Gå til sidens hovedinnhold

I dette hullet skjuler det seg en topphemmelig festning

Artikkelen er over 8 år gammel

Bli med Nordlys ned i den 1500 kvadratmeter store kommandobunkeren. En del av den hemmelige Frøylinjen i Troms.

Nato mente det var galskap. Mens verden for øvrig satset på raskt framrykkende panserarmeer, murte norske styrker seg inne i statiske stillinger bak betong i bergene.

- They can't move, var general Bernard Montgomerys sarkastiske kommentar da norske militære stolt viste fram et av kystfortene på 1950-tallet. Men 30 år seinere bygde Norge fortsatt faste installasjoner som skulle holde fienden ute. Deriblant Frøylinja ved Lyngenfjorden. Et av de mest bemerkelsesverdige prosjektene fra Den kalde krigen.

Ned under jorden

Den tunge ståldøren slår igjen med et drønn som forplanter seg gjennom skjulte løpeganger. Det blir mørkt. Helt mørkt.

Nedgangen til dypet er ei smal luke på toppen av åsryggen, omgitt av smeltende vårsnø og duftende furutrær. Overgangen fra solskinnet i den milde vårdagen til den rå og kalde lufta nede i mørket er brutal.

Vi står inne i en av hallene i det underjordiske bunkerkomplekset ved Hatteng i Storfjord. Herfra skulle striden om Lyngenpassasjen føres. Fra operasjonsrom dypt under jorda gikk det sambandslinjer til 60 større og mindre anlegg i fjellområdene rundt fjorden.

Fra disse topphemmelige stillingene skulle norske soldater gjøre sitt ytterste for å en invasjonshær fra supermakten Sovjetunionen.

Oppsynsmannen

Øyvind Ørnebakk vrir på lysbryteren. Noe er galt med strømmen. Den pensjonerte offiseren har imidlertid hodelykt, og den smale lyskjegla sveiper over skrivebord og køyesenger. 71-åringen er oppsynsmann for anleggene i Frøylinja.

Med hodelykta navigerer han stødig og sikkert gjennom de smale løpegangene. Han kjenner denne kommandobunkeren som sin egen bukselomme, og er sannsynligvis den eneste som gjør det. Anlegget har knapt blitt brukt av andre etter at det sto ferdig i 1993. Nå skal nybygget bli museum.

Tilhørte en annen tid

- Nato så med forundring på byggingen av Frøylinja og hadde ingen forståelse for den norske satsingen på faste forsvarsanlegg, sier pensjonert generalmajor Gullow Gjeseth som har skrevet bok om landforsvarets planer under den kalde krigen.

- Man mente at dette tilhørte en annen tid. Slike anlegg ble bygget i mellomkrigstida, og erfaringene fra andre verdenskrig tilsa at faste befestninger enten ble nedkjempet eller omgått.

- En av dem som var svært kritisk var sjefen for Natos nordkommando, den britiske generalen Sir Peter John Frederick Whiteley. Han ga også uttrykk for dette offentlig.

- Under en forsvarskonferanse i Stockholm på slutten av 70-tallet konkluderte han med at forsvarsstrid med utgangspunkt i faste installasjoner ikke lengre var et holdbart konsept. Men på norsk side så man annerledes på det, sier Gjeseth som nå arbeider som forsker ved Institutt for forsvarsstudier.

Midt i skuddlinja

Bakteppet var supermaktskonfrontasjonen under den kalde krigen. Geografi og ny våpenteknologi sendte Nord–Norge midt i skuddlinja. Sovjetunionen bygget et enormt basekompleks på Kolahalvøya.

Dersom krigen ble varm ville den sterke nordflåten utgjøre en klar og overhengende trussel mot forsyningslinjene over Atlanterhavet. På Natos side ville nordnorske flyplasser bli tatt i bruk for å angripe kolabasene, og sovjetiske marinefartøyer ute i havet. Amerikanske hangarskip skulle operere i Vestfjorden.

Man antok at Sovjetunionen ville forsøke å få kontroll over den nordligste delen av Norge for å beskytte det relativt sårbare basekomplekset og passasjen ut i Nordatlanteren.

Vern mot sovjetiske soldater

- Nordnorske fjorder ville gi en bedre beskyttelse av sovjetiske marinestyrker. Dersom man i tillegg kunne bruke en flyplass som den på Andenes ville flyene kunne nå lenger ut enn om de opererte fra baser på Kola. For å få dette til måtte Sovjetunionen ta kontroll over den nordligste delen av Norge, og da måtte de passere Frøylinja.

- Forsvaret av Troms var ikke bare av nasjonal betydning. Området var også et fastpunkt i nord i Natos framskutte forsvar, og var spesielt viktig i Natos sjø- og luftmilitære strategi. Fra Natos side var holdningen at Norge burde konsentrere sine militære ressurser i nord, mens Sør-Norge i stor grad var beskyttet av det felles vesteuropeiske forsvaret.

Viktig rolle

- Trusselen mot Norge må alltid sees i lys av den store supermaktskonfrontasjonen mellom øst og vest. Dette handlet ikke primært om Norge eller nordmenn. Det var Mellom-Europa som ville være det primære kampområdet dersom en væpnet konflikt brøt ut. Men på grunn av kolabasen fikk Nord-Norge en viktig rolle i forhold til kontrollen over Nordatlanteren og forsyningslinjen mellom USA og Europa. Det som ville bli slaget om Atlanterhavet.

Det var i utgangspunktet flere sannsynlige angrepsakser for en invaderende sovjetarme. Styrkene kunne landsettes fra fartøyer, eller de kunne komme via veinettet.

Invasjonsstyrke

Det kunne også tenkes en kombinasjon av land og sjøoperasjoner. På norsk side antok man at en sovjetisk invasjonsstyrke ville bestå av 2 divisjoner med 10–15.000 soldater.

– Allerede i 1949 kom man fram til at Finnmark ikke kunne forsvares. De enormt store landområdene ville kreve styrker i et helt annet omfang enn de man hadde tilgjengelig. Den militære innsatsen som ble planlagt her handlet i stor grad om å forsinke framrykningen til invasjonsstyrkene. Troms var det første stedet man ville møte fienden, sier Gjeseth.

Angrepet kunne komme raskt. Over sjøen kunne det i verste fall bare ta timer fra invasjonsstyrken ble oppdaget og til de første avdelingene sto i fjæresteinene.

Framstod som en øy

Kom invasjonen over land tilsa de mest pessimistiske anslagene at de første avdelingene kunne være fremme ved grensa øverst i Skibotndalen i løpet av to dager. Gjennom Finnmark ville det ta lengre tid, men felles for begge deto aksene var at man måtte forsere den smale passasjen innerst i Lyngenfjorden.

- Hovedproblemet med forsvaret av Troms var forsyningslinjene sørover. De dårlige veiforbindelsene gjorde at Troms i militær betydning fremsto som en øy. Havner og flyplasser fikk dermed en avgjørende betydning for transportene av forsterkninger. Bardufoss hadde en sentral betydning, seinere også Tromsø og Evenes, sier generalen.

Alt handlet om tid. Man måtte klare å holde igjen inntil allierte forsterkninger var på plass. Langs kysten fra Vågsfjorden ved Harstad og til Årøy–holmen i Lyngen ble det bygget et nettverk av kystfort som hadde i oppdrag å stanse eller gjøre kraftige innhogg i en invasjonsflåte.

Barrieren

I sammenheng med Frøylinja utgjorde dette en barriere som en fiende måtte bruke tid og ressurser på å jobbe seg igjennom. Det fantes ingen vei utenom .

- Tanken om å etablere en slik forsvarslinje kom fram allerede på 1940–tallet. Den gang så man for seg artilleristillinger, kanoner som kunne beskyte en framrykkende fiende. Noe liknende som det svenskene hadde etablert i Boden–området.

– Planen ble lagt på is, men i siste del av 1970–årene kom ideen på bordet igjen i en ny utgave. Den ble framsatt av en gruppe offiserer fra Brigaden i Nord–Norge. Tønne Huitfeldt, som var øverstkommanderende for Nord-Norge ble overbevist om at dette var en god idé, og ga grønt lys for planlegging og utbygging av anleggene i Frøy–linjen, sier Gjeseth.

Innlagt strøm og telefon

Den nye versjonen av Lyngen–linja skulle bestå av 60 anlegg fordelt på 19 hovedenheter langs aksen mellom Balsfjordeidet, begge sider av Storfjorden via Norddalen og lavka mot Finland. Det er bunkere med underjordiske dekningsrom.

De har innlagt strøm og fastlinjetelefon. Ildstillingene var utstyrt med spesialtilpassede våpenfester for å øke presisjon og effektivitet.

Bratte partier langs veien ble forberedt for sprenging ved at man boret inn ferdige kammeret som skulle fylles med sprengstoff. På vestsida av fjorden ble det også bygget bunkere som tidlig på 1990–tallet ble utstyrt med kanoner fra utrangerte stridsvogner.

Kanoner

Chaffee–tanks fra 1950 tallet ble hogget til spiker som et nedrustningstiltak i tråd med CFE–avtalen. Det var imidlertid ingenting i veien for å gi kanonene nytt liv i fastmurte stillinger ved Elvevoll og Rasteby.

- Slike faste befestninger har både fordeler og ulemper. At stillingene er beskyttet av betong gjør dem mindre sårbare, og det kreves større ressurser for å slå de ut. Ulempen er selvsagt at de ikke kan flyttes. Men akkurat her var geografien slik at man mente et statisk forsvar ville fungere, sier Gjeseth.

Den samme konklusjonen kom den tyske hærledelsen fram til da tyske armeer trakk seg tilbake fra Finnmark og Nord–Finland i 1944. Lyngenlinja ble utbygd med 550 bunkere og artilleristillinger i området mellom Lyngenfjorden og svenskegrensen. Her skulle den sovjetiske armeen stanses.

Da det norske Forsvaret startet byggingen av Frøylinja 40 år seinere fant man rester av tyske stillinger på de fleste stedene som var utpekt for nye anlegg.

Så kostbart som mulig

- Vi har heldigvis ingen fasit på om Frøylinja ville fungert slik man hadde tenkt. Vi kjenner heller ikke det konkrete innholdet i de sovjetiske planene fra Den kalde krigen. Noe endelig svar på dette får vi neppe før de sovjetiske arkivene fra denne epoken blir åpnet.

- Jeg tror nok at man på sovjetisk side innså at det ville være svært komplisert og kostbart å ta seg inn til Indre Troms. Skulle man komme inn sjøveien måtte man først forsikre seg om at kystfortene var satt ut av spill. Ellers ville et forsøk på å trenge inn i fjordene ende med katastrofe. Frem til 1990–tallet var det begrenset tilgang på presisjonsstyrt ammunisjon. Å slippe fallskjermstyrker ned på holmer og skjær for nøytralisere kystbefestningene, ville også være en svært risikofylt operasjon.

- All motstand kan nedkjempes bare innsatsen er stor nok. For det norske forsvaret handlet det om å gjøre inntrengningen så kostbar som mulig. En krig i Nord–Norge ville være en del av en storkrig i Europa. Selv supermakten Sovjetunionen ville være nødt til å prioritere bruken av militære ressurser, sier Gjeseth.

Ta vare på

Forskeren og generalen er opptatt av at man tar vare på historien fra denne viktige militærhistoriske epoken.

- Slutten av den kalde krigen markerer et voldsomt tidsskille i militærhistorien. De store massehærene basert på verneplikt avgikk med døden. Dette skyldtes ikke minst den teknologiske utviklingen. Både når det gjelder våpenteknologi og informasjonsteknologi.

- Man må helt tilbake til Napoleon og hans Grande Armée for å finne et tilsvarende konseptbrudd. Da ga innføringen av verneplikt Napoleon muligheten til å sette opp store hærstyrker som i kraft av sitt antall kunne overvelde de små men profesjonelle styrkene de møtte på slagmarken. Nå kan små profesjonelle enheter utnytte våpen- og informasjonsteknologi til å ødelegge store hærstyrker.

Museum

- Troms står i en helt spesiell stilling, og var utvilsomt det viktigste militærstrategiske området i Norge under den Kalde krigen. Det er definitivt en god idé å ta vare på noen av anleggene fra denne tiden. Forsvarslinjen med fortene langs kysten og de faste installasjonene rundt Lyngenfjorden markerer en veldig spesiell epoke i norsk og internasjonal militærhistorie.

- Dette er noe framtidige generasjoner vil studere med interesse. Derfor er det viktig å ta vare på en del av de fysiske anleggene. Etter min mening burde Breiviknes fort også vært med i verneplanen. Det ville gjøre det enklere å se helheten i forsvarslinja, sier Gullow Gjeseth.

Kommandobunkeren ved Hatteng skal bevares som museumsanlegg. Den ligger en liten kilometer fra tettbebyggelsen. Det eneste som møter øyet når man går den populære turstien forbi, er ei grønnmalt ståldør.

Lukten av fersk betong

Det er ingen ting som forteller om de 1500 underjordiske kvadratmeterne med bygningsmasse under jorda.

Ennå lukter det fersk betong her inne, men det er 20 år siden ledelsen i Forsvarsbygg og sjefen for 6. divisjon forsynte seg av snitter og kaffe under tilstelningen som markerte at anlegget sto ferdig.

Det ble aldri tatt i bruk. Kun funksjonstestet. Festningsbataljonen som skulle bemanne stillingene ble aldri satt opp.

Millioner av kroner

Kontorene inne i kommandobunkeren står urørte, og de aller fleste køyene har aldri vært sovet i. Den kalde krigen var over allerede da byggingen startet i 1990. Da det underjordiske anlegget sto ferdig i 1993 var også Sovjetunionen et museumsprosjekt.

De siste anleggene i Frøylinja ble ikke ferdige før i år 2002. I 1989 ble hele festningsverket kostnadsberegnet til 200 millioner. Trolig gikk det med en halv milliard før prosjektet ble avsluttet. Nå skal Forsvarsbygg bruke i underkant av 100 millioner kroner for å rive og slette sporene.

- Ja, nå har man ikke bruk for dette lengre, sier Øyvind Ørnebakk i det han åpner døra og går inn på bataljonssjefens kontor og operasjonsrom.

Her inne er alt nytt og striglet. Det er ikke et tusjmerke på det store kartet som fyller den ene veggen.

136 soveplasser

Ei vifte starter plutselig opp og gir fra seg en brummende lyd. Det er det automatiske avfuktingsanlegget som har slått seg på. Det går fortsatt og sammen med et avansert friskluftanlegg sørger det for å holde en levelig atmosfære i de kalde underjordiske lokalene.

Lengre inn ligger det en stor sovesal med lange rekker av køyer i 2 etasjer. Det er til sammen 136 soveplasser her inne. Hele anlegget kunne i en krigssituasjon huse flere hundre mennesker.

Labyrint

Ørnebakk tjenestegjorde som leirmester på Brennfjell da man startet byggingen av Frøylinja, og fikk oppgaven med å holde tilsyn med de nye forsvarsanleggene.

Året etter at kommandobunkeren sto ferdig ble også den lille garnisonen i Skibotn lagt ned.

Pensjonisten navigerer sikkert videre gjennom en labyrint av løpeganger og tekniske rom.

Til sist ser vi en strime av lys bak et hjørne. Vi er tilbake der vi kom fra. Det er vårsola og varmen.

Kommentarer til denne saken