Trollmannen som sendte dauinger etter folk, helbredet syke og stoppet Hurtigruten

Artikkelen er over 4 år gammel

Nå ser Kaaven og gutten at de døde fortærer piken. Da det er forbi, drar de to bort derfra. Og lysene slukkes i kirken, og det lyder et sus da de døde farer ut gjennom kirkedøren.

DEL

Baugen på hurtigruten skjærer gjennom nattsvart hav for om lag hundre år siden. Været er ganske pent, men det blåser en frisk bris fra havet inn mot land.

I salongen sitter en eldre, uflidd kar i pesk og komager. Stadig vekk spytter karen på golvet, til stigende irritasjon for de andre passasjerene og besetningen om bord. Flere ganger ber de ham slutte med griseriet, til ingen nytte.

En av mannskapene tar affære og klager til kapteinen som tar seg ned til salongen.

– Du får holde deg på dekk til vi er framme, sier kapteinen til den spyttende karen. Han etterkommer kapteinens ordre uten ett ord.

Kapteinen skal snart komme til å angre. Det viser seg nemlig at det er Johan Kaaven fra Indre Billefjord han har jagd ut på dekk.

Da kapteinen kommer opp på broen igjen, ser han til sin store forundring at skipet står stille til tross for at dampmotoren går for fullt. Verken vind eller strøm hindrer framdriften.

Mannskapet får straks ordre om å lete etter og reparere feilen. Etter en stund får kapteinen tilbakemelding: Alt er i den skjønneste orden. Likevel driver skipet mot land.

Kaavens rykte for å være trollmann er viden kjent. Kapteinen vil be om «godt vær» og sender en av matrosene ned på dekk for å hente Kaaven opp til broen.

Matrosen finner Kaaven ved rekka. Han spytter i havet og overser alle henvendelser fra matrosen som må gå tilbake til broen alene.

Kapteinen sender deretter ned styrmannen som pent ber Kaaven om å komme opp på broen slik at kapteinen får snakket med ham. Resultatet er det samme. Kaaven blir stående og speide ut i mørket.

– Dessuten, sier han, – jeg er ikke maskinkyndig.

Pålandsvinden driver stadig vekk hurtigruteskipet nærmere land. Det begynner å haste. Kapteinen ser for seg det verste, forlis, tap av menneskeliv, en ydmykende sjøforklaring. Han går selv ned til Kaaven og ber om nåde.

– Jeg er ikke maskinkyndig, er svaret.

Kapteinen trygler og ber. Skipet må få seile videre.

Da sier Kaaven plutselig : – Ja, nå går båten!

Lettet inviterer kapteinen Kaaven med til lugaren for en dram.

Han tar fram ei flaske brennevin. Problemet er bare at korka ikke er til å rikke. Kapteinen sliter og strever med en korketrekker, men er sjanseløs.

– Skal jeg hjelpe? spør Kaaven.

Kapteinen, rød i ansiktet av irritasjon, gir seg og lar Kaaven overta. Han gir flaska et ørlite kakk og korka spretter straks ut.

Kapteinen får flaska tilbake, men idet han skal skjenke, kommer det ikke en dråpe ut.

– Skal jeg skjenke? spør Kaaven, overtar flaska og fyller opp et glass. Han sier:

– Det er da hyggelig å kunne by kapteinen på en dram!

Slik er fortellingen. Johan Kaaven, bosatt i Indre Billefjord, skal med sine overnaturlige evner ha stoppet hurtigruten som passelig straff for kapteinen.

Dramatikken på hurtigruten er en av de mest kjente fortellingene om noaiden, sjamanen, helbrederen og seeren som har fått ry som en av de største på Nordkalotten i sin «profesjon». Han er Nord-Norges svar på Snåsamannen for noen generasjoner siden.

Det finnes langt sterkere historier om Johan Kaaven enn trikset på hurtigruten. Se opp for sterke scener senere.

Interessen for fortellingene om Kaaven er økende. For andre gang i teaterets historie setter Hålogaland Teater i vinter opp en forestilling om Johan Kaaven med tittelen «Mannen som stoppa hurtigruta».

Første gang teateret tok for seg Kaaven var i 1994. Da ble staben ved teateret så inspirert av fortellingene at det begynte å skje merkelige ting rundt dem:

Uventet og alvorlig sykdom oppsto. Et uvær stoppet plutselig da scenelyset ble tent. Folk mente de så Johan Kaaven selv.

– Alle vi som jobbet med stykket kjente at vi hadde en Kaaven rundt oss, uttalte regissøren Thea Stabell til Nordlys. På et tidspunkt trodde hun ikke at stykket, «Isblomst», var mulig å få i havn.

Det hører med til historien at problemene ga seg da det fiktive navnet på hovedpersonen ble droppet og Johan Kaaven fikk framstå med sitt egentlige navn på scenen. Kaaven finner seg ikke i hva som helst, het det da.

Takket være læreren og forfatteren Richard Bergh er et femtitall utrolige historier om den norsk-samiske noaiden og helbrederen godt dokumentert, også fra folk som møtte Kaaven før han døde.

Bergh kom sommeren 1960 til Lakselv som lærer. Han samlet inn folkeminner i samarbeid med presten Osvald Elvenes, og tok opp fortellinger på bånd fra nordmenn, samer og kvener.

Mange hadde utrolige historiker å fortelle. De mest utrolige handlet om Johan Kaaven fra Indre Billefjord.

Kaaven ble født i Repparfjord i Finnmark i 1836.

Han vokste opp med norsk far, fiskeren Andreas Johnsen fra Brønnøy i Nordland, og samisk mor, Inger Mosesdatter fra Hammerfest.

Da Johan var ett år flyttet familien til Kåven i Langfjorden nær Alta, der de hentet familienavnet fra. På 1860-tallet flyttet familien igjen, til Indre Billefjord. Der bodde Johan Kaaven resten av sitt liv. Han døde i 1918.

Finnmark i Kaavens levetid var spredt befolket med nordmenn og sjøsamer langs kysten og reindriftssamer i indre strøk. Fra 1860 kom store mengder finske innflyttere til området på grunn av hungersnød i hjemlandet. Kommunikasjonene var sparsomt utbygd. Tro og folketro sto langt sterkere enn i dag.

Opplysningene om Kaavens familiebakgrunn er spinkle. Det er derimot ikke beskrivelsene av hans utseende. Han var høyere enn de fleste i regionen. En markant ørnenese og kvasse øyne preget ansiktet sammen med uflidd hår og skjegg. Kaaven behersket norsk, samisk og finsk.

Det var noe med framtoningen hans som gjorde inntrykk på folk. Kaaven hadde åpenbart en naturlig autoritet i møte med sine medmennesker, et slags psykologisk overtak som han brukte aktivt. Han var både fryktet og respektert.

Det startet med det onde. I en tidlig fase av karrieren som noaide skal Kaaven ha brukt sine overnaturlige evner på grotesk vis.

En ung gutt fra Porsanger er kjæreste med ei jente fra Laksefjord. Jenta sviker ham og han går til Johan Kaaven for å få hevn. Han vil ha hjelp til å ta livet av kjæresten.

Det er nå det blir sterke scener. Richard Bergh gjenforteller historienen slik i et nummer av Norsk folkeminnelags skrifter fra 1968:

Kaaven spør: «Hvordan vil du ha henne tatt av dage? På hvilken måte?»

Det har ikke gutten tenkt over, og Kaaven sier:

«Det er en måte å få henne av dage på, men da må du selv bli med til Kistrand kirke. Men vi går ikke inn, for der blir ikke plass å komme inn i kirken. Vi skal stå utenfor. Når det blir midnatt, blir hun hentet fra Laksefjord. Men hør nu: Nu kommer mine hjelpere, de døde fra Porsanger, til å kjempe mot de døde fra Laksefjord. Hvis mine hjelpere vinner, så blir piken tatt av dage. Men hvis de døde fra Laksefjord vinner, så blir DU tatt av dage.»

Gutten blir redd, men det er ingen vei tilbake. Han må bli med Kaaven til Kistrand kirke.

De blir stående utenfor kirken, det lyder sus i luften, og der begynner en kamp. Tause står Kaaven og gutten og lytter. Suset gir seg og det blir stilt. De døde fra Porsanger har seiret. Det suser på ny i luften og kirkedørene springer opp.

Nu er det midnatt. I kirken blir lysene tent. Kaaven og gutten står og ser inn av vinduet hva som foregår der inne.

Fortellingen avsluttes med at kirketjener Johan Nilsen står opp og går for å slukke lysene i kirken. Kaaven stopper ham og sier at lysene vil slukkes av seg selv:

Nå ser Kaaven og gutten at de døde fortærer piken. Da det er forbi, drar de to bort derfra. Og lysene slukkes i kirken, og det lyder et sus da de døde farer ut gjennom kirkedøren.

Neste dag skal kirketjeneren til kirken for å fyre i ovnen. Man han føler seg ikke trygg, for han forstår at noe har skjedd der i løpet av natten. Da han kommer inn i kirken, ligger et menneskehjerte på alteret. Det har ikke Kaavens hjelpere maktet å fortære.

Sterk kost, med andre ord. Det synes kanskje Johan Kaaven selv også, når han får tenkt seg om. Han legger om stilen.

Etter et livstruende basketak med en «trollhval» på fjorden, lover han dyrt og hellig at han heretter bare skal gjøre godt. Fra å handle om en trollmann til skrekk og gru, går fortellingene over til å handle om helbrederen Kaaven. En stadig strøm av båter ror og seiler til gården hans.

Det spesielle med materialet som Richard Bergh samlet inn på 1960-tallet er at navngitte personer i mange tilfeller forteller om dramatiske hendelser i sin egen familie. Brystsyke døtre, som doktoren har gitt opp, blir friske igjen etter at Kaaven har undersøkt tilfellet. Han reparer også brukne ribbein, han fjerner smerter ved å stryke en kvinne tre ganger over brystet, han fjerner utslett ved hjelp avjordklumper og noen ord, han kurerer tunghørthet, løser opp nakkestivhet og helbreder folk som er blitt lemstre i høyonna.

«Hendene er min medisin,» har Kaaven uttalt.

Til og med difteripasienter har Kaaven råd for. Han pensler dem med en måsevinge påført noe kaffebrunt. Det sies at ingen av pasientene som hadde vært hos Kaaven døde.

Som «psykiater» gikk Kaaven hardt til verks. Flere av fortellingene handler om hvordan han håndterer såkalte liggesyke kvinner, trolig deprimerte og utslitte kvinner som la seg ned og bare ville være i fred.

En slik liggesyk kvinne blir tatt med på en vill ferd med hest, en annen blir jagd ut i sjøen, en tredje blir kurert ved at han legger høvelspon under senga og fyrer på. Kvinnen hopper vettskremt ut av senga med et hyl. Pasienten er på beina igjen, for å si det sånn.

En behandlingsmetode hos Kaaven var å plassere pasienter på en stor, hvit stein i fjæra ved hjemgården.

En kvinne var blitt stadig svakere etter hardt arbeid i høyonna. Mannen brakte henne til Kaaven som presiserte at de måtte komme på fjære sjø.

Han plasserte kvinnen på steinen og lot henne sitte der i flere timer mens floa kom. Hun fikk beskjed om at når hun vasset i land, med havvannet opp til halsen, ville de onde åndene som plaget henne bli igjen på steinen. Ifølge fortellingen virket behandlingen øyeblikkelig. Kvinnen ble kurert.

Hva sier moderne vitenskap om fenomenet Johan Kaaven? Religionsviter og førsteamanuensis Roald E. Kristiansen ved institutt for historie og religionsvitenskap i Tromsø mener at sjøvannet som omfavnet Kaaven-steinen kan sammenliknes med dåpsvann.

– Materialet om Kaaven tilhører folkereligiøsiteten og i religionsvitenskapen i Norge har vi ikke klare retningslinjer for å fortolke det. Som oftest blir slike fortellinger sett på som en lokal kunnskapsforvaltning i kontrast til det offisielle, kirken og helsevesenet.

– Er det tro eller overtro vi har med å gjøre?

– De folkereligiøse har ikke vært så opptatt av tro. Man trenger ikke tro på sjamanen eller noaiden eller de helbredende kreftene. Man forholder seg ganske pragmatisk til fenomenet, til et praksisfelt, så å si, sier Kristiansen som mener at folkloristene kan ha en bedre forståelse av fenomener som Kaaven.

OK. Over til folkloristene, en gruppe akademikere innen et fag som tidligere het folkeminnevitenskap.

Førsteamanuensis Stein Roar Mathisen ved Institutt for reiseliv og nordlige studier i Alta sier at noen av fortellingene om Kaaven kommer inn under begrepet vandresagn. Typisk er fortellingen om da han stoppet hurtigruten. Det er ikke navn på personer som er innblandet eller andre presise opplysninger.

Fortellingene fra Porsanger derimot, er fortalt av navngitte personer om helbredelse og andre hendelser nært dem. Slike fortellinger dekkes av begrepet memorat og har større troverdighet.

– Det er en rik fortellertradisjon rundt Johan Kaaven. I samtida var han antakelig kjent over hele Nordkalotten, sier Mathisen.

– Hvordan får en mann et slikt rykte?

– Både et ry og et rykte, vil jeg si. Skolemedisinen så på ham som en kvakksalver, men blant folk i nord ble han positivt vurdert. Kaaven fikk sitt ry på grunn av de mange fortellingene om hans bragder. Man kan forestille seg at under landligge i fiskeriene ble historiene spredt blant fiskere som kom fra hele landet. Han må ha gjort et stort inntrykk på folk, sier Mathisen.

Flere av fortellingene om Kaaven har en innebygd moral: De som terger og plager, skal ha sin straff.

En dag går Kaaven i land i Tromsø og vandrer i gatene ovenfor havna. Han får snart en hale av byramp etter seg. De ler av skjegget hans, det uflidde håret, ørnenesen og de store komagene.

Lenge prøver Kaaven å overse guttene som huijer og ler bak ham. Etter en stund blir han lei av tergingen og bråvender seg mot byrampen.

– Nå gutter, nå får dere stå her til jeg kommer igjen, sier han.

Kaaven går videre alene. Tromsøguttene blir stående som lammet, som om de er spikret fast. De er ute av stand til å bevege seg inntil Kaaven vender tilbake og løser dem.

Det sies at etter denne lærepengen var det aldri noen som terget Kaaven i tromsøgatene.

Skriftlige kilder:

Norsk folkeminnelags skrifter 101, 1968: Tro og trolldom. Folkeminner fra Porsanger.

Richard Bergh: Mannen som stoppet hurtigruta. Historier og sagn om noaiden Johan Kaaven. Oslo 1990.

Richard Bergh: Landet bortenfor. Porsgrunn 2000.

Edith Flåten: Johan Kaaven. Fortellinger. Alta 2009.

Artikkeltags