Mosjonister jakter toppform på idrettslab

Som Snorri: Toppidrettsutøvere som skiløper Snorri Einarsson er ikke lenger alene om å bruke idrettslab for å teste seg. Flere supermosjonister ønsker å gjøre det samme.

Som Snorri: Toppidrettsutøvere som skiløper Snorri Einarsson er ikke lenger alene om å bruke idrettslab for å teste seg. Flere supermosjonister ønsker å gjøre det samme.

Av og
Artikkelen er over 6 år gammel

Lav hvilepuls og en veltrent kropp er det nye statussymbolet.

DEL

Skiløperen Snorri Einarsson har oppsøkt testlaben på Universitetet i Tromsø flere ganger for å måle utholdenhetskapasiteten. For han er det et nyttig redskap når formen skal toppes.

Men det er ikke bare toppidrettsutøvere som Snorri som oppsøker testlaben i Tromsø.

Antallet mosjonister som banker på døra blir stadig flere.

- Vi merker at interessen er økende. Vi har dessverre ikke kapasitet til å ta inn så mange. Laben er i hovedsak bundet opp av toppidrettsutøvere, sier testansvarlig Jorid Degerstrøm.

For en 1000-lapp får kunden målt maksimalt oksygenopptak samt laget en melkesyreprofil.

- Om man ønsker en samtale med treningsveiledning i tillegg til testen, koster det ekstra, forteller Degerstrøm.

- Hvem er den typiske kunden?

- En person med høy utdannelse, med god jobb – og som bruker store deler av fritiden på trening. Det er personer som har tilegnet seg enormt mye kunnskap og som ønsker å få mest mulig ut av treningen, sier Degerstrøm.

Mer tøffere trening

Flere trener hardere i dag enn for 12-13 år siden. Også i Tromsøområdet:

- Vi ser at andelen som trener hardt har vokst, spesielt fra år 2000. Andelen som er inaktive er ganske stabil, og andelen som trener rolig går ned, opplyser Bente Morseth, postdoktor ved Universitetet i Tromsø, og førsteamanuensis ved regionalt kompetansesenter for idrett og helse.

Dette er de foreløpig funn fra rådata i en studie, der man har sett på trender i fysisk aktivitet i Tromsøundersøkelsen. Studien er ikke ferdig.

LES OGSÅ: Start i det små

Dette stemmer overens med funnene i en nasjonal undersøkelse, utført av Norges Idrettshøgskole og Høgskolen i Finnmark. Den viser at flere personer har blitt fysiske aktive og flere trener mer. Trening med høy intensitet har hatt en vekst.

Det er en klar tendens til at de som trener ofte, har en tilbøyelighet til også å trene lenge med høy intensitet, mens de som trener sjelden gjerne har kortvarige treningsøkter med lav intensitet, heter det i rapporten. Det er blitt status å trene. Mye.

Og interessen for mosjonsløp, motbakkeløp, sykkelritt, triatlon og skirenn som Birken og Marcialonga har eksplodert.

Bygger merkevare

- Det er ikke slik at det bare er topptrente menn fra finansbransjen og eiendomsmeglere som stiller. Deltakelsen er langt bredere enn man kan få inntrykk av gjennom media. Men for noen er disse konkurransene en ideell arena for iscenesettelse og merkevarebygging av selvet. Hva man har gjort, kan lett spores elektronisk i resultatlister, sier førsteamanuensis ved Høgskolen i Finnmark Kolbjørn Rafoss. Deltakelse i ritt og renn, føres også opp på CV-en. Å ha mye kunnskap om trening, brukes for å markere sosiale skiller.

- Kunnskap om trening har blitt en sosial markør på linje med kunnskap om gode viner, sier han.

Hvem er supermosjonistene? Jo, det er de som mestrer denne «hverdagstriatlonen»; jobb, familie og trening.

- Det er ikke bare voksne menn som klarer et slikt trippelløp, men også et økende antall kvinner, mener Rafoss.

Møter veggen

Lege og testleder for Regionalt kompetansesenter for idrett og helse, Jorid Degerstrøm, sier de fleste mosjonistene hun møter på trener moderat og holder treningen på et sunt nivå. Men ikke alle.

- Jeg møter også på dem som har trent så mye at de til slutt møter veggen. De har et treningskvantum som er på nivå med en toppidrettsutøvers.

Men mens Petter Northug og Snorri Einarsson bruker mye tid på restitusjon, har supermosjonisten fulltidsjobb og familie på siden. Akkurat det kan bringe med seg risiko for helseplager. Ikke minst hjerteflimmer.

Risiko for hjerteflimmer

Maja-Lisa Løchen, hjertespesialist og professor i forebyggende medisin ved Universitetet i Tromsø, peker på studier som dokumenterer at langvarig, intens utholdenhetstrening kan gi opptil ti ganger høyere risiko for hjerteflimmer.

- Når vanlige folk i full jobb og med familieforpliktelser legger ned et antall treningstimer med en intensitet som nesten kan sammenliknes med toppidrettsutøvere, så kan konsekvensen for hjertehelsen for noen etter hvert bli mer plager og sykdom enn glede og nytte. En må ta seg tid til restitusjon og hvile, mener hun.

Utholdenhetstrening, som løping, ski, sykkel, er blitt statussymbol. Derfor spår professor Maja-Lisa Løchen en epidemi av hjerteflimmer de nærmeste årene.

- Det vi vet, blant annet gjennom Birkebeinerstudien, er at en liten gruppe av dem som trener svært mye er i risikosonen for å få hjerteflimmer. Men i dag vet vi ikke hvor grensen går mellom det som er hjertesunn trening og det som kan bikke over og bli skadelig.

LES OGSÅ: Dette kan skade hjertet

Skal forskes i Tromsø

Hun understreker at hjerteflimmer ikke er farlig eller dødelig for hjertefriske personer under 65 år, men kan medføre ubehag, medisinsk behandling og begrense evnen til fysisk aktivitet.

- Jeg vil jo slett ikke advare folk mot å trene. Fysisk aktivitet er svært viktig for å forebygge sykdom og for tidlig død. Men godt voksne som trener ekstremt mye over veldig mange år, må være klar over at hjerteflimmer er noe de kan risikere, sier Løchen.

I Tromsø skal det forskes videre på fysisk aktivitet, og positive og negative effekter på hjertet. Med midler fra Helse Nord skal idrettsfysiolog Bente Morseth, sammen med professor Løchen og andre, bruke data fra Tromsøundersøkelsen. Som gir unike muligheter til å studere langtidseffektene av fysisk aktivitet i en generell befolkning.

LES OGSÅ: Forsker på effektene

- Hva er det som får voksne folk til å legge så mye energi i trening?

- Det er nok mange årsaker. Men det handler om hormoner. Den gode følelsen som treningen gir. Mange kommer også i gang med trening etter flere års avbrudd. Mange har ikke trent siden ungdomstida. De får en enorm progresjon i starten. De blir gjerne slankere, føler seg bedre og får masse tilbakemeldinger på sitt nye jeg fra folk rundt. Vi er alle glad i ros, og blir motivert av det, sier lege og testleder Jorid Degerstrøm.

Noen blir ekstreme

- De fleste holder treningen på et beskjedent nivå. Men noen blir ekstreme. De lever i en boble der de gjerne velger bort et sosialt liv for å få trene mest mulig, sier professor Gunnar Breivik ved seksjon for kultur og samfunn ved Norges Idrettshøgskole.

Helse er et klasseskille i Norge i dag. Supermosjonisten kommer ofte fra den kulturelle overklassen, De har høy utdannelse og høy inntekt og motivasjon og den kompetansen man trenger for å innhente all den informasjonen man trenger for å trene på et høyt nivå.

De er vant til å mestre mye i hverdagen: Jobb, familieliv. Og trening. Det er ikke bare tida i bevegelse som krever supermosjonisten.

- De er opptatte av å bruke kroppen, men også av å bruke kroppen som markør. De bruker veldig mye tid på å lære seg om trening og innhente informasjon om utstyr, sier Breivik. Det enorme fokuset på utstyr, mener han er en uheldig utvikling.

- Totalt sett er det positivt at det er fokus på trening. Det har en sunn effekt. Samtidig er det slik at mange kunne oppnådd akkurat samme helseeffekt ved å mosjonere litt i skog og mark – uten det jaget det er for å skaffe seg det riktige utstyret.

Artikkeltags