Dømt og fordømt

Selmer Nilsen Døde i 1991. Her er hans gravstøtte ved Slotten kirkegård i Måsøy kommune.

Selmer Nilsen Døde i 1991. Her er hans gravstøtte ved Slotten kirkegård i Måsøy kommune. Foto:

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Det er 40 år siden Selmer Nilsen ble avslørt som Sovjet–spion. Men mannen som hviler i denne graven er et mysterium.

DEL

En lørdag morgen i september 1948 ble det holdt et dramatisk familieråd hjemme hos Anton og Marit Nilsen i Bakfjord ved Havøysund.

Der ble det tatt en avgjørelse som skulle bli skjebnesvanger.

– Sønnen Selmer skulle sendes til Sovjet! Der skulle han være i sju måneder, og lære å telegrafere.

Selmer var bare en spirrevipp på17 år og helt uvitende om planene. Han var på sjøen sammen med broren Edmund da familien bestemte seg.

Stemningen var opprivende. Bakfjord–familien hadde havnet i ei fryktelig klemme. Egentlig hadde de knapt noe valg. For oppe i lia hadde en russer gjemt seg i noen dager, Nikolaj Sisov.

Sisov var selvsagt agent og ble smuglet i land på norsk jord for å huke en nordmann til tjeneste for Sovjetunionen. Han kjente Bakfjord og familien Nilsen fra krigens harde dager. Nikolaj Sisov hadde vært en god mann under den tyske okkupasjonen, nå var han ikke så lett å ha med å gjøre.

Russeren truet familien i Bakfjord. Han skulle ha en person med seg tilbake til Sovjet, samme hvem, ingen bønn. Det var det minste familien kunne ofre etter alle den hjelp de hadde fått fra nabolandet under krigen.

Det nyttet ikke at mor Marit avviste Sisov, og truet med lensmann og politi. Slikt avfeide Sisov. Fikk han ikke med seg en person, ville hennes sønner forsvinne en etter en. Det var alvor, det dreide seg om liv eller død.

Selmer ble utpekt. Eventyr og skam. Det ble starten på et tragisk liv og en 20–årig spionkarriere for Sovjetunionen. I vår er det 40 år siden spionskandalen ble rullet opp. Avsløringen i 1967 rystet Norge og Europa. Det var kald krig og jernteppe mellom øst og vest. Nato og Warszawa–pakten var væpnet til tennene, mistilliten var enorm, en gnist kunne utløse en storkonflikt.

Begge parter hadde atomvåpen. En fri verden ville forsvare seg mot kommunisme og diktatur. Sovjetunionen holdt nabolandene i et jerngrep. Opposisjonelle ble forfulgt og fengslet.

Norge var nabo med Sovjet. I nord jobbet overvåkingspolitiet iherdig for å overvåke kommunister og andre potensielle landsforrædere. Det skulle ikke mer til enn et vennlig ord om sosialismen før overvåkingen spratt opp i giv akt. Mange ble overvåket uten grunn, og fikk unnskyldningen først 40 år seinere da kong Harald gjestet Kiberg.

I denne politiske trykkokeren klarte Selmer Nilsen i 20 år å sende sine hemmelige rapporter og bilder til sine oppdragsgivere på Kolahalvøya. Han var en enkel gutt fra trange kår, uten noen krystallklar politisk ideologi, uten utdanning, uten familie, uten nære venner. Men han hadde begynt å nøste i en tråd, og ble fanget i russernes nett.

Hans liv ble et dramatisk eventyr. Det endte i skam.

Å gå i fiendens tjeneste var landsforræderi av verste slag. Selmer Nilsen fikk sju og et halvt års fengsel, hans navn er ennå bare forbundet med sviket.

–Vet ikke alt. Tilfeldigheter gjorde at det ble Selmer som ble vervet som KGB–agent. Han var unggutten som var lett å forme. Finnmarkingene sto i takknemlighetsgjeld til russerne etter krigen. Hatet og frykten for Sovjet økte jo lenger sør og bort fra Finnmark en kom. Ingen vil forsvare spionasjen, men en forklaring finnes.

Dagens ordfører Ingalill Olsen i Måsøy var skolejente da spionaffæren ble avslørt. Hun kjenner Nilsen–familien godt, og vet at de i dag vil ha fred. Derfor vil ikke ordføreren si mye om Selmer Nilsen.

– Familien har hatt det fryktelig vanskelig, saken har vært veldig stigmatiserende for dem, sier Ingalill Olsen til Nordlys.

– Tror du vi har fått vite hele sannheten om saken?

– Nei, faktisk tror jeg ikke det. Mye er fortsatt hemmeligstemplet. Dette er blitt en veldig myteomspunnet sak, Men jeg har et oppdrag for innbyggerne i Måsøy, og respekterer en familie som ber om ro, sier Måsøy–ordføreren.

Selmer Nilsen døde i 1991, 60 år gammel. Han la alle kort på bordet da han ble tatt av norsk politi. Selmer ble pågrepet da han satt i tannlegestolen i Havøysund. I dagene etter ble Bakfjord endevendt av norsk politi på jakt etter spionutstyr, aksjonen ble forsøkt holdt hemmelig, men aviser luktet hva som var i gjære.

Opprullingen ryddet førstesidene i nordiske aviser i dagevis.

Spionasje hindret krig? Historiker og finnmarking Einar Niemi var student da Selmer Nilsen–skandalen skapte de store overskriftene. Uten at han har forsket på spionsaken, kjenner han den fra bøker og annen omtale. Niemi viser til at Selmer Nilsen etter at han var arrestert. fortalte åpent om de handlinger han hadde utført.

– Historien er utrolig. Det er klart at det han gjorde var ulovlig og et landsforræderi. Så kan man spørre seg, var spionasje nødvendig for sikre freden? sier professor Niemi.

– Ja, var det slik at spionasje førte til at fiender fikk informasjon som dempet konfliktnivået?

– En slik diskusjon blir fort en etterkrigs–konstruksjon. Objektivt sett kan man si at spionasje ga informasjon som bidro til at det ikke ble ny krig. Men det betyr ikke at Selmer Nilsen kan rehabiliteres. Skal man prøve seg på alternative forklaringer, må man gå dypt inn i hver enkelt spionskjebne, sier Niemi.

– Men Selmer Nilsen var vel et barn av sin tid, preget av krigsår og partisanvirksomhet, der Sovjet var en alliert?

– Selmer Nilsen var fanget av historien, sin familie, krigen. Han var et offer for omstendighetene, og han utnyttet omstendighetene. I dag ser vi at spiondømte Arne Treholt iherdig vil ilegge sin sak et preg av idealisme og storpolitisk ansvar. Jeg kan ikke se at Selmer Nilsen noen gang prøvde på det samme. Men en nærmere bedømmelse av Selmer Nilsens sak hadde krevd en inngående studie av personen og hans motiver og holdninger. Var han en reflektert idealist som følte et globalt ansvar? Vi vet lite om det, kanskje ble han bare fanget av eventyret og dramaet, av sin egen historie, av pengene og oppmerksomheten. Det er ikke behov for å stille spørsmålet om Selmer Nilsen bør rehabiliteres, om hans handlinger var nødvendige og kan forsvares. Handlingsrommet inviterte til et slikt oppdrag. Historikere er heller ikke frikoplet fra samtida. Straks det ble slutt på den kalde krigen og jernteppet falt, fortoner denne epoken seg annerledes, påpeker Einar Niemi.

Atomvåpen i Tromsø? Sikkert er det et ettertida ser på spioner med andre øyne enn samtida. Noen spioner blir heroisert. De har vært smarte, intelligente, folk fascineres over deres arbeidsmetoder, at de våget å ta så høy risiko. Kanskje har de menneskelige trekk som appellerer.

I storpolitikkens teater har mange sans for dem som beveger seg motstrøms.

Men det hviler ingen glorie over Selmer Nilsen. Han ble en ensom vandrer på mørke stier. Etter hvert skjønte han mer og mer at det ville gå galt, han ville bli avslørt. Det ble mange drammer, han kunne være løsmunnet i fylla. Han var rotløs og forvirret, hastet rundt uten mål og mening, nervøs og desillusjonert.

Også russerne skjønte at det brant under agentens føtter. Derfor ga de beskjed om at han måtte komme til Sovjet. Selmer vegret seg, han visste at reiste han denne gangen, var det med enveisbillett. Agenten avtalte å møte russerne i Tromsø for å bli med over grensa, men han stakk i stedet av til Karasjok, der var han trygg.

Sovjet hadde hatt god bruk for Bakfjord–mannen. Dette var i ei tid da Moskva ikke stolte på Oslo eller Washington. Begge parter hadde masseødeleggelsesvåpen, langtrekkende raketter, og mistilliten var total.

Russerne mistenkte blant annet Norge for å skjule atomvåpen i et hemmelig lager i Tromsø. Norske offisielle forsikringer om at vårt land ikke lagret atomvåpen på egen jord, var ikke noe verdt.

Dette måtte Selmer Nilsen finne ut av. Han fant det hemmelige lageret, det var tomt. Dette rapporterte han til sine oppdragsgivere. Russerne nølte, men etter flere runder stolte de på Selmer.

Hva hadde skjedd om ikke en agent kunne avkrefte russernes mistanker om at Norge gjemte atomvåpen i nord?

Selmer Nilsen var også mannen som lå gjemt i terrenget og fotograferte ”den sorte enke”, amerikanernes spionfly som ofte mellomlandet i Bodø. U2–flyet kom om natta, kun øremerket personell fikk nærme seg fly og personell. Russerne fikk bekreftet sin mistanke, Norge ble brukt som base for spiontakt over Sovjet.

En herjet familie. Hvordan kunne en fiskebondesønn fra lille Bakfjord havne i KGBs klør?

At han ble utpekt av familien og sendt til Sovjet som 17–åring, var selvsagt avgjørende.

Men den historien har også et bakteppe.

Familien Nilsen var innflyttere til Måsøy–bygda. De kom fra Lyngen i Troms. Håpet var å skaffe seg et verdig liv, de kunne fiske i sjøen og ha noen sauer på beite. De ville bygge opp et trygt hjem.

Ganske fort fikk de et fryktelig stempel på seg. På 1920–tallet ble fire fiskere tatt av dage og gjemt i ei ur i Bakfjord. Mistanken ble rettet mot Nilsen–familien, det fikk ikke hjelpe av de var av pietistisk læstadianerslekt.

–Morderunger, kunne barna bli kalt.

Folkepratet gikk sterkt inn på foreldrene. De engasjerte advokat og gikk til lensmann for å bli renvasket. Øvrigheten trakk på skuldrene. Først flere tiår seinere kom tilståelsen fra andre, Nilsen–folkene hadde ikke noe med drapene å gjøre. Men ryktene hadde isolert familien, de hadde ikke så mye omgang med andre, og de kom i opposisjon til myndighetene. De var allerede utenfor.

I partisantjeneste. Krigen kom. Partisaner opererte i Bakfjord–traktene. En av dem, Arnulf Mathisen fra Kiberg, vakler en dag over dørterskelen i Nilsen–huset, han er fullstendig utmattet og kan ikke gjøre rede for seg.

Han blir vasket og barbert, får mat og tørre klær, og tiner opp. Jo da, han er nordmann og rapporterer til russerne om tyske skip og troppers bevegelser.

Slik kommer også Nilsen–folkene i kontakt med russerne. De er allierte, tyskerne er okkupanten og fienden. Mange partisaner ble tatt og drept av tyskerne, russerne trenger flere øyne og ører i Bakfjord. Selmers bror, Edmund, blir rapportør, sammen med Selmers svigerbror, Haldor.

Krigen går mot slutten, tyskerne trekker seg tilbake med den brente jords taktikk. Også familien Nilsens hjem i Bakfjord går opp i flammer.

Det er nød, det blir evakuering. Men Nilsen vil fort tilbake for å bygge opp et nytt hus i Bakfjord, i likhet med andre finnmarkinger. Edmund og Haldor går og funderer på om de ikke bør ta seg en tur til Sovjet. Kanskje russerne nå kan hjelpe dem litt, skylder de ikke nordmennene noen tjenester?

Der borte signerer Edmund og Haldor dokumenter som binder dem til å være agenter for Sovjetunionen.

Bak familiens rygg. I Norge vokser antikommunismen. De allierte under krigen blir fiender i fredstid. Edmund og Haldor vil ikke lenger rapportere til Sovjet, de skjønner at det er ulovlig, et svik mot landet, de kan ikke fortsette.

Da står Nikolaj Sisov i Bakfjord en dag og minner dem om løftet. Børen blir lagt på 17–årige Selmers skuldre.

Han går i skole i sju måneder i Sovjet, mens han offisielt er i Bergen. Russerne utstyrer ham med kvitteringer som viser at han skal ha vært i Bergen. Han har en moderne radiosender som han benytter på sine spiontokt i Nord–Norge.

Familien tror at også Selmer har kvittet seg med russerne. Da Haldor ved en anledning oppdager at han har en sender og fortsatt står i Sovjets tjeneste, blir han rasende. Senderen blir kastet i ei kløft i fjellet. Selmer får en ny.

Han holder det gående i 20 år, med mer og mer tynnslitte nerver. Kanskje er det en befrielse når han blir arrestert i tannlegestolen i Havøysund i 1967, han har lenge skjønt at spillet går mot slutten.

Spionskandalen vekker voldsom oppsikt. Flere blir arrestert, også Edmund og Haldor. Politiet tror ikke at den pratevillige Selmer er hovedmannen.

Sisov igjen. Etter ei tid blir Edmund løslatt fra varetekt og reiser hjem til Christinehamn i Sverige, der han har bosatt seg. En kveld skal han på kino. Før han kommer så langt, får han et nytt sjokk.

Nikolaj Sisov klapper ham lett på skulderen, KGB–agenten som tok Selmer med seg til Sovjet for 19 år siden, oppholdet som skapte dette helvetet for familien. Edmund er ikke glad for å se Sisov igjen.

Sisov har et nytt oppdrag for Edmund. Russerne vet at Selmer sitter fengslet i Sør–Norge. Sisov gir Edmund en plastpose med fem små, lysegrå kapsler. Edmund blir bedt om å gi tablettene til en bestemt adresse på Sørlandet.

Edmund skjønner nok hva som er i gjære. Russerne vil at Selmer skal ta livet sitt. Kapslene blir overlevert norsk politi.

Selmer Nilsen soner sin straff, og livet er ikke så bra etter løslateløsen heller.

–Angrer du? spurte forfatteren Paul Einar Vatne, som har skrevet en biografi om spionen.

– Selvfølgelig angrer jeg. Men man må skyve det fra seg. Gjort er gjort, og jeg fikk ta følgene. Har man gjort noe galt, må man også stå for det. Betale regninga, svarte Selmer.

Artikkeltags