Hun hører fostermorens oppgitte gråt inne fra soverommet. Trine Lise skyver døra opp. Det trassige, sinte i kroppen slipper litt taket når hun ser inn i rommet. Moren ligger på senga. Det er første gang tenåringsjenta ser fostermoren gråte. Hun er vant til at hun er rolig og trygg. Trine Lise henter seg inn igjen. Finner den tøffe stemmen. Den som til daglig banner og ofte svarer uhøflig.

– Hva er det du griner for? spør hun krast.

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med deg?

– Det er enkelt. Det er jo bare å sende meg videre.

Det er tidlig formiddag prøvesalen på Hålogaland Teater i Tromsø. Høyt under taket og vegger som ikke byr på mer enn svart forheng foran nakne vegger. Det bables ivrig mellom de to kvinnene i rommet.

– Oscar er det siste jeg vinner. Jeg skal til «Oprah» og «Ellen» og på «God morgen Norge» først, sier Trine Lise.

Hun er kledd i svart fra topp til tå. Grønn neglelakk og noen lilla diskré striper i det brune håret.

– Jeg har skrevet ned Oscarstatuett, vindmaskin, plakater av Rob Lowe, Madonna og New Kids on the Block, hårspray, røykmaskin og mikrofon. Hva mangler vi da? spør manusforfatter Tale Ness og taster effektivt på tastaturet på laptopen.

Det haster med å få rekvisittlista og manus ferdig. Premieren er bare knappe tre uker unna. Om få dager kommer regissør Tom Sterri for å fortsette prøvene.

– Jeg har ikke prøvd å stå på scenen enda. Jeg tør ikke. Det er tryggere inne i prøvesalen. Her har jeg jo vært mange ganger før, sier Trine Lise og ler en lang fri latter med rå brodd som fyller hele rommet.

Den er overraskende den latteren, så mye mørkere enn pipestilkstemmen.

Utenfor teaterhuset henger hun på en stor plakat ved inngangen og viser langfingeren med et stort smil. «Æ har rætt!» av Trine Lise Olsen. Premiere 14. november.

– Jeg har ofte sånn panikkfølelse. Tenk om ingen flirer. Tenk om jeg ødelegger kvelden for folk som har kjøpt billett og funnet parkeringsplass – og så suger jeg. Det skal jo kastes terning og sånn drit. Det er jo et helvete. Tenk om kritikerne skriver at Trine Lise tar feil. At jeg ikke er god nok, ikke morsom nok. For om de ikke liker det, er det jo meg de ikke liker. Da må jeg jo flytte fra byen, sier hun og slipper ut latteren igjen.

Komikeren Trine Lise Olsen skal snart stå på scenen. Det har hun gjort mange ganger før som stand-up komiker. Hun har til og med hatt eget TV-show på statskanalen etter å ha blitt kåret til den morsomste komikeren i landet. Men denne gangen er det annerledes. Denne gangen skal hun bære forestillingen i over en time. Helt alene. På et ordentlig teater der publikum pynter seg før de kommer og nipper hvitvin fra stettglass. Hun skal ikke bare løfte publikum opp på høye latterbølger. Hun skal ta dem ned i dypet også. I en fortelling om et barn som ble gitt opp av sin egen mamma. Som ble flyttet fra det ene fosterhjemmet til det neste uten at noen fortalte henne hvorfor. Trine Lise skal fortelle sin egen historie. Hun skal fortelle den nakne versjonen av livet.

SE UTDRAG FRA FORESTILLINGEN: Trine Lise har alltid rett

– Hvorfor sa du ja?

– Fordi jeg tør. Og for at jeg har fått muligheten til å gjøre det. Det var teatersjef Nina Wester som ga henne muligheten. Hun så Trine Lise på en revyscene under revyfestivalen på Høylandet. Hun likte det hun så. Og spurte om hun ville ha en egen forestilling på Hålogaland Teater.

– Å stå på en scene er mitt drug. Dette er jo en drøm jeg har hatt hele livet. Bare at i drømmen blir jeg kjørt rundt i limousin, hahahahaha.

Det første fosterhjemmet lå øverst i en bakke. Trine Lise og broren hadde vært der en tid. Det var første gang moren skulle komme. Trine Lise trodde hun kom for å hente dem hjem. Først trodde hun det, men i løpet av besøket skjønte hun at hun tok feil. Moren skulle dra igjen uten dem. De skulle bli igjen. Trine Lise pakket noen eiendeler i den røde lille kofferten, og gjemte seg bak huset. Hun skulle stå klar når drosjen kom for å hente mamma. Det kom til å gå bra.

Planen gikk i dass.

– Jeg forteller historien slik jeg husker den. Følelsene husker jeg veldig godt. Jeg hadde hørt historier om foreldre som kjempet med nebb og klør for sine barn. Så hvorfor ville ingen gjøre det for meg? Hva var galt med meg? Jeg måtte jo være grusomt stygg siden mamma ga meg bort.

Ni år gamle Trine Lise og den ene broren hadde bodd i huset øverst i bakken i halvannet år da de fikk beskjed at de skulle sendes videre.

– Jeg husker de stilte oss opp foran huset og tok bilder av oss like før vi skulle reise. Jeg syntes det var så rart at de gjorde det når vi ikke skulle bo der mer.

Ingen fortalte hvorfor de måtte flytte.

De ble kjørt til et nytt fosterhjem i Indre Billefjord i Porsanger. Trine Lise stolte ikke på noen. Hun la et beskyttende lag rundt seg selv. Hun skulle ikke slippe noen inn. Hun turde ikke bli glad i dem. Hvorfor skulle hun det? Om en stund ville de jo bli sendt videre.

– Jeg var utrygg og utfordrende. Nektet å rydde av bordet når det var min tur. Ble hentet ut av klassen for jeg ikke oppførte meg. Ba mamma reise til helvete.

Fostermoren Ragnhild Kaaby var stabil. Rolig. Varm. Hun ga aldri opp.

– Den soveromseansen var et vendepunkt.

– Hva er det du griner for?

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med deg.

– Det er jo bare å sende meg videre, sa Trine Lise.

Fostermoren reiser seg opp fra sengen. Tar Trine Lise hardt om skuldrene. Rister litt i henne mens hun ser henne rett inn i øynene. Sier at Trine Lise skal bo her til hun blir 18 år. Etter det kan hun selv bestemme, men hun vil være mamma. Og bestemor til hennes barn.

Hun sa det så inderlig. Trine Lise gikk inn på rommet sitt. Lukket døra. Og gråt.

– Jeg gråt av lykke.

Mamma Ragnhild kommer til premieren.

– Hun er helt fantastisk. Jeg har lyst til å få laget sånne små suvenirer av henne som jeg kan dele ut til folk. Hun er bare god. Hun har fire biologiske barn og har hatt over 60 fosterbarn. Hun er 64 år, men klarer ikke å slutte. Å være mamma er det hun kan best. Hun er steingod til det. Jeg tror det er hennes drug.

– Har du kontakt med din biologiske mamma?

– Ja, sporadisk. Når jeg tar kontakt.

Har du fått svar på hvorfor hun ga opp barna sine?

Trine Lise nikker.

– Hun følte hun ikke kunne gi oss det vi fortjente. Hun rakk ikke noen ungdomstid før hun fikk barn. Hun prøvde å ta den igjen, med tre barn. Det gikk ikke.

Moren ble sett ned på i bygda. Bygdetroll finnes ikke. Men det finnes voksne som mobber og som ikke stopper barn fra å gjøre det samme.

I mange år var hun bitter på moren.

– Det var vanskelig å være sint så lenge. Til slutt blir det du kjenner på så hardt inne i deg at det er vanskelig å fikse det. Jeg har tilgitt henne for mange år siden. Hun gjorde det hun trodde var det beste for oss. Og da tenker jeg at hun har vært en god mor på den måten hun kunne.

Pause.

– Det jeg ikke har klart å tilgi er at hun ikke hatt kontakt med oss. Det er bare vanskelig å skjønne.

Trine Lise får rus av andres latter. Da hun var liten, kunne hun stå i timevis å posere i speilet. Hun øvde på Oscar-talen. «And the winner is....»

– Jeg hadde nok ikke klart å si et ord om jeg vant. Det hadde bare blitt gauling. Jeg er så lettrørt. Da jeg kom ut fra kinosalen, etter å ha sett Titanic, så jeg ut som jeg også hadde vært i havet, hahaha.

– Jeg har alltid likt å opptre. Å bli sett. Få oppmerksomhet. Hun ble med i skolerevy og russerevyen. Teaterlinja på folkehøgskole. Så flyttet hun til Madrid som au pair.

– Jeg ringte mamma og sa jeg trodde ikke jeg kunne flytte tilbake til Lakseelv etter å ha bodd i Madrid.

Det ble et års naving og jobbing i Tromsø. Så Oslo. Hun skulle jaggu vise venninnen som sa man ikke kunne bli skuespiller når man kommer fra Finnmark.

– Jeg ville opp og fram.

De andre elevene på privatgymnaset Bjørknes ville bli leger og advokater. Trine Lise gjorde opp for 100 timers skulk på videregående. Og sa høyt i klassen at hun skulle bli skuespiller.

Flere ganger tenkte hun «nå skjer det. Nå blir jeg oppdaget!» Hun fikk være med å lage humorserien «Judas». Hun spilte kjæresten til Sven Nordin i en pilot.

– Dette blir gjennombruddet, tenkte jeg.

Det ble ikke noe av den filmen. Trine Lise begynte å jobbe i TV. Bak kamera.

– Jeg tenkte at om jeg bare pynter meg og er skikkelig morsom på jobb, så ser noen en vakker dag at jeg hører til på den andre siden, hahaha.

Trine Lise var logger og caster for reality. «Robinson», «Slankekrigen», «Sexskolen».

– Du castet ikke deg selv inn i reality?

– Meg usensurert i 24 timer? Jeg kunne jo blitt klippet til hva som helst!

Da hun og Triana Iglesias fikk en intensjonsavtale om å lage programmet «Pupp og lapp», tenkte hun NÅ! Endelig! Så fikk Iglesias programlederjobb i Paradise Hotel.

Trine Lise ga opp. Hun flyttet til Tromsø. Hun var utdannet førskolelærer og fikk seg jobb i barnehage. Komikeren skulle være hennes hobby. Så fikk hun sjansen i Den norske humor. Hun vant. Hun sa opp jobben med alle ungene.

Trine Lise elsker barn, men skal ikke føde sine egne. Hun vil bli fostermamma.

– Jeg har fått føle at man kan bli like glad i noen, selv om de ikke er ditt eget blod. Jeg vil gi videre noe av det jeg har fått, sier Trine Lise.

Pause. Hun smiler. Som hun henter seg opp av det alvorlige. Det kommer et glimt av latter i øynene.

– Barna mine trenger ikke likne på meg. Helt ærlig så unner jeg dem ikke det, hahahaha.

– Du er hard mot deg selv?

– Er ikke alle det? Ingen er jo fornøyd. Uansett hvor stygge ting folk sier om deg, har du jo som regel sagt det til deg selv allerede. Vi har det jo altfor godt her i Norge. Når vi bekymrer oss for at vi har lagt på oss og for at vi ikke spiser nok lavkarbo, da har vi ikke virkelige problemer.

Hun vet hun kommer til å angre på at hun ga bagateller plass når hun blir gammel.

– Men jeg klarer ikke helt la være.

– Er du redd for å bli gammel?

– Nei, Jeg er ikke redd for forfallet. Det har allerede startet. Jeg er mer redd for ensomheten. Jeg drømmer fortsatt om å møte den store kjærligheten, men jeg tror ikke jeg har det i meg.

Dumt, det. Det er mye morsommere å ha noen å dele livet med. Hun liker å reise. Men blir reiseopplevelsene like fine i framtida om hun må oppleve alt alene?

For ikke lenge siden var hun i Thailand.

– Jeg ble til og med ertet for stemmen i Thailand.

Trine Lise imiterer en thai som imiterer Trine Lise.

– Ertet for stemmen i Thailand. Det sier jo det meste.

Det hender fortsatt at telefonselgere spør om mamma eller pappa er hjemme når hun svarer telefonen.

– Da svarer jeg noe sånn som at «Nei! og nå skal vi lage bål i stua,» og legger på. Haha.

Samfunnsengasjert. Feminist. Hun arrangerte demonstrasjon i Tromsø mot den russiske anti-homo-loven. Omtenksom. Rotete. Morsom. Sjef for standup-satsingen i Tromsø. Kanskje blir hun Nord-Norges svar på standupmamma Eline Krantz. Og så er hun same.

– Jeg hadde hørt rykter om at jeg hadde samisk blod, men bestefaren min nektet for det. Da jeg vokste opp handlet det samiske om areal og penger. Det var ikke før jeg kom på høyskolen jeg leste fine ting om det samiske. Først da forsto jeg at det var noe jeg skulle være stolt av. Siden har jeg brukt det samiske for alt det er verd. Jeg dro fra Finnmark for jeg ville vekk fra den brutale direktheten. Nå elsker jeg det og Finnmark. Men hver gang jeg blir intervjuet i Finnmark, sier journalistene: Det TV-showet ditt ble rein fiasko, men nå går det bra. De må alltid ta deg litt ned før de kan være hyggelig, sier Trine Lise og ler den store latteren.

– Er du redd for å ta stor plass?

– Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg har rett til å ta plass.

LES OGSÅ: Trine Lise: – Jeg hadde tung kjærlighets-sorg

LES OGSÅ: Nakent fra Trine Lise

Portrettet har tidligere stått på trykk i Nordlys Lørdag 26. oktober 2013