på hver sin kant, og de fikk tre barn hver. I 1994 konverterte Siv Samira til Islam.

– Jeg leste Bibelen, men skjønte at det ikke var rett for meg. Så begynte jeg å lese Koranen, det tok to uker før jeg var konvertert, sier Siv Samira.

Også Arvid Omar hadde spørsmål om livet som han ikke fikk svar på. Gjennom venner lærte han om islam, og leste flere bøker om religionen. Det endte med at han til slutt konverterer, og begynte å gå i moskeen. Der traff han igjen ungdomskjæresten Siv Samira. De begynte å snakke, og det kom fort til overflaten at følelsene fortsatt var til stede.

– Jeg sa bare til vennene mine at gammel kjærlighet ruster aldri. Da skjønte de med en gang at det var Siv Samira det var snakk om, sier Arvid Omar.

De ble gift etter kort tid, og bor nå sammen i Malmveien. Siv Samiras tre barn bor også der, mens Arvid Omar sine barn er på besøk fem dager i løpet av to uker. Til tider blir det trangt i den lille leiligheten. Siv Samiras unger er muslimer, mens Arvid Omars unger har ikke fulgt etter faren.

– Men de har godtatt valget mitt. Den eldste var vel litt nølende til å begynne med, men har vært med i moskeen og trives der. Han var overrasket over hvor vennlige folk var, sier Arvid Omar.

For muslimer finnes det regler for hvilke navn man kan ha. Dersom du heter Tor eller Kristian og konverterer til islam, bør du skifte navn. Norrøne navn, eller navn som kan tolkes til å tilhøre en annen religion, bør unngås. Men det er ikke påbudt for norske muslimer å ha et arabisk navn. Likevel er det mange som velger å gjøre dette. Både Arvid Omar og Siv Samira har tatt arabiske navn som mellomnavn. Dersom du søker opp Arvid i telefonkatalogen vil du fortsatt ikke finne hans mellomnavn, men de muslimske vennene kaller han for Omar. Navnet som kollegaene hans fant opp.

– Rett etter at jeg konverterte begynte de å spøke og kalle meg Omar. Jeg synes det var et fint navn så da tok jeg det som mellomnavn, sier Arvid Omar.

Det bedrives ivrig informasjonsvirksomhet fra det islamske miljøet i Tromsø. Siv Samira har oversatt flere informasjonshefter. Snart er en bok med innføring i islam på norsk ute på markedet, oversatt av Sandra Maryam Moe. Ofte får moskeen besøk fra skoleklasser. De er opptatt av at folk skal vite hva islam virkelig er.

– Folk er ofte redde for ting de ikke kjenner. Når de tenker på muslimer, kommer også terrorisme inn i tankene. Men ser jeg virkelig ut som en terrorist, spør Arvid Omar.

Selv om det er få tegn til at denne familien skiller seg ut, er det likevel ting som er forskjellig fra naboleiligheten. Fem ganger om dagen er det bønn, og da avbrytes alle andre gjøremål. Det er aldri bråk fra leiligheten, verken fra musikk eller festing. Men likevel er det mye som er helt likt. Ungene spiller Playstation, ser på video eller spiller spill. Det er viktig for foreldrene at ungene lever mest mulig som andre unger. Men grensene er likevel klare.

– Vi vil aldri la ungene våre være ut og bråke om kveldene. Klassefester og leirskole er også utelukket. Vi prøver heller å lage et bra alternativ for dem, som å dra på campingturer selv, sier Siv Samira.

For enkelte er det vanskelig å komme seg vekk fra jobb for å delta i fredagsbønnen. Arvid Omar jobber på et lager, og kan derfor ikke være med hver fredag. Men ikke fordi han ikke får lov. Det er samvittigheten ovenfor kollegene det kommer an på.

– Det er ofte trasig og ikke kunne være med de andre muslimene, men jeg kan ikke bare gå fra jobb. Da får de andre mer og gjøre og det vil jeg ikke. Vi har ofte mye å gjøre om dagene. Da tar jeg det heller igjen når jeg kommer hjem igjen, sier han.

Debatten om muslimske kvinners påkledning har vært het den siste tiden. Enkelte har tatt til orde for å forby bruken av hijab i norske skoler. Hijab dekker håret og halsen til kvinnen, og blir kalt et verktøy for å undertrykke kvinnen. Siv Samira er av en annen oppfatning.

– Jeg synes det er trist at det er en slik debatt. Det er jo vi som konverterer som velger å ta på oss hijaben. Jeg føler meg absolutt ikke undertrykt. Jeg synes det er ubehagelig at andre menn ser på meg. Er det ikke fint for mannen min at han er den eneste som får se hele meg, spør Siv Samira. Arvid Omar er enig.

Ingen av dem savner tingene som islam forbyr dem. Muslimer får blant annet ikke lov til å drikke alkohol eller spise svinekjøtt.

– Jeg har det bedre enn noen gang før, hvorfor skal jeg savne noe, undrer Arvid Omar.

Alle muslimer som har mulighet til det, bør reise til Mekka en gang i livet. Mekka er islams største helligdom. Hit drar millioner av muslimer hvert år for å rense seg. Arvid Omar og Siv Samira har fortsatt ikke besøkt byen, men drømmene er der.

– Vi har vel ikke planlagt noe ennå, men det er klart vi skal dit en gang. Folk snakker om at man blir trampet i hjel i trengselen, men om jeg blir det, dør jeg hvert fall renset, ler Siv Samira.

I et lite rom helt innerst i moskeen sitter seks menn bak pulter og med notatblokkene åpne. Foran tavla står lærer Balba og lærer elevene arabisk. Han jobber til daglig på universitetet, men underviser muslimene gratis to timer i uka. Arabisk er ikke et enkelt språk å lære seg. Bokstavene har ingen likheter med de vi kjenner godt, og alt må leses baklengs. Arabisk leses nemlig fra høyre til venstre.

På bakerste rad sitter Andrew Ibrahim. Han snakker norsk, men foretrekker morsmålet engelsk, og nå skal han lære seg arabisk. Kveldens leksjon går på bøyning av substantiv, til han- og hunkjønn. Rundt om i moskeen henger det flere vers fra Koranen på arabisk, så elevene jobber hardt så de skal forstå språket. Etter arabisk-undervisningen er det en kort pause før en av de daglige fem bønnene. De som er til stede på moskeen gjennomfører bønnen i fellesskap.

Så er det Koranskolen som står for tur. Seks til dels urolige unggutter fra 5 til 9 år, skal prøve å lære seg arabisk. På den andre siden av moskeen sitter jentene med samme oppgave. Lærer Omami Amin er tålmodig, selv om guttene ikke helt klarer å følge med på det de skal. Han siterer setninger på arabisk, og ungene skriver det ned i bøkene sine. Så er det fram til læreren for å se om de har skrevet riktig. Andrew Ibrahims sønn, Yakob, deltok også på arabiskkurset sammen med sin far, og er også på Koranskolen.

– Jeg synes det er artig å lære arabisk. Men det er ganske vanskelig, så jeg må øve mye hjemme, sier fem år gamle Yakob. Hans eldre bror Ismael går også på Koranskolen.

Ungene skal også lære å kjenne Koranen gjennom Koranskolen. Men siden de fortsatt ikke er stødige i arabisk blir dette vanskelig. Koranen er oversatt til norsk, men bønnene foregår på arabisk uansett hvilket land bønnen er i. Både Koranskolen og kurset i arabisk er åpne for ikke-muslimer og foregår på fredager og lørdager. Neste kursstart vil finne sted i august.

Muslimene i Tromsø har mange muligheter til å komme seg ut fra byen. Senteret har et bredt spekter av aktiviteter å tilby medlemmene. Tidligere i vinter ble det arrangert skitur til Håkøybotn, og snart er det isfiske som står for tur. Denne uken skal det også bli avgjort om senteret skal gå til innkjøp av et bordtennisbord. Så nå kan det komme til å gå vilt for seg i det bortgjemte huset i smuget.

Artikkeltags