Fikk dødsbudskap via NRK

Prosesjon: Sørgetoget for de omkomne i gruveulykken 5. november 1962 går sakte gjennom Harstads gater. Foto: Bjørn Finstad, Aftenposten/Scanpix

Prosesjon: Sørgetoget for de omkomne i gruveulykken 5. november 1962 går sakte gjennom Harstads gater. Foto: Bjørn Finstad, Aftenposten/Scanpix

Artikkelen er over 6 år gammel

Flere foreldre og søsken av de omkomne i Kings Bay-ulykken for 50 år siden var ikke varslet da navnene på de forulykkede ble lest opp i radioen.

DEL

Det går fram av at et brev soknepresten på Svalbard, Olav Tysnes, sendte til Kings Bay Kull Company AS etter gruveulykken i Ny-Ålesund på Svalbard 5. november 1962. Soknepresten roste innsatsen til de ansvarlige i selskapet, men pekte også på kritikkverdige forhold.

«Meldetjenesten var ikke god nok. Det var mange som hørte nyhetene 6. november kl. 13.00 (før navnene ble nevnt) og som hadde noen fryktelige timer før de fikk beskjed om hvordan det var gått med deres egne», skrev Tysnes. I en nyhetssending på NRK klokka 18.30 ble navnene på de 21 omkomne lest opp. Heller ikke da var alle underrettet.

«En av de prester jeg har hatt kontakt med, kunne nevne et par eksempler på det. Det gjaldt noen av de omkomnes foreldre og søsken,» skrev soknepresten som ba om at det i slike tilfeller måtte sendes iltelegram til presten på hjemstedet slik at de pårørende kunne varsles i tide.

Ti bårer

Harstad sentrum, november 1962. Ti bårer, dekket av norske flagg, kjøres i gangfart på militære kjøretøyer med æresvakter på hver side. Folk som er ute og går i gatene, stopper opp og vender seg i respekt mot sørgetoget. Noen tar av seg hodeplaggene i den kalde vinterdagen.

I de ti kistene ligger ofre etter en gass- og kullstøveksplosjon i gruva i Ny-Ålesund på Svalbard. I alt 21 personer omkom 5. november 1962. Ti av dem ble hentet ut. De øvrige ofrene ble liggende inne i gruva.

Det var ikke første gang det smalt i Ny-Ålesund. Ulykkene inntraff med få års mellomrom. Mange fikk inntrykk av at staten brøt kull med livet til gruvearbeiderne som innsats. Basert på nylig frigitte dokumenter ved Statsarkivet i Tromsø kan Nordlys bringe detaljer om serien av ulykker og tragedien for 50 år siden som førte til stans i gruvedriften i Ny-Ålesund og regjeringen Gerhardsens avgang.

Komplisert gruvedrift

Fjellet i Ny-Ålesund inneholdt rike kullforekomster, men dessverre også forkastninger som kompliserte gruvedriften. Mens kullagene ved Longyearbyen lå horisontalt, hadde fjellmassivene i Ny-Ålesund vært utsatt for mektige krefter.

Kullagene falt om lag 15 grader nedover i fjellet. Noen steder var de 15 meter tykke, andre steder bare tynne striper. Forkastningene gjorde at kullagene delte seg i flere atskilte forekomster, kalt Ester og Sofie.

Ansamlinger av metangass var et hovedproblem for gruvearbeidernes sikkerhet. Ble konsentrasjonen høy nok, kunne gassen antennes, for eksempel av en gnist fra et elektrisk anlegg eller en annen kilde. Gasseksplosjonen kunne igjen antenne kullstøv. Dersom ulykken var ute, ville trykk- og varmebølger ta livet av alle som oppholdt seg i nærheten. Kvelning, på grunn av at en gruveeksplosjon forbruker all oksygen i de trange gruvegangene, var en annen risiko.

Første ulykke i 1948

Den første store gruveulykken i Ny-Ålesund inntraff 4. desember 1948, bare tre år etter at staten hadde overtatt aksjene i Kings Bay Kull Company AS.

33 år gamle John Otnes fra Sulitjelma møtte et rystende syn da han ved 21-tiden denne dagen tok seg ned i Ester III-gruva etter eksplosjonen. Sammen med kollegaer ville han søke etter overlevende. Begge gruvesjaktene, den gamle og den nye, var fylt av røyk. Store ras hadde gått i gangene.

I de to årene Otnes hadde arbeidet i gruva, var det aldri holdt øvelser for redningsmannskapene. Av og til var det slått opp en plakat med opplysninger om hvor det var målt gass i så høye konsentrasjoner at den var eksplosjonsfarlig. I det siste hadde ikke Otnes sett plakaten.

Surstoffapparater

For å kunne gå ned i ei røykfylt gruve, var redningsmannskapene avhengig av surstoffapparater. I Ester III-gruva var surstoffapparatene av tysk fabrikat. Mange av gruvearbeiderne var ukjente med disse, de var vant til britiske apparater. Uansett varte oksygenet bare i 15– til 20 minutter. Deretter var redningsmannskapene overlatt til seg selv i gruveganger fulle av giftig røyk.

John Otnes møtte to kollegaer inne i feltort nummer 7. De hadde gått i forveien og vært helt nede i etasje 8 for å søke etter skadde og omkomne. Surstoffapparatene deres var for lengst brukt opp, de hadde kastet dem fra seg. Halvt bevisstløse prøvde de nå å dra hverandre fram mot den nye sjakten.

Forgiftet

Otnes hjalp til med å dra de to mot friskere luft. Hvert steg føltes som et krafttak. Da han endelig var oppe i dagen, møtte Otnes kullkompaniets lege som straks tok seg av de forgiftede. De hardest rammede ble brakt til sykehuset.

Først etter noen døgn var ventilasjonen i gruva såpass god at de omkomne, 15 mann, kunne hentes ut. Mange av dem ble funnet sterkt forbrente i gruvegangene. Slik ble redningsarbeidet en påminnelse om hva de overlevende risikerte når de skulle ned i gruva igjen.

Arbeiderforening urolig

Kings Bay arbeiderforening engasjerte seg sterkt i spørsmålet om sikkerheten i gruva. Temaet gikk igjen på medlemsmøtene, i kontakten med bergmesteren og gjennom de valgte medlemmene i gruvetilsynet.

Granskingskommisjonen konkluderte med at gass først hadde eksplodert, senere hadde også kullstøv blitt antent. Den samlede effekten ble fatal. Gruvedriften ble stanset midlertidig, men kom i gang igjen i 1949.

Ny ulykke i 1952

Om kvelden 7. januar 1952 er 26 mann på jobb. Stiger Trygve?Kristiansen befinner seg i en strosse som blir kalt 19 Vest. Stiger er gruveindustriens uttrykk for formann. Klokka kvart over sju hører stiger Kristiansen et dumpt smell. Like etterpå kommer en gruvearbeider fra sjakt 4 løpende. Han forteller at pumpene og viftene er stanset og at røyk velter fram i tverrorten, gruvegangen som forbinder sjaktene nede i dypet.

Stigeren frykter det verste. Sammen med noen gruvearbeidere forsøker han å komme seg over til Ester V via tverrorten. De andre tvinges til å gi opp, bare Kristiansen fortsetter før tett røyk og kullos tvinger også ham opp i dagen.

Voldsomme krefter

Etter å ha varslet leiren om ulykken, gjør Kristiansen og hans kollegaer et nytt forsøk på å gå ned i gruva. Noen av mennene har fått på seg surstoffapparater. Da de nærmer seg ulykkesstedet finner de fem omkomne, som bæres ut. Snart tvinges de imidlertid tilbake av tett røyk.

Da hovedviften kommer i gang igjen, blir luften og sikten bedre. En gruvemaskin, et skrapespill, på to tonn er slengt ti-femten meter framover av trykket fra eksplosjonen. Mennene som jobbet her har ikke hatt en sjanse.

Sjokktilstand

De siste omkomne blir båret opp ved midnatt. Ni livløse kropper ligger foran Kristiansen og de øvrige redningsmannskapene. Tre overlevende blir brakt til sykehuset i sjokktilstand. Etter en times behandling klarer legen å få kontroll over blodtrykk, puls og åndedrett.

Granskningskommisjonen klarte ikke sikkert å finne årsaken til gasseksplosjonen 7. januar 1952. Sannsynligvis var gassen blitt antent av gnister (overslag) i et støpsel nær en kullboremaskin.

19 døde i 1953

Gruvearbeider Arne Pettersen hadde jobbet om lag en time av ettermiddagsskiftet 19. mars 1953. Da hørte han to vanlige skudd fra sprengning. Pettersen arbeidet på tverrslag 13 nede i gruve Sofie, en sjakt som gikk parallelt med gruve Ester. Dette var vanlige lyder i gruva, det var ikke noe å ta på vei for. Men like etterpå hørte han et kraftig smell.

Pettersen konfererte med kollegaene i nærheten. Det måtte da ha vært en eksplosjon? Da de like etter hørte fem-seks mindre eksplosjoner, skyndte de seg mot utgangen. Pettersen kjente ei stram lukt og hørte et nytt, kraftig smell. Sammen med kollegaene i gruve Sofie kom han seg velberget ut.

Røyk og gass

Eksplosjonen måtte ha skjedd i nabogruva, Ester. Et redningslag, utstyrt med surstoffapparat som varte i to timer, ble sendt ned. Redningsmannskapene møtte så mye røyk og gass i Ester at de måtte snu etter kort tid. I stedet tok de seg ned den uskadde sjakten i gruve Sofie. Nede i dypet var de to gruvene forbundet gjennom en ventilasjonsort. E

tter hvert kom den naturlige ventilasjonen i gruva i gang igjen. Forholdene for redningsfolkene ble bedre. De første omkomne ble funnet en halv time etter eksplosjonen, de siste ikke før sent på kvelden. 19 døde i alt. Et grusomt tall.

Dårlig ventilasjon

En av de omkomne ble funnet sterkt lemlestet. Han måtte ha vært utsatt for voldsomt trykk og varme. For de fleste andre påførte verkslegen kvelning som dødsårsak. De som ikke hadde blitt slått i hjel av trykkbølgen, ble kvalt fordi eksplosjonen fjernet all oksygen fra gruvegangene rundt ulykkesstedet.

Undersøkelseskommisjonen hadde ingen overlevende fra gruve Ester som kunne avhøres. Alle var døde. Den antok at ulykken skjedde fordi det ble skutt (sprengt) mens det var gass til stede, til tross for at dette var forbudt. Kommisjonen påpekte også at ventilasjonen i gruva var dårlig.

Rikspolitisk sak

Gruvedriften i Ny-Ålesund hadde til nå vært utsatt for tre store ulykker med stygge tap: 15 døde i 1948, ni i 1952 og 19 i denne siste ulykken. I tillegg hadde 11 personer omkommet i enkeltstående ulykker og seks mann i Longyearbyen.

Den norske gruvedriften på Svalbard hadde altså kostet 60 liv. Slik kunne det ikke fortsette. De stygge ulykkene ble løftet inn i rikspolitikken. «Særlig rystende», mente saksordfører Ramseth fra Arbeiderpartiet da Stortinget diskuterte ulykkene sommeren 1953, «fordi de fant sted i det isolerte samfunn der oppe og fordi det har vært så mange som har gått med hver gang.»

"Forstemmende"

Stortingsrepresentant Alfred Nilsen (V) fra Tromsø mente at «hele bildet av forholdene i Kings Bay er så forstemmende at det gjør ondt når en ser på det.» Enda verre ble saken av at staten var eier og arbeidsgiver. Pålegg fra kommisjonene som undersøkte de tidligere ulykkene var ikke iverksatt. Ledelsen har ikke følt ansvaret for arbeidernes liv tungt nok, hevdet Nilsen.

Stortinget påla Kings Bay å bedre sikkerheten i gruvene. Det ble investert 21,7 millioner kroner fram til 1961 for å modernisere og sikre driften, tilsvarende 240 millioner kroner i dag. Standarden og sikkerheten måtte heves.

Boret i ladning

Dødsulykkene forsvant likevel ikke. 6. desember 1961 satte en nylig ankommet gruvearbeider fra Malangen i Troms boret i et hull som allerede var ladet for sprengning. Trykket fra eksplosjonen traff ham direkte og drepte ham.

Faren til den omkomne skrev brev til sysselmannen og ville ha en forklaring på hvordan slikt kunne skje. Var det ikke erfarne folk nede i gruva som kunne veilede nybegynnere?

Sysselmann Finn H. Midbøe svarte at ulykken skjedde under vanskelig boring ved en forkastning. Den erfarne gruvearbeideren på laget var akkurat kalt til side av ingeniøren. I mellomtiden skjedde ulykken. En forklaring, kanskje. Men inntrykket av at arbeid i Kings Bays kullgruver var et ekstra farlig yrke, ble ikke svekket. Det skulle komme langt verre saker på sysselmannens bord. 1962:

Mørklagt gruve

Lyset blinker, over hele leiren. Det skjer den 5. november 1962 klokka 22.45. Driftsbestyrer Einar Grimsmo, en 37 år gammel bergingeniør fra NTH i Trondheim, drar straks opp til gruva.

Hva har skjedd? Gruvearbeiderne som jobber oppe i dagen ved sjakt IV har ikke merket annet enn at gruva er mørklagt. Er høyspentkabelen gått i stykker? Men så begynner det å sive ut røyk fra sjakt I, der returluften fra ventilasjonen kommer ut. Ei stund tror driftsbestyrer Grimsmo at det har brutt ut brann nede i gruva.

Forsøk på å ringe ned mislykkes. Telefonen er død. Grimsmo frykter det verste.

Går ned

Sammen med overstiger Hedgar Stein fra Rossfjordstraumen tar Grimsmo på seg surstoffapparat og går ned sjakt IV i gruve Ester. De tar ikke sjansen på å kjøre opp heisen og bruke den. Det kan ligge folk i sporet.

Ved feltort 24 møter de mye røyk. Grimsmo vet nå at det ikke ligger folk i heissporet, han kjører derfor heisen opp og får startet en sugevifte i sjakt I. Røyken suges gradvis vekk. Redningsmannskapene ser at bygget, tømmerstokkene og trevirket som støtter fjellet, er blåst vekk av trykket. Det har rast flere steder innover i feltorten.

Her har det vært sterke krefter i sving. Oppholdsrommet som er bygd dypt inne i gruva er også rasert. Her finner redningsmannskapene de første omkomne. Klokka 04.30 er ti omkomne brakt opp i dagen.

Dystre telegrammer

På morgenkvisten 6. november sender Grimsmo telegram til Kings Bays hovedkontor:

«gruveeksplosjon den 5/11 kl. 2245 i beltesjakt vest krevde 18 muligens 20 menneskeliv stopp årsaken til eksplosjonen ukjent stopp 10 omkomne funnet i og ved oppholdsrommet 24 stopp beltesjakt vest ennå ikke tilgjengelig grunnet ras og sviktende ventilasjon stopp pumpene i beltesjakt vest kan ikke startes og vi frykter at området blir lagt under vann»

På formiddagen samme dag går det et nytt telegram til Kings Bays hovedkontor, i et forsøk på å få en viktig forsendelse med ett av skipene som går på Svalbard i den isfrie tiden av året:

«hvis ingerfire ikke er gått forsøk medsend 21 begravelseskister med svøp og sinkkiste».

Vanskelig valg

11 mann er fortsatt savnet. Fare for ras og kraftig, svart røyk hindrer redningsarbeidet. Økt ventilasjon ser ut til å gi mer røyk. Grimsmo er ikke lenger i tvil; det er brann i gruva. Han må vurdere å begrense lufttilførselen for ikke å gi næring til brannen.

Det er et vanskelig valg. Redusert ventilasjon vil gjøre situasjonen for eventuelle overlevende verre. På formiddagen 7. november stanser Grimsmo den øverste vifta i sjakt I. «Hvis det ikke hjelper, må vi enten begrense eller nesten stoppe ventilasjonen ved å stoppe begge viftene i sjakt I», skriver Grimsmo i sin rapport.

Mye gass

Sikkerhetsnemnda i Ny-Ålesund trer sammen om kvelden dagen etter. Den reduserte ventilasjonen i gruva har ført til et nytt problem. Det er målt urovekkende høye gasskonsentrasjoner i returluften. «At gassprosenten nå øker i sjakt I, skyldes antakelig at brannen er nesten slukket grunnet luftmangel,» heter det i nemndas møtereferat.

Det står ikke noe om konsekvensen for eventuelle overlevende nede i dypet. Men de må ha tenkt sitt, de erfarne gruvearbeiderne som var medlemmer i nemnda. Samme dag pålegger bergmester Welde Kings Bay å stanse all arbeid i gruva, unntatt strengt nødvendig sikringsarbeid. Brannstedet må settes under vann.

"Halsløs gjerning"

Ingen kunne lenger være i live nede i gruva, mente de ansvarlige. Dersom ikke eksplosjonen hadde tatt livet av dem, måtte de være døde av kullosforgiftning.

Sysselmannen delte oppfatningen. Det ville være «halsløs gjerning» å ta seg ned i gruva. Faren for nye gasseksplosjoner var stor. Økte man ventilasjonen, for å bli kvitt gassen, ville brannen blusse opp og gi mye røyk, skrev sysselmannen i sin rapport. Han roste driftsbestyrer Grimsmo og gruvearbeiderne for å ha handlet veloverveid under forhold der de selv måtte ta stor personlig risiko.

Driftsbestyrer beklaget

Driftsbestyrer Einar Grimsmo har i ettertid beklaget deler av redningsaksjonen:

«Vi burde ha gjort mer for å få de døde ut. Vi kunne ha pumpet gruva tom for vann etter at brannen stanset. Da ville vi ha funnet dem, og fått dem ned til fastlandet og sine pårørende», sa Grimsmo til Adresseavisen i 2002.

I stedet ble de 11 savnede værende i gruva. Derfor var det kun ti bårer som ble fraktet med skip til Harstad der de ble kjørt i gangfart på militære kjøretøyer med æresvakter på begge sider mens folk vendte seg i respekt mot sørgetoget.

Kilder: Rapporter, brev, protokoller og telegrammer om gruveulykkene i arkivet til Kings Bays Kull Comp A/S 1916-1995, Statsarkivet i Tromsø. Dokumenter om ulykkene i arkivet til Sysselmannen på Svalbard, 1925-1974, Statsarkivet i Tromsø. Stortingsforhandlinger 1953 og 1963.

Artikkeltags