Gå til sidens hovedinnhold

Ismassene smadret fangstskuta - Bjørn (18) og Tormod (16) rodde 25 døgn i isødet til redningen

Artikkelen er over 7 år gammel

Forsøk på redningsaksjon ble avvist av norske myndigheter.

Ismassene smadrer skuta. Sju menn er hjelpeløse tilskuere. Et langvarig blodslit venter.

Hinlopenstredet, Svalbard, 19. juli 1958. Klokka har passert fem om morgenen. Tormod Jensen fra Tromsø, 16 år dette året, har nattevakt om bord på den 64 fot store ishavsskuta «Forland». Det er mye is rundt skuta.

Tormod er realskoleelev, men om somrene tar han sommerjobb på Ishavet. Tross sin unge alder er dette allerede hans andre ishavstur. Han er bitt av polarbasillen.

Som nattevakt er det Tormods oppgave å forsikre seg om at alt er vel med skuta mens resten av mannskapet sover. Skipperen, Werner Wilhelmsen, har gitt klar beskjed om at han skal vekkes dersom isen rundt «Forland» letter. Da vil han gå videre.

Tormod går ut på dekk og tar seg opp i tønna for å speide. Han ser at isen er ikke like tjukk rundt «Forland» som tidligere på natta. Han klatrer raskt ned leideren fra tønna og varsler skipperen.

Forholdene denne sommeren har vært vanskelige. Det er mye is og «Forland» har allerede måttet gjøre vendereis flere ganger i forsøket på å nå de beste fangstfeltene. De er alene på østsiden av Spitsbergen denne sommeren.

Tross de vanskelige forholdene har de fått 147 storkobber og 50 snadd (ringsel). Karene har dessuten skutt 27 isbjørner. I bur på dekk holdes to isbjørnunger som er forhåndsbestilt for levering til Carl Hagenbecks zoologiske hage i Hamburg.

Tormod Jensen står i rorhuset da «Forland» starter opp motoren og går videre. Skipper Werner Wilhelmsen er oppe i tønna og dirigerer skuta mot åpne råker. Det er mindre is, men forholdene er fortsatt vanskelige.

De får et større isflak rett foran baugen og må slå akterover. Like etterpå starter en voldsom skruing, som lyn fra klar himmel. Voldsomme krefter er i sving.

Skipperen gir beskjed om å purre alle som sover og klatrer straks ned fra tønna. Nå begynner en hektisk kamp for å få med nok utstyr ut på isen hvis det verste skulle skje.

Skutesidene presses inn. Det braker som om noen knuser trekasser. Skruingen danner stadig flere koss og isfjell rundt skuta.

Det viktigste nå er å berge fangstbåtene trygt ned på isen. De henger i daviter på begge sider av «Forland» som stadig ødelegges og heves opp av isens krefter.

Tauene som fangstbåtene fires ned i, er beregnet på å nå ned til normal vannstand ved skutesida. Nå er de for korte, fordi «Forland» har hevet seg. Tormod og de andre mannskapene må slippe fangstbåtene ned det siste stykket. Det går bra og båtene dras velberget unna på slett is.

Presset fra isen mot skuta gjør at dørene akterut til proviantlageret ikke er mulig å åpne. Propellen er allerede synlig over isen.

Heldigvis har de mye av provianten liggende i ledige køyer i lugaren forut. De får med seg 30-35 kilo hvetemel, ca. 20 kilo kaffebønner, en del margarin, to bokser tobakk og ti-tolv sperrer boknafisk fra riggen. De får også ut køyeklærne, ei steikepanne, to kasseroller, et vaskefat, en kaffekjele og noen vannbøtter.

Viktigst av alt, de berger fem Krag-Jørgensengeværer, 500 rifleskudd, ei hagle og 100 haglpatroner. Gevær og ammunisjon er viktig. De kan skaffe mat når provianten er brukt opp. Ingen av dem vet hvor lang tid det tar før de blir berget.

Skipper Werner Wilhelmsen gir ordre om at ingen lenger må gå ned i lugaren. Hvis isen slipper brått, vil den skadde skuta kunne synke som en stein.

18 år gamle Bjørn Schwenke fra Tromsø stikker likevel ned i lugaren foran og henter opp kameraet sitt som ligger på køya hans. Han vil ha det med seg for å kunne dokumentere forliset og veien til redningen.

Skipperen liker ikke manøveren. Skårungen Schwenke får høre det i klare ordelag etterpå.

Et stykke på avstand ser de sju mennene at «Forland» forsvinner. De må komme seg på land. Problemet er at fangstbåten er for tungt lastet til at de kan dras over isen. En slitsom operasjon begynner for å nå land.

De bærer utstyret over isen et stykke og går tilbake for å hente båten. Dette gjentas mange ganger. Slik strever de i ni timer før de kommer fram til åpen sjø, råka langs land. Åtte timer senere når de ei fangsthytte på Helleysundneset.

Det er ikke bare å slå seg ned. Hytta er i dårlig forfatning.

Taket er fjernet av fangstfolk på jakt etter materialer til isbjørnbur. Halve hytta er fylt av flygesand.

Mannskapet lager seg provisoriske spader av tre, måker ut sanden og lager gulv av taket på redskapsskuret like ved. Seilet fra «Forland» fungerer som tak.

Av leire og stein murer de en slags peis med en skorstein av tre. Første forsøk går galt, skorsteinen tar fyr. Etter at de får murt høyere opp, løses pipebrann-problemet.

Dagene går. De supplerer provianten med en snadd (ringsel) og noen sjøfugler. Isforholdene hindrer dem i å komme videre.

Etter 11 døgn, med usikkerhet om det meste, letter isen såpass at de kan fortsette.

Hvor skal de sette kursen? Skipper Werner Wilhelmsen vet at det finnes folk lenger nord på Svalbard. I anledning det internasjonale geofysiske år er det etablert en nordisk stasjon i Murcisonfjorden på Nordaustlandet. Der vil de kunne få hjelp.

For å komme dit må de forsere det beryktede Hinlopenstredet nordover. Det viser seg umulig. Isen er for kompakt .

De snur, går i land på Bastianøya og lager en gapahuk på stranda. Der fyrer de et stort bål på skift gjennom natta.

Hva nå? Alternativet til Hinlopenstredet er enda verre. Eneste mulighet nå er å ro sørover langs land for å nå en polsk stasjon i Hornsund. Det betyr at de må ro helt sør til Sørkapp og deretter nord til Hornsund på vestkysten.

Det store problemet er at de på veien sørover må gjennom det såkalte Ormhullet, et sted ishavsfolk omtaler med respekt og redsel.

I en trang del av Helleysundet, mellom Svalbards «fastland» og Barentsøya, går tidevannsstrømmen med voldsom fart.Rystraumen hjemme blir barnemat i forhold. Isflak og isklumper virvles rundt i strømgryter breie som hus.

Det var utfordrende nok å gå gjennom her med «Forland» på vei nordover. Nå skal de tilbake i en fangstbåt som lett bli knust til pinneved i Ormhullet.

De trekker i første omgang båten på land. 18-åringen, Bjørn Schwenke, blir sendt ut på rekognosering sammen med maskinisten, Olav Wilhelmsen. De går over land i retning Ormhullet.

Bjørn Schwenke blir vâr en sterk fossedur og spør:

– Hva er det slags elv vi hører?

– Det er ingen elv, det er lyden av strømmen i Ormhullet, svarer maskinisten.

Da de kommer fram, ser de frådende vannmasser og isflak og isknulter som virvles med. mens de står der ser de en isbjørn, som bruker et isflak som fartøy, og som skyter voldsom fart gjennom sundet.

På fangstbåten sitter en fem hestekrefters Penta påhengsmotor. De har fått med seg lite bensin, om lag 20 liter, men har spart nok til at motoren kan brukes i de verste partiene for å holde fangstbåten unna de verste strømgrytene. Å holde unna bare med årene, er ikke mulig.

Kunsten er å vente til tidevannet skifter og strømmen er svakere. Da har de bare noen minutter på seg. I høyeste beredskap lar de seg slippe ut i Ormhullet. Mens de har kurs mot den første og fryktinngydende strømgryta, støter påhengsmotoren mot en isknult. Propellsplinten blir slått av, motoren er ubrukelig. De ror som besatte og knekker tollepinner i strevet.

Brødrene Wilhelmsen er snarrådige, klarer å slå av mutterne til propellhuset med to økser og får på plass en provisorisk propellsplint lagd av streng.

Slik får de motorkraften tilbake og kommer seg helskinnet gjennom Ormhullet med malstrømmer og isflak på alle kanter. Det kunne like gjerne endt galt. Mennene puster lettet ut og tar inn i ei hytte på Barentsøya. Etter 15 timer ved årene når de Kapp Lee på den store Edgeøya der de finner ei ny fangsthytte.

De mange timene bak årene har tatt på. Kostholdet er ensidig og sparsomt, for det meste klappkaker av hvetemel som kokken, Jarle Hansen, har fått til å heve ved hjelp av øl. I en dal bak hytta skyter mennene tre reinsdyr. Nå har de plenty av mat, men magene er avvendt med slik kraftkost og reagerer bastant. Mannskapet må finne seg private steder i rask rekkefølge.

I hver hytte de er innom, skjærer de skutenavnet inn på et lett synlig sted. De risser også inn neste planlagte posisjon: Fangsthytta på Svarttangen.

Mennene ror sørover langs kysten av Edgeøya. De håper at det finnes bensin til motoren der. Kanskje noe hermetikk? Etter 15 timers roing når de Svarttangen. Skuffelsen er stor. Hytta er helt rensket. Her har det vært flere innom og forsynt seg. Det er blitt den 7. august 1958. 19 døgn har gått siden «Forland» ble knuset av isen. Før eller senere vil de nå polakkene i Hornsund. Ingenting tyder på at noen leter etter dem.

Når det er passe vind i riktig retning, kan de seile. Men store deler av tiden må de ro. Vannblemmer og støle lemmer blir resulatet. Krysningen av den vide Storfjorden fra Edgeøya til Fastlandet» tar mange timer.

Humøret er bra, tross slitet. Karene fabler om hvilke dresser de skal kjøpe seg når de når sivilisasjonen. Men det er ennå et godt stykke igjen.

Først må de runde Sørkapp. Den 9. august når de sørspissen av Svalbard der de må øke nødhavn og ta inn i ei hytte på grunn av sterk vind. Maskinist Olav Wilhelmsen bruker stadig kikkerten. Det kan være andre fangstskuter, eller fiskefartøy i området.

– Gå litt til siden, sier Olav Wilhelmsen plutselig.

– Jeg tror jeg ser to skuter, sier han.

Han har rett! Et godt stykke fra land kligger to fiskebåter i ro.

Redningen er der ute, men ingenting tyder på at mannskapene er oppmerksom på de skibbrudne inne ved land.

Mennene tenner et stort bål, men ishavsskodda hindrer sikten. Skipper Werner Wilhelmsen beslutter at de skal ta seg ut til fiskebåtene. De pakker utstyret sammen og setter ut fra stranda. En sterk fralandsvind gjør det enkelt å bevege seg sørover. Men det vil også være vanskelig å ro tilbake dersom fiskebåtene letter anker og drar.

– Hvis de går uten å oppdage oss, er det Bjørnøya neste, sier skipperen. .

Til alt hell holder fiskebåtene holder seg i ro. Mennene fra «Forland» legger til ved «Andholmen» fra Bø i Vesterålen..

Om bord holder en 15-åring ankervakt mens resten av mannskapet sover, utslitte etter flere døgns fiske.

Den unge vakten hører et dunk og får plutselig se noen skitne og fæle menn som tar seg om bord.

Vakten springer straks ned i lugaren og lukker dørene etter seg. Kanskje fordi han tror det er «hinmannen» selv som har skrevd over rekka, men kanskje også for å vekke de andre.

– Vi har et lite småbruk her inne, fleiper Bjørn Schwenke til den skremte gutten.

Det er gått 25 døgn siden «Forland» forliste. Over radio blir det avtalt at sysselsmannsbåten «Nordsyssel» skal hente mennene og bringe dem til Longyearbyen. De får drivstoff av fiskerne fra Bø slik at de kan takle vinden ut fra land og komme segt tilbake til Sørkappøya.

Etterpå kom det fram at en islos som var på oppdrag for Norsk Polarinstitutt, hadde forsøkt å få i gang en leteaksjon etter «Forland».

Islosen, Alfon Selbakk, hadde daglig kontakt med «Forland» før forliset og hadde blitt urolig da all radiokontakt opphørte brått. Myndighetene motsatte seg imidlertid en leteaksjon på et så usikkert grunnlag. Det kunne jo være en radiofeil, ble det hevdet. Islosen fikk rett. Det var ingen radiofeil. I dramatikken som oppsto etter skruingen ble det ikke anledning til å sende ut melding.

Drøyt 55 år etter forliset sitter Tormod Jensen i huset sitt nær Finnvika på Kvaløya og studerer bilder som viser dramatikken øst for Svalbard. Nylig holdt han foredrag om forliset på Svalbardseminaret. Han har 22 sesonger på Ishavet bak seg.

Var han redd noen ganger under dramatikken i 1958?

– Nei, vi var så unge, vi skjønte vel ikke helt alvoret.

– Fikk du inntrykk av at de eldre var bekymret?

– Nei. Skipperen hadde vært rutinert og hadde vært med storstormen i Vestisen i 1952. Det var en lett tone hele tiden, masse vitsing for å holde humøret oppe. Vi hadde lite proviant, men vi hadde geværene og visste vi kunne jakte for å skaffe mat, sier Tormod Jensen som allerede året etter forliset dro på Ishavet igjen.

– Vi holdt på å forlise da også, men det gikk bra, smiler han. Det var nok en større vilje til å ta risiko for å tjene en slant da enn det er i dag.

Bjørn Schwenke gikk i første klasse på Tromsø gymnas og fikk en spennende sommerjobb på «Forland» fordi han kjente mannskapet. Han forteller nøkternt om strabasene.

– Var dere noen gang i tvil om at dere skulle bli reddet?

– Overhodet ikke. I hvert fall ikke etter at vi hadde passert Ormhullet. Der var det ganske hektisk, jeg husker skipperen knakk to tollepinner i kampen mot strømvirvlene, sier han.

– Den verste perioden var egentlig da vi lå stille i 11 døgn i den første hytta. Da var det mye usikkerhet og beslutninger var ikke tatt. Men under den lange roturen til Sørkapp var stemningen god. Alle hadde klare oppgaver, sier Schwenke.

Skriftlige kilder: Odd Magnus Heide Hansen: Ishavsskutenes historie I. Tromsø 1996. Klipparkivet ved Norsk Polarinstitutt.

Kommentarer til denne saken