portrettet: Den fordømte svensken

Suksess-svenske. ¿ Man skal ikke tro man er så mye i utgangspunktet. Det kommer det ikke noe ut av. Jo mer jobber jo mer klar over hvor lite jeg kan, sier Lennart Lidström, alltid evig pessimist i forkant av premierer.

Suksess-svenske. ¿ Man skal ikke tro man er så mye i utgangspunktet. Det kommer det ikke noe ut av. Jo mer jobber jo mer klar over hvor lite jeg kan, sier Lennart Lidström, alltid evig pessimist i forkant av premierer. Foto:

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Svenske Lennart Lidström har gjort suksess med å få folk til å flire av nordlendingen. Nå går han løs på kvinnfolkene.

DEL

– Jag får börja med en dispril. Og det er ikke på grunn at et utsvevende liv. Æ e heilt maroder, som man säger her nordpå.

Et svensk legeme i ei nordnorsk sjel har satt seg på Lars som igjen er ganske nedtrykt av Emma. Vi kunne vært i Raillkattlia, for etter å ha adaptert selveste Oluf til teatret kjenner suksessregissøren Lennart Lidström både Lars og Emma bedre enn gamlingen. Men han har tatt sin kaffe avec dispril på Tromsø-kafeen Kaffe å Lars, hvor Emma har et drømmekjøkken noe mer anstendig enn hjemme hos skinnlua.

– Æ e gla i nordlendingen, hevder Lennart Lidström med tjukke, nordsvenske l-er, og med personlig pronomen mer utprega enn en nordnorsk sjarkfisker.

Etter å ha laget de største teatersuksesser i HTs historie, nærmest utelukkende basert på den nordnorske folkesjelas mest utleverende fortellinger, er det neppe noen som kjenner nordlendingen bedre enn denne svensken. Så hvem er vi da?

– Å herregud! For å svare på det må jeg heller gå til meg selv og prøve å svare på hvem jeg er.

Lennart Lidström er en genial humorist. Så sier i alle fall publikumsstatistikken på HT, og så sier folk som kjenner han. Men når premieren nærmer seg, er det pessimisten som har grep om den lettflirte svensken.

– Jeg sier som jeg har lært av Arthur – at det går til helvete. Jeg sier det konsekvent.

Men det han har rørt ved på Hålogaland Teater har tvert imot gått andre veien. Lidström står bak fire av de fem største suksessene i HTs historie. Oluf, Vett og Uvett, Den fordømte Nordlendingen, Hemmel og Hav. Og da er Sørbøe og Figenschow tolker Arntzen havna like under streken, og den kritikerroste Stein i lomma har ikke engang nådd opp.

Etter å ha lært oss alt som er å vite om den nordnorske folkesjela, skal han nå belyse kvinnenes verden gjennom Kvinner på en bro. Man kan bli skeptisk av mindre.

– Jeg har fulgt det her teatret fra det holdt til i et bøttekott på Rådstua. Jeg skjønner ikke hvordan det var mulig å lage teater der. Det er et under at man fortsatt lever i denne bransjen, humrer han.

31 år har gått siden Lennart Lidström første gang kom til Tromsø for å lage teater i bøttekottet som nå har blitt en kulturinstitusjon. Lidström hørte til en gruppe som på 70-tallet drev et eget teater i Stockholm. Han hadde jobbet som journalist i noen år, var musiker og teatermann på si, og da teatret tok mer og mer av hans tid, ble han nærmest oppfordret til å si opp i avisa.

Det var musikeren Lennart som kom til Stockholm, men etter hvert ble han både skuespiller og instruktør.

– Noen fra Scalateatern – det finnes faktisk enda – hadde vært i Tromsø og jobbet sammen med HT. Og som det rause teater vi var, inviterte vi HT på gjesteopptreden.

De som hadde vært i Tromsø snakket om hvor flott og artig det var der oppe, så Lennart satte seg på toget til Narvik, deretter bussen til Tromsø.

– Jeg var som svimeslått da jeg kløv ut. Er det mulig?

– Og så møtte du din kone her?

– Jeg kjente henne fra før. Men det egner seg ikke å brette ut i avisa.

Han storler så brillene sklir enda lengre ned på nesa og de blå øynene smalner mildt.

– Vi er fortsatt gift. Det må være bransjerekord.

Skuespillerkona Torill er Lennarts nærmeste rådgiver. Hun var i sin tid med på å starte HT, og er i dag lektor på Teaterhøgskolen. Det ble aldri nordnorsk adresse på dem, men de fikk postnummer i Oslo og Lennart ble som en handelsreisende mellom jobber i Sverige og Norge. På det meste har han hatt 260 reisedøgn, og de siste årene har mange av dem gått til Tromsø. Til diverse oppsetninger på teatret, til Humorfestivalen og etter hvert også innom Honningsvågrevyens prøver.

– Jeg er stadig i Nord-Sverige også. For å se over bygda. Se hvem som lever. Og for å høre nytt sladder.

Glommersträsk heter bygda som oppfostret mannen som har en egen evne til å få fram latteren hos nordlendingene. I tjukkeste skogen, i Arvidsjaur kommun, vokste både han og teaterinteressen fram. Foruten statskyrkan og fem-seks private trosretninger, som han kaller det, var et teaterhus eneste fritidstilbudet.

– Vi var en gjeng fortapte sjeler som soknet dit, ler han, og innrømmer at noe av interessen for gode fortellinger også kom hjemmefra.

– Pappa var en fantastisk historieforteller og imitator. Han kunne ta bygdefolket på karakterene så vi hylte av latter.

I Nord-Sverige er folket glade i å fortelle historier, eller å lyge, som Lennart Lidström mer nøyaktig omtaler det.

– De er som nordlendingene, og har samme tradisjonen med å lyge. Det er grunnen til at jeg trives sånn her. Jeg føler meg hjemme her. Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Irland – det er samme folkeferd.

– Hva med forskjeller?

– I Nord-Sverige er vi litt mer melankolske. Tilbakeholdne. Her er folk rett på. Men sansen for humor er sprunget ut av de samme barske forhold. Grunntrekket er at naturlige omgivelser setter preg på oss. Det er glissent mellom grannarna, så folk er ufattelig gode på å underholde seg selv.

Den første boka svensken (hans gode venn Arthur Arntzen kaller han oftest bare svensken) fikk i hånden da han kom til Tromsø i 1977 var passende nok Vett og Uvett.

– Vil du vite litt mer om folkelynnet så kan du lese den her, fikk jeg høre. Jeg syns det var hysterisk artig.

Lidström slet med noen formuleringer, men hadde ikke problemer med å kjenne igjen karakterene. Nå har han lest den utallige ganger.

– Jeg tør å utrope meg til den suverent største svenske eksperten på Vett og Uvett, ler han.

– Du er vel den største eksperten på nordlendingen også?

– Jeg vet ikke det. Det er rart med det, man må kanskje komme litt utenfra for å se. Og så har jeg fått grundig innføring av Arthur.

Da svensken så Oluf på TV første gang var det farskapssak på gang, og Lennart lurte veldig på hva i all verden dette var slags figur. Møtet mellom de to ble iscenesatt noe seinere av tidligere teatersjef Bernhard Ramstad. Mens Arntzen var skeptisk til å la Oluf ta instruksjon fra en svenske, hadde Ramstad sett at de to hadde en sammenfallende humor.

– Vi satt og glante på hverandre i to-tre minutter og tenkte nok begge to «hva faen er dette». Så begynte vi å flire – og det har vi gjort siden da.

Det ble starten på både publikumsrekorder og et godt vennskap.

– Jeg har stor respekt for Arthur som kunstner og menneske. En fabelaktig venn.

Karakteristikken er ikke ulik den Lidströms venner bruker om han selv. En gudegave til humoren, et pussig sammenskrudd hode og verdens artigste svenske er bare noe av det andre som ramler ut av venner når de først har fått fram hvor mye raushet og omsorg han har i seg denne svensken.

Selv holder han hardt på at det tragiske og det komiske må stå sammen.

– Jeg søker etter det med dobbelt bunn, det som annerledes, de som baler med livet. I Vett og Uvett er det ingen framgangshistorier. Samme hos Arthur, det er ikke et vellykket menneske i det han beskriver. Så hvorfor treffer det? Man må prøve å finne storheten i det lille. Om noe er tragisk, må man søke humoren.

– Er vi flinke nok til det utenfor scenen?

– Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, og det er vel sånn passe opp og ned, jeg må bare innrømme det. Det er virkelig en vanskelig kunst å leve. Det er som man sier her oppe: «Det her livet skal du få kjøpt billig av meg». Eller «den her tilværelsen er for spesielt interesserte.»

Et ansikt fullt av ledd liv får nok en latterstripe. Han mesker seg gjerne i språket, svorker og norsker om en annen, og innrømmer at det ble noen blundere den første tida i Norge. Gutten og Gullfuglen het det første stykket Lidström satte opp på HT. I staben var blant andre Maryon Eilertsen, og Lennart skulle slå om seg med et svensk slanguttrykk under en prøve da han snur seg karslig mot Maryon og sier: «Det her kan vi vel pule til!»

– På svensk betyr det å fikse eller ordne, hikster han.

Før regien tok grep om livet hans, prøvde Lennart seg som skuespiller. Han syntes ikke han fungerte i det hele tatt.

– Jeg vet ikke om jeg var for sjenert eller om jeg ikke var ekshibisjonistisk nok. Man må virkelig like å bli beglodd for å stå på scenen.

Han syns derimot han hadde større evne til å se hva som fungerte og ikke fungerte på scenen. I dag er han bare skuespiller når NRK ringer og trenger en svenske til å åpne en dør eller til andre lignende småroller.

– Da får jeg prøvd meg litt på andre siden, og skal bare huske to replikker og se rette veien.

Etter en røykepause bøyer Lennart Lidström seg over bordet på Kaffe å Lars og siterer den store maleren Picasso.

– Kunst er en løgn som forteller om virkeligheten, sier han, med nordsvensk melankoli i sitt blå blikk.

– Jeg liker det. I mine mørke stunder bruker jeg å ta det fram og tenke på det.

Lidström avslører at han har hatt noen av sine beste opplevelser i livet nettopp i teatret. Dessuten tror han sterkt på at verden kunne vært et fredeligere sted dersom alle var like teaterinteressert som han selv.

En av de virkelig gode opplevelsene hadde han på et dokketeater i Georgia. Mens opptøyer begynte å merkes i gatene utenfor, var forestillinga et viktig bidrag til den sosiale utviklinga i landet.

En annen skjellsettende opplevelse var da han fra balkongplass kunne betrakte kong Harald og dronning Sonjas reaksjoner på oppsetningen av Den fordømte nordlendingen på Det Norske Teater.

Lidström formidler kongens respons med å klaske seg på lårene og dulte i en fiktiv og rojal sidekvinne.

– Dronningen var litt mer «jøye meg».

Det er kanskje unødvendig å si at svensken gliser nå.

– Er det mye politikk i dine stykker?

– Jeg skammer meg ikke for å si at jeg er radikaler. Vi lever en verden som hyller individualismen, og det er jeg ikke enig i. Det er bare penger og grådighet man kommer seg fram med i dag, sier Lidström mer alvorlig, og lirer ut ei lita kule mot amerikaniseringen i samfunnet.

– Den kulturelle egenarten vi har i disse små landene er på full fart å viskes ut. Og det er jo vår kulturarv som er viktig, brummer han.

For noen år siden ble han invitert til et teaterseminar utenfor New York med blant annet folk fra amerikansk bransje.

– Off off off Broadway.

Etter en showcase ble svensken invitert på kontoret til en produsent som hadde korridorveggen tapetsert av Elizabeth Taylor, Meryl Streep og Robert De Niro.

– Og jeg kom fra øvre gokk i Sverige!

Produsenten likte det han hadde sett, men svensken fikk spørsmål om han hadde noe annet som kunne passe over there.

– Hva har jeg egentlig som kunne passe på Broadway?

Lennart Lidström satte seg og kikka ut over Central Park, og tok seg i å tenke at Vett og Uvett kanskje ikke var noe for Broadway.

– Har jeg noe som passer innenfor den amerikanske drømmen? Jeg tror ikke det. Men det jeg har kan bety noe for oss her opp. Det er vår kulturelle identitet.

Han sa også nei da han ble spurt om å gjøre Sound of Music med Carola.

– Livets ord og en raddis som meg! Nei, dæven for et likskue.

Da Kvinner på en bro ble satt opp i Sverige for noen år siden, reagerte de mest ytterliggående feministene på at en mann kunne ytre seg på denne måten om cellulitter, drømmer, kjærlighet og hva det vil si å være kvinne.

Noen sarte sjeler vil muligens fortsatt la seg provosere, men slik Lidström kjenner humoren her i nord, tror han ikke publikum vil ha problemer med å ta vel imot søstrene Blomdal.

– Æ e frøktelig glad i de to damen. De har en fighting spirit. De er ikke mennesker som setter seg i et hjørne og syter og klager. Sånt er jeg gorre lei av. Disse damene gir håp.

Stykket som spilles av Maryon Eilertsen og Guri Johnson er en del av en Lidström-trilogi. Den første forestillinga var Menn kan som han satte opp på HT i 1995 med Kristian Fr. Figenschow i den mannlige godstolen. Han fikk raljere med kvinnen fra mannens ståsted. Kvinner på en bro er kvinnens motsvar.

– Det tredje heter Scener fra en anstendig familie. Det er en lek med Bergman, og det absurde i et familieliv. Jeg burde kanskje satt det opp her for å få fullført, sier han.

Rundt 70 manus har Lidström skrevet de tre site tiårene, og gleden over den gode fortellingen er drivkraften både på papiret og på scenen. I mange år har dramatiker Lidström også skrevet på en roman.

– Den er vel ferdig inni hodet et sted, men om den blir ferdig på papiret er jeg sterkt i tvil om. Jeg har sånn respekt for de som skriver bøker. Med den teaterballasten jeg har, går det forbannet mye lettere å skrive dramatikk. Men det er tilsvarende vanskelig å skrive prosa. Jeg kan grave meg ned med to ord i flere dager og hiver i veggen når jeg ikke får det til.

Sterkt plaget av humor er hans egen diagnose. Pessimist er en annen. At han for noen timer siden var maroder har imidlertid ikke lagt noen demper på humøret. At det kanskje stilles forventninger til en ny suksess nå, prøver selv pessimisten å unngå å tenke på. Han kan ikke gjøre annet enn sitt beste.

– Her har det gått bra. Andre steder har jeg driti på draget. Men det orker jeg ikke snakke om.

Men så var det å snakke om denne nordlendingen da.

– I mine øyne er nordlendingen...hvordan skal jeg si det? Æ e gla i nordlendingen. Her er solidaritet i den forstand at det er naturlig å hjelpe hverandre. Om naboen spør om hjelp, så spør man ikke hva man får for det.

Lennart Lidströms publikum vet at de er utsatt for et skarpt blikk, og nordlendingen har lært seg at denne fordømte svensken gjennomskuer oss uansett hvor hardt vi anstrenger oss for å unngå det.

– Nordlendingen er inkluderende. «Du ser faen ikke ut, men du får være med likevel.» Det er lett å bli glad i sånne mennesker.

Artikkeltags