– Om jeg ikke snakker med Jeanette en dag, så savner jeg henne skikkelig. Det blir som en kjærlighetssorg.
Den lattermilde stemmen til Linn Jørgensen kommer fra bordet. Nærmere bestemt fra Jeanette Austads telefon, plassert på stuebordet i Tromsdalen på fastlandssiden av Tromsø. Jørgensen sitter i Vadsø. Austad i en mønstrete sofa, med utsikt mot Tromsøya og et helsikes møkkavær. Nordnorsk seinhøst. Gje meg en hammar.
Men det er nettopp det nordnorske som har vært med å forene de to damene. Det som førte dem sammen var dog Vegvesenet.
– Da vi traff hverandre, var det kjærlighet ved første blikk, sier Jeanette Austad og ler litt.
Første gang de traff hverandre er også – foreløpig – eneste. De var på fagdag for landskapsarkitekter i Statens vegvesen, for rundt fire-fem år siden, ifølge damene selv. Siden har telefonlinja gått varm mellom Tromsdalen og Vadsø. De snakker på jobb, og de snakker på fritida.
Korona-barnet
Og nå har de fått et barn sammen. Eller – ei barnebok, i alle fall.
For da Austad kom hjem fra en heller mislykket familieferie i Syden, og fortalte venninna om den – kom de fram til at dette måtte bli en barnebok. Det er ingen av de to som har noen bakgrunn innen litteraturen, men de begynte å drodle. Etter hvert forsvant ideen om Syden-boka ut. Og inn kom altså Nord-Norge.
– Vi fant et tema vi begge syntes var passende, og hadde et forhold til: å være i båt. Vi er begge ekstremt kreative folk, så barnebok er et perfekt medium – en ultimat plattform til å være endeløs kreativ. Her er det ingen som reagerer på at et reinsdyr er kleptoman, eller noe slikt, smiler Jørgensen.
Da koronaviruset kom, og det ble atskillig mer innetid, intensiverte innsatsen med boka seg. Hvert ledige sekund etter jobb ble brukt til å lage miljø, utvikle hovedpersonene, jobbe med tekst og illustrasjoner. Det ble lange ettermiddager, lange kvelder og av og til lange netter også. Hvor mye tid Austad og Jørgensen har brukt, har de ikke kontroll på. Men at det er mye, bekrefter de helhjertet.
Om det var verdt det? Mye tyder på det. Like ved inngangsdøra ligger to store hauger med innpakkede bøker, og flere kasser med bøker klare til salg. På stuebordet ligger «Lykken i nord – mysteriet på Tåkeheimøya» og skinner i all sin nordnorske prakt.
De to damene spøker allerede med at det må produseres en ny bok i bølge to.
Lykken i nord
Men ta nå førsteboka først. I «Lykken i nord – mysteriet på Tåkeheimøya» møter man Ella og Yli, to unger som skal på sommerferie til bestefar. Bestefar har en båt – «Lykken», som han frakter dem rundt med. («Lykken» har for øvrig utspring i Austads egen bestefars båt, ved samme navn.)
På vei til bestefars hjem på Kongekrabbeøya, oppdager Ella og Yli Tåkeheimøya – ei øy bestefar er veldig redd for å besøke. Og dermed er mysteriet i gang – og flere fargerike figurer vikles inn i historien.
Hovedpersonen Ella er heller ikke helt tilfeldig valgt. Det observante øye vil se at Ella har svært mange likhetstrekk med Austads egen datter – Isabella (3).
– Ja, klart! Jeg har tegnet etter ansiktet til Isabella. Det ligner mistenkelig mye! Og så heter hun jo Ella, sier Jørgensen,
– Isabella er, som Ella, litt forsiktig av seg – men tøff der det trengs. Hun synes det er veldig stas med denne boka. De skal lese den i barnehagen snart, sier Austad med et smil.
Håper på pluss
Det er altså Jørgensen som har illustrert boka, mens de sammen står bak teksten.
De to beskriver seg som ekte Nord-Norge-patrioter.
– Vi elsker denne landsdelen. Det er her vi har vokst opp. Vi ønsket å lage en spennende historie i en nordnorsk setting. Med nordnorsk kultur, natur og humor. Gjenkjennelsesfaktoren tror vi er stor, sier de to.
Så stor glede har de hatt av prosjektet at de har betalt for det helt selv. Til sammen rundt 70.000 kroner. De har trykket opp 1.000 eksemplarer, som de allerede har solgt nesten 300 av.
– Vi håper jo å gå i pluss, men det er ikke alfa og omega for oss. Det har vært et så positivt prosjekt for oss at det er verdt det uansett. Det var medisin i den verste koronatida – selv om vi kanskje fikk litt ekstra ringer under øynene, sier Austad.
– Det har bare vært veldig, veldig gøy, sier Jørgensen.
Kommentarer til denne saken