– Fikk ikke nordlendingene leien hybel i Oslo? Arero Boranto (28) fra Etiopia setter opp et vantro blikk.

Han er leietaker på Nord-Norsk student og elevhjem i Oslo, men ikke visste vel han noe om historien bak nordlendingenes eget studenthybelhus i hovedstaden.

– Men hvorfor? Hvorfor fikk ikke nordlendingene leie hybel? Spør Arero, mens han pakker ut handlenettet sitt på et av studenthusets tre felleskjøkken.

– Aner ikke. Kanskje maten nordlendingene laget luktet annerledes? – Å jaaaa, jeg forstår. Spiste mye fisk, eller?

Etiopieren gliser og blinker lurt.

– Det var ikke koselig gjort. Men nå får nordlendingene leie hybler overalt, eller?

BORANTO GRUNNER over en av de mange historiske forklaringene for at nordlendinger forfordeles til 150 hybler i hovedstaden. Det eneste han visste var at her inne i dette bygget så gjelder det å være nordlending. Og da kommer en ikke langt med fødested Sør-Etiopia. Derfor opplevde han i sommer å bli kastet ut fra sommerhybelen fordi en nordlending søkte hybel på høstopptaket, og hadde fortrinnsrett.

Greit nok at han ble hentet inn igjen ut på høsten, da det ikke lengre sto nordlendinger på ventelisten, men han trodde nordlendingene hadde førsterett på hyblene fordi de eier bygget. Og Arero har jo delvis rett i det.

«Nord-Norsk Student og Elevhjem, triveligste hybelhuset iOslo», er eid av en stiftelse - og drives fortsatt i grunnleggeren Nanna With sin ånd; nemlig å gi nordnorsk ungdom som studerer i Oslo et billig tak over hodet.

– Jeg har bodd her i to uker og har fått 30 nye venner. Det er råsosialt, trivelig og hjemmekoselig. Helt annerledes de andre studenthjemmene i Oslo. Det er som å være i Nord-Norge, jubler Susann Grenersen Andreassen (23).

TROMSØ-JENTA sprudler av entusiasme. Hun har nettopp vært på trening sammen med noen av de andre beboerne. Nå skal hun på jobb, så er det jo studiene på Markedshøyskolen da, for ikke å glemme.

– I helga var vi og akte. Så har vi vært en gjeng på swingkurs - vi hadde oppvisning på julebordet. Og snart har vi solfest her, forteller hun.

Selvsagt har ikke Susann, som bare har bodd her i to uker, vært med på å kidnappe Nanna With med på nachspiel. Bysten av Nanna står på en egen hylle i fellesstuen. Hun troner over to høstfargede salonger fra tidlig nittitallet, hvor Audun Bentsen (22) fra Fauske og Magnus Kristensen (23) fra Averøya sitter og sjabber. Sistnevnte er, i likhet med Arero Boranto, heller ikke akkurat nordlending.

– Men vi viste litt hjertevarme og slapp han inn, fleiper Fauske-Audun.

De setter stor pris på at fellesskapet på huset. Og leieprisen på 2620 kroner i måneden.

– Hyblene er ikke akkurat nyoppussede. Men siden det er fellesstuer og felleskjøkken, så treffer en folk her. Og det er mye felles arrangementer, sier kameratene.

Da helst nede i festsalen i kjelleren hvor de mer organiserte arrangementene holder hus.

DET ER ETTER slike arrangementer at bysten av Nanna With kan finne på å forsvinne fra plassen sin i stuen.

– Nanna kommer alltid tilbake. Det er jo ikke snakk om bortføring, men mer at beboerne sikrer at hun skal få delta i livets gleder, forklarer bestyrer, eller rettere sagt eiendomssjef, Edgar Eddi Samuelsen på klingende østnorsk.

I 15 år har Samuelsen rådet bygget over nordlendingene, med streng, men forståelsesfull hånd. I inngangen henger en plakat som ønsker beboerne velkommen tilbake etter juleferien.

– Ta hensyn til naboene dine, vær sosial og tør å bry deg. Inviter noen du ikke kjenner så godt inn til deg og la tiden som ligger foran oss bli den beste tiden noen gang ved huset, oppfordrer eiendomssjefen på en sirlig print.

Mens hybelbygget for et par tiår siden hadde et noe slitent og frynsete rykte, hersker her nå en slags idyllignende stemning. Samuelsen er å treffe på telefonen døgnet rundt om bråk skulle inntre, men det skjer sjeldent. Kun to ganger siste halvår har en vært nødt til å banke på en hybeldør.

NANNA WITH har eiendomssjefen fått et svært godt forhold til. Både bysten av henne gitt i gave av direktør E. Dishington og frue, og maleriet av henne, penselført av tidligere beboer Karl Erik Harr, som henger i hallen. Nanna With, datter av Hurtigrutens grunnlegger, Richard With, var den som i 1945 tok initiativet til å samle inn penger for å reise bygget.

I nord var det delvis utbrent etter krigen, landet skulle bygges opp igjen, og de unge måtte få gode utdannelser. I hovedstaden var det svært vanskelig på boligmarkedet. Som medlem av Nasjonalhjelpens Finnmarkskomite fikk hun for seg at nordnorsk ungdom også hadde burde ha rett til et billig rom i Oslo under studietiden, og hun startet den møysommelige kampen for å få bygget et nordnorsk studenthjem. I tillegg til at Nanna og hjelperne hennes jobbet iherdig for å få støtte fra departementer, kommuner og bedrifter, tok en del husmorlag å gjorde det kvinnene ofte gjorde for å samle inn penger etter krigen; de begynte å strikke.

– Ryktene sier at det tidvis sto annonser i avisene her nede om: Hybel til leie - NB ikke nordlendinger. Og at det var dette som falt de nordnorske kvinnene tungt for hjertet, og at de derfor ville skape noe for sine egne, sier Samuelsen, men understreker at han ikke har sett slike annonser med egne øyne.

15 ÅR ETTER at Nanna startet på jobben, sto studenthjemmet klart i John Collets allé, med utsikt mot Holmenkollen. Bygget ble innviet til løfter fra ungdommen om at de skulle dra hjem og bruke utdannelsen i Nord-Norge etter endt studietid. Og mange av de som studerte i Oslo på 60- og 70-tallet, og bodde her på sagnomsuste «Nordnorsken», har seinere vært sentral i oppbyggingen av universitet, sykehus og høyskoler i Nord-Norge. Slik som Johan A. Sundsfjord, pensjonert overlege og professor i medisin i Tromsø. Han holdt åpningstalen fra studentene under innvielsen i 1960. Tilhørerne var blant annet Nanna With og prinsesse Astrid.

– Selv om Bill. merk. ikke nordlendinger nok kun var et 50-tallsfenomen, så har bygget hatt stor betydning for landsdelen. For en elev eller student å kunne reise til Oslo med en hybel i lomma fra kommunen sin – helt klart gjør det ting enklere, sier Sundsfjord, som selv tror han skal ta turen ned til 50-årsjubileets markering til sommeren.

42 nordnorske kommuner kjøpte under byggingen andeler i huset som ga dem tildelingsretter til hybler. Gildeskål som Sundsfjord kommer fra, var en av dem. Kommunene har førsteretten til sine andeler. De neste på prioriteringslisten under tildelingene er andre nordlendinger, og nederst på søkerlisten kommer ikke-nordlendinger. 80 prosent som bor her er nordlendinger - de øvrige fordeler seg fra områder Sør for Nordland og inkluderer 13 nasjoner.

ARKITEKTEN TIL Nord-Norsk Student og elevhjem er den samme som skisset regjeringskvartalet. Men der stopper likheten hva gjelder vedlikehold. Stiftelsens økonomi baserer seg kun på leieinntekter, og de dekker ikke modernisering.

– Bygget er litt som en gammel fiskeskøyte. Det er litt enkelt. Det er dårlig isolert og vi har ikke ventilasjonsanlegg på rommene, fastslår eiendomssjefen.

Han medgir at det hender nordnorsk ungdom får sjokk når de hører at de skal dele kjøkken med 60 andre.

– Men du ser hvordan kjøkkenene ser ut, sier han. Der er det reint, ryddig og det hersker total orden. Samuelsen har opparbeidet seg noen triks for å dekke over manglende vedlikeholdsbudsjett.

– Om en maler en endevegg i en kontrastfarge, så virker hele rommet nymalt, røper han, og viser trappegangen hvor hver avsats har sin egen fargevegg.

De nye dørene i huset er han særs stolt av. Solide branndører med spettet mønster i jordfarger, hver gang har sitt mønster. Designet av Samuelsen selv. På innsiden av hybeldørene er det mer retro. På hybel 102 er hyller, skap, skivebord og belegg de samme somme som ved åpningen i 1960. Senga og bordet er fra 1970 - tingene er pent behandlet og nesten trendy igjen. De to toalettene på hver korridor er ny av tiåret. Men det er reint og nyvasket hver dag.

MANGE UNGDOMMER finner hverandre på huset, og noen av parene ender i luksussvingen i c-blokka - der hvor ni leiligheter ligger. Daniel Johansen fra Sømna traff sin Stine og havnet her. Ansiennitetsprinsippet gjelder.

– Jeg begynte på en hybel, så har jeg jobbet meg oppover, forteller han.

Det største bonus er samhodet mellom folkene som bor her, mener Daniel. Men alle kjenner ikke alle - og Arero fra Etiopia kjenner nesten ikke noen.

– Men jeg kan si hei til alle, sier han.

Arero synes stedet er koselig. Og billig. Og at nordlendinger er åpne mennesker.

– Det er en her som holder på å lære meg å spille gitar. Men Arero er glad på nordlendingenes vegne at det bor noen folk utenfor landsdelen i bygget.

– Det bør mikses litt. Ha litt folk fra Afrika og slik at de lærer litt mer om andre miljø og kulturer. Det er ikke bra om det bare skal være nordlendinger i et studenthus, eller?