Pølsemaker Ronald (67) mistet fingrene på jobb - nekter å gi seg

Foto:

Av og
Artikkelen er over 5 år gammel

REPORTASJE: Ronald Ingebrigtsen er nestor i kjøttbransjen i Tromsø. Men i dag er han poteten i bedriften.

DEL

Han har rundet 67, men nekter å sitte hjemme og tvinne tommelfingre. Det ville nok vært vanskelig uansett. Halve tommelen på høyre hånd er borte.

Hakkemaskinen stod bom fast, fullstappet av kjøttfarse. Ronald Ingebrigtsen åpnet dekselet til motoren. Stakk høyre hånden inn. Så kom han borti startknappen med skulderen.

Litt preget

Neven ble klemt inn mellom reimene og reimskiven i maskinen. Den episoden, som skjedde for mange år tilbake, kostet ham halve tommelen og en lillefinger.

På den andre tommelen har han et stygt arr etter et heftig møte med en kjøttsag.

- Jo da, man er jo litt preget av yrket, konstaterer pølsemakeren, som er en av nestorene i kjøttbransjen i Tromsø.

Arbeidsnever

Han ser på nevene sine. Hardbarkede arbeidshender. Som har tryllet fram tusener av pølser, pinnekjøtt, pålegg og andre kjøttvarer gjennom årenes løp.

Men som også har ordnet i styredokumenter, investeringsplaner, skjemaer og holdt i roret for en kjøttbedrift som har vokst betydelig.

Som ung mann tok Ingebrigtsen svennebrevet i pølsemakerfaget. Han fulgte i sin fars fotspor. Etter hvert overtok han kjøttbedriften som faren og onkelen etablerte i 1948. Hans ambisjon var ikke direkte hårete:

- Målet var å skape sin egen arbeidsplass, og overleve. Sånn var det den gangen.

Over 50 mill

I dag er Ronald Ingebrigtsen fortsatt hovedeier av Ingebrigtsen Kjøtt AS. Med en årsomsetning på over 50 millioner kroner er bedriften nest størst i bransjen i Tromsø. Salget til dagligvarebutikker, storhusholdninger og restauranter har vokst betydelig de senere år. Fra en omsetning på rundt 39 millioner for fem år siden til 53, 6 millioner kroner i fjor.

- Jeg er stolt over det vi har klart å skape, men vi har vært heldig og hatt veldig gode medarbeidere hele veien. Jeg klarer ikke å huske sist noen kom og ville si opp. Det må vel være et godt tegn.

Suksessbransje

Slik har han gjort sitt til å bygge selve indrefileten i Tromsøs næringsliv: Kjøttbedriftene i byen. I fjor omsatte de fem kjøttleverandørene Ingebrigtsen Kjøtt, Mydland, Solberg Pettersen, Aron Mat og Premier for til sammen over 190 millioner kroner.

De lokale produsentene dominerer kjøtt- og påleggsdiskene i byens dagligvarebutikker.

De to største og eldste, Mydland og Ingebrigtsen, er en del av byens identitet. Som Macks bryggeri var i mange år. Tromsøværingene har vokst opp med lokale pølser med sennep og ketsjup, og lokalt pålegg på brødskiva.

Samt den lille rivaliseringen som alltid har vært der; hva er best, Mydlandpølsa eller Ingebrigtsenpølsa?

Tromsø er unik

Fem kjøttbedrifter som har overlevd i en tøff bransje, gjør Tromsø helt spesiell i Norge.

- Tromsø er unik på den måten. Du finner ikke andre byer med så mange lokale kjøttprodusenter. Innen bransjen går vi under navnet kjøttbyen, forteller Kurt Mydland, daglig leder ved Mydland. Han driver familiens arv videre, i bedriften som hans oldefar grunnla i Tromsø i 1920.

Hva er forklaringen på at nettopp Tromsø, som er mest kjent for sine tradisjoner innen ishavsfangst og fiskeri, i dag er en kjøttby?

- Jeg tror det har noe med at nordlendinger generelt er glade i lokalprodusert mat. Man støtter opp om sine lokale produsenter. Dessuten har vi alle satset betydelig på kvalitet i det vi leverer, mener Kurt Mydland.

Patriotisme?

Trolig er det ikke helt tilfeldig at tromsøprodusentene hevder seg godt i Norgesmesterskapet i kjøtt, og henter hjem medaljer på pinnekjøtt, lammerull, juleskinke og hva det skal være.

Espen Aronsen, daglig leder av Aron Mat, mener at noe kan forklares i patriotisme. Et uttrykk for at vi tar vare på hverandre, og dermed også tar vare på våres kara i kjøttbransjen.

Fem bedrifter som konkurrerer i samme region. Bitter konkurranse? Nei, ikke ifølge dem selv i alle fall.

- Vi konkurrerer ikke med de andre kjøttbedriftene i Tromsø. Vi har tvert imot et samarbeid med flere. Vi har en stor konkurrent. Gilde, sier Aronsen.

Lukter jul i oktober

Løvet står oktobergult, og de siste rester av sommeren klamrer seg til den grønne gressbakken oppe i lia. Men her lukter det jul. Ute på Tønsnes, om lag ti minutter fra Tromsø sentrum.

Den umiskjennelige eimen møter oss allerede ved inngangsdøren. Lukten av pinnekjøtt. Inne på Ingebrigtsen Kjøtt på Tønsnes er produksjonen av årets pinnekjøtt godt i gang. Denne prosessen tar tid.

- I år vil vi produsere bortimot 50 tonn pinnekjøtt, og vi må begynne tidlig, forteller Ronald Ingebrigtsen.

I noen kar ligger faktisk store mengder ferdig saltet, tørket og kuttet. Klar til å kjøres ut til kundene.

Raskere enn sin egen skygge

- Se på Åge. Han er verdensmester i å kutte pinnekjøtt. Han er bare helt rå, utbryter Ronald, mens vi passerer en av de ansatte ved pinnekjøttsaga. Her går det kjapt unna. Svusj, svusj. Pinnekjøttstykkene kuttes i reneste Lucky Luke-stil. Åge kutter raskere enn sin egen skygge.

Ronald Ingebrigtsen er stolt. Stolt av sine folk. Stolt av at de har klart å bevare håndverket i det å forvandle rått kjøtt til velsmakende pølser, pålegg, julemat, lapskaus, pinnekjøtt.

- Kvalitet ligger i bunnen i alt det vi gjør, og det er artig at vi klarer å hevde oss nasjonalt, skryter han. Og peker på honnørveggen oppe på kontoret. Full av diplomer og heder fra NM i kjøtt.

Faren var bokser og pølsemaker

Der henger også et bilde av hans far. Pølsemakeren som etablerte bedriften på slutten av 1940-tallet. Han markerte seg også nasjonalt. Som bokser. Bildet viser faren i klassisk boksepositur.

- Han var medlem av bokseklubben AK-59, og ble tatt ut på landslaget.

Sønnen Ronald har holdt seg unna bokseringen. Men fulgte faren inn i pølsemakerfaget. For ham var det helt naturlig.

- Min far og onkel etablerte kjøttbedrift og forretning i Hansjordnesbukta. En kjøttforretning av den gamle sorten.

- I skoleferiene ble jeg hanket inn som hjelp. Vi gjorde alt fra kjøttskjæring til å lage pølser. Etter framhaldsskole og handelsskole gikk Ronald inn i familiebedriften med begge hender.

- Det lå vel egentlig i familien at vi skulle lage mat til byens befolkning. Jeg var i alle fall aldri i tvil om hva jeg skulle gjøre.

Bedre pølser

Pølsene var bedre i gamle dager, avslører den erfarne pølsemakeren. Eller som han uttrykker det; «et hakk hvassere». Det har noe med den gamle produksjonsmåten å gjøre.

- I bedriften i Hansjordnesbukta røkte vi pølsene over åpen flamme inne i en stor ovn. Vi hengte pølser på stokker, og måtte gå inn i den røykfylte ovnen og henge dem opp. Arbeidstilsynet var ikke til stede i den tiden, forteller Ronald Ingebrigtsen med et lett smil.

Så måtte de inn i ovnen og snu stokkene, for å sikre at pølsene ble jevnt røykt. Han husker ennå hostingen og harkingen som fulgte med denne prosessen.

- Men steike så gode pølser det var i den tiden.

I dag henges stokker med pølser opp i vogner som rulles inn i store datastyrte røykovner. Utstyr og teknologi har gjort kvantesprang. Tid er penger. Effektivitet er viktig.

Hemmeligheten

- Hva er hemmeligheten bak en velsmakende pølse?

- At det er smak og litt tyggemotstand. Det må ikke bare være et gjørmeprodukt, men litt motstand når du spiser. Så må det være litte granne kjøttsaft i pølsa. For det er jo i fettet at smaken sitter.

Mange av de ansatte har vært med ham lenge. Mange er bosatt i nærområdet, på fastlandssiden i Tromsø fra Kroken og nordover mot Tønsvika.

Lang sommerjobb

- Jeg fikk sommerjobb her i 1984, og faen ble jeg ikke her. Nå har jeg snart vært her i 30 år, ler Bjørn Helge Teigen, som i dag er driftssjef. Både kona og sønnen hans jobber på bedriften. Nede i produksjonen står en annen som har opplevd en svært lang sommer. Produksjonsleder Odd Arne Karlsen, som også begynte i sommerjobb på 1980-tallet.

- Jeg var i sin tid byens yngste pølsemaker, men det er noen år siden.

Ronald Ingebrigtsen er veteranen, som har jobbet og levd midt inne i den teknologiske utviklingen i bransjen.

- Før i tiden fikk vi inn hele skrotter og skar selv. Nå er produksjonen så stor at vi ikke har tid til det. Vi får inn oppskjærte, større stykker fra andre leverandører, som vi kutter og videreforedler til ulike produkter.

De aller fleste av dagens kjøttarbeidere har alle fingre i behold.

- Gudskjelov, i dag er sikkerheten på et høyt nivå når det gjelder maskiner og utstyr. Vi har ikke slike uhell som man kunne oppleve før i tiden.

- Jeg er poteten

Ronald er ikke med i kjøttproduksjonen lenger. Han overlater det til yngre krefter. Også den daglige ledelsen av bedriften. Men 67-åringen er slett ikke klar for lenestolen. Det blir for kjedelig. Han møter opp på bedriften hver morgen kl. 07. Deltar i planlegging. Brøyter parkeringsplassen vinterstid. Kjører varer ut til kunder når det trengs.

- I dag er jeg poteten her. Jeg kan brukes til alt.

LES OGSÅ: Stadig flere jobber lengre

Artikkeltags