En øy full av kontraster

ALKOHOL-FORBUD: Det er innført forbud mot salg av alkohol på øya. Det er noe som opptar innbyggerne, deriblant den pensjonerte reindriftsutøveren Jemjan Ardejev.

ALKOHOL-FORBUD: Det er innført forbud mot salg av alkohol på øya. Det er noe som opptar innbyggerne, deriblant den pensjonerte reindriftsutøveren Jemjan Ardejev.

Artikkelen er over 7 år gammel

På øya Kolgujev frakter oljeselskapene sine folk inn med helikopter, mens deler av urbefolkningen lever på krita.

DEL

KOLGUJEV, BARENTSHAVET (Nordlys): – Har dere med noe å drikke?

Jemjan Ardejev og de to kameratene hans smatter på sigarettene sine og gransker de tre nordmennene som akkurat har tatt en avstikker fra Reinsdyrgata i Bugrino på øya Kolgujev i det østlige Barentshavet, bare for å gå de 30 meterne ned til Sjøgata, der Ardejev bor. Kanskje byr det seg en mulighet til å kapre noen forsyninger?

– Nei, vi har ikke noe alkohol med oss. Hvorfor spør dere etter alkohol?

– De selger ikke lenger alkohol på øya. Det er forbudt, forteller den pensjonerte reingjeteren, som akkurat gjør seg klar for å hoppe i den ferdig oppvarmede badstua.

– Har dere noe kontakt med oljearbeiderne her på øya?

– Nei, de ser vi aldri. De har sin egen «aerodrom» og flyr bare dit med helikopter. Hit kommer de aldri, sier Ardejev.

SE BILDER: Kolgujev

Urbefolkning og oljeindustri

Kolgujev ligger på omtrent samme breddegrad som Tromsø, men mye lenger øst. Den er omkranset av Barentshavet i vest og nord, Novaja Zemlja i øst og Timan-Petsjora-bassenget i sør. Omtrent 300 av de vel 500 innbyggerne på den 3.500 kvadratkilometer store øya er nenetsere. De har tradisjonelt livnært seg av reinsdyrhold, jakt og fiske, men storsamfunnet har for lengst innhentet dem.

Med russerne kom også oljebransjen og alkoholen. Siden 1985 er det produsert olje for millioner av kroner, uten at det har kommet lokalbefolkningen til gode. Mange lever fra hånd til munn og handler på krita i butikken. Med én gang de får lønn eller pensjon, går mesteparten rett ut til å betale gammel gjeld.

Zoia Vylka Ravna ved Institutt for samiske studier ved Universitetet i Tromsø (UiT) kjenner de tragiske eksemplene med alkoholisme, arbeidsledighet, selvmord altfor godt. Hun vokste opp på tundraen ved landsbyen Krasnoje på fastlandet, vel 40 kilometer nord for Narjan-Mar i Nenets autonome fylke. Familien hennes livnærte seg av reindrift, men selv brøt hun ut og begynte å studere. I 1995 traff hun Øyvind Ravna, nå jusprofessor ved Universitetet i Tromsø. Det ble starten på en akademisk løpebane, fjernt fra livet på tundraen. Hun har ikke glemt det gamle livet, men ser nå på utviklingen fra utsiden.

– Bra med forbud

– Jeg synes det er veldig bra at det har kommet et forbud mot salg av alkohol på øya. Det bidrar til at folk drikker mindre og at fedrene ser sine barn, sier Zoia Ravna.

Hun får støtte av ektemannen Øyvind Ravna.

– Det handler om selvrespekt for nenetserfolket. Det at det ikke selges alkohol er et skritt i riktig retning. Alkoholen ødelegger urbefolkninga, sier han.

– En av de vi var på besøk hos og drakk te med, sa at det har blitt mye bedre på øya etter forbudet kom. De føler seg friere når de slipper å bli vitne til knivstikking, drapsforsøk midt på dagen, selvmord og fulle folk, sier Zoia.

Øyvind nevner også byggeaktivitet som et positivt trekk.

– Det blir bygget nye hus, og de har rekruttert nenetsere til å sette opp husene. Det gjorde et positivt inntrykk. Det viser at nenetsere blir sett på som verdifull arbeidskraft. Vanligvis er det kasakhstanere, folk fra Kaukasus eller andre utenfra som gjør jobben, sier jusprofessoren.

Reinsdyr svære som kyr

– Hva er gjennomsnittsvekta på en rein her?

Generalsekretær Johan Mathis Turi i Verdensforbundet for reindrift ser bort på sin russiske kollega Tatjana Mikhailovna Romanenko. Reinen på øya er berømt for sin størrelse. Nå vil han høre om ryktene stemmer.

Turi er personlig kamerat med både prins Albert av Monaco og den amerikanske oseanografen og klimakjendisen Robert Correll. Nå har reindriftssjefen fra Kautokeino seilt til den avsidesliggende øya i russisk del av Barentshavet sammen med resten av den norsk-russiske Nansen-ekspedisjonen, som startet i Arkhangelsk og har endestasjon Dudinka i Sibir.

– 38 kilo, er svaret hun gir.

– 38 kilo? Det er jo en kjempevekt, nesten dobbelt så store som mange norske reinsdyr, fastslår generalsekretæren, tydelig imponert.

Romanenko, som også er direktør for et forskningsinstitutt i Narjan-Mar, kan fortelle at reinsdyrene på Kolgujev har tilgang på fiberrike planter, nyter godt av milde vintre og kalde somre, og slipper stort sett unna blodsugende mygg og reinbrems.

– Reinsdyrene ser nesten ut som kyr, sier hun stolt.

Deler øya i to

Til forskjell fra blant annet Yamal, der over to tredjedeler av reindrifta er privatisert, henger fortsatt Kolgujev-nenetserne igjen i sovjetisk-inspirerte kollektivbruk. Det er to brigader på øya, med 21 reingjetere som til sammen rår over 6.000 reinsdyr. Nå skal de bygge et gjerde fra sør til nord, som deler øya i to. I tillegg har de nettopp fått gode nyheter sørøstfra.

– Vi skrev nylig under en samarbeidsavtale med Folkerepublikken Kina om å etablere et slakteri her med produksjon av reinkjøtt og andre deler av reinen, forteller Romanenko.

Slakteriet koster 41 millioner rubler, vel åtte millioner norske kroner, og skal finansieres ved hjelp av føderale midler fra Arkhangelsk fylke.

– Vi skal blant annet eksportere skinn til Kina, sier Romanenko.

Reinflokkene på Kolgujev er gjenstand for genforskning på grunn av sin imponerende størrelse. Nå pågår det likevel et arbeid for å redusere flokken kraftig. For tre år siden var det 12.000 rein på øya. Nå er bare halvparten igjen. I fjor slaktet de hele 4.376 rein.

– Jeg ble svært imponert over størrelsen på slaktevekta og slaktemengden, inntil hun fortalte at de hadde slaktet ned fra 12.000 til 6.000 rein på tre år. Det er utrolig mye, sier Johan Mathis Turi.

Det er imidlertid andre ting han er mer bekymret for.

Rekruttering i fare

– Lønningene er ikke bra. Kombinert med at de ikke har privat rein og heller ikke tilbyr utdanning, gjør at rekrutteringa står i fare, sier Turi.

På verdensbasis gjør de nå grep for å sikre rekrutteringa til bransjen. Unge potensielle reingjetere vil ikke leve livet på tundraen isolert fra resten av samfunnet.

Prins Albert er én av dem som har bidratt med penger til å utdanne reingjetere fra urfolkssamfunnene i Russland og andre steder i verden.

Russisk lov krever at selskaper som utvinner naturressurser skal kompensere urfolkene. Det har ikke alltid skjedd. På øya Kolgujev er fattigdommen åpenbar, mens på Yamal har oljeselskapene bidratt med store summer til lokalsamfunnene.

Organisasjonen Jasava prøver nå å bedre situasjonen for nenetsere og andre urfolk.

– De stiller krav om at pengene skal bidra til utvikling i landsbyen, utvikling av infrastruktur, transportveier og skoler. Oljeselskapene har etterlatt seg ødelagte reinbeiter og skitne fiskeelver. Vi som lever nå må sørge for at våre barn får rein natur og gode miljø å vokse opp i. Vi kan ikke stoppe dem, men vi må jobbe for å påvirke oljeselskapene til å drive reinere, sier Zoia Ravna.

– Ikke museumsgjenstander

Jusprofessor Øyvind Ravna er opptatt av at nenetserne og de andre 46 urfolkene i Russland må få ta del i samfunnsutviklingen.

– Det er viktig at man både i Norge og Russland holder seg til de internasjonale og nasjonale forpliktelsene. Det gjelder å ta vare på urfolks tradisjoner og levemåte på en måte som ikke bare gjør dem til museumsgjenstander. De må kunne delta i samfunnet og få en del av det overskuddet som skapes blant annet gjennom oljeindustrien, sier han.

Kona Zoia har sitt eget svar:

– Det vi mangler er gode, sterke, karismatiske ledere som kan samle det nenetiske folket, og få dem til å forstå at de er veldig viktige. Enkeltindivider skjønner det ikke selv. Vi må få folk fra tundraen til universitetene.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken